Test: Mercedes C 300 e T

På komfort og luksus setter ferske C-klasse ny standard, og som ladbar hybrid er den enestående. På ett punkt derimot, sliter den foreløpig med å slå forgjengeren.

Tekst og foto: David K Andersen

Jeg har aldri lagt skjul på at den nylig utgåtte C-klasse-generasjonen (W205) har vært en favoritt. Med den, klarte Mercedes å skape kjørefølelse som om ikke danket ut de eksepsjonelt kompetente konkurrentene, ga dem motstand.

Typisk Mercedes-komfort i kombinasjon med dette nye, lett sportslige snittet, gjorde bilen til en favoritt.

Ikke rart jeg er spent, når jeg setter meg inn i nye C-klasse for første gang.

Eller – ny og ny – W206 var på veien allerede i fjor. Først i rene fossilutgaver, og nå senere som ladbar hybrid. Det er den vi kjører her.

Som vanlig etter lansering, er BMW 3-serie– og Audi A4-konkurrenten i ferd med å komme i en rekke ulike utgaver. Blant annet som All-Terrain – det er første – og sikkert siste gang.

AMG-versjoner er også på gang, en ny 43 er allerede vist, og så skal det komme ladbare hybrider med både diesel og firehjulsdrift.

Under skallet befinner en videreutviklet versjon av MRA-plattformen forrige modell var basert på seg, den har i prosessen blant annet fått 2,5 cm lengre akselavstand.

Luksus hele veien

Men la oss ta opp førerdøren og sette oss inn. Der åpner seg nemlig et interiør vi ikke har sett maken til i dette segmentet tidligere.

Helt sikkert forsterket av testbilens lyse Alpaca Grey-interiørfarge, bilen er påkostet med både det ene og det andre. Men likevel: Mercedes tuller ikke når de sier inspirasjon er hentet fra S-klasse (les test av den her).

Og da tenker jeg ikke bare på den 11,9 tommer store skjermen i midten som er lett vinklet mot føreren, men på design, materialvalg og generell følelse av luksus.

Et slags fly-tema går igjen både i de vinge-inspirerte profilene dashbordet består av, og nydesignede luftdysene som kan minne om jetmotorer. Med de to skjermene «klistret» på toppen, er det rent, moderne og stilig.

Materialkvalitet og sammensetnings-presisjon er glimrende, faktisk overraskende mye bedre enn i lillebrødrene med A eller B i modellnavnet. Treinnleggene i testbilen fremstår høyverdige, og «klikk»-følelsen i startknappen og de ytterst få andre knappene du finner, er av toppklasse. Til og med følelsen av å benytte (og for så vidt se på) den nye blinklysspaken, vitner om en ny standard.

Som vanlig hos Mercedes, har de vært lure nok til å droppe kraftige sidestøtter i seteputen, og tar det heller igjen med desto større sideputer i ryggstødet. Det gjør at alle vi som ikke klarer oss med 32 i bukselinningen men går for 34 eller mer, slipper å sitte med yttersiden av lårene på toppen av harde sidestøtter. På plass, holdes vi alle uansett av ryggstødet.

Justeringsmulighetene for ratt og sete er selvsagt store så alle finner sin favorittposisjon, og så gjør mangelen på solskjerm over instrumenteringen rett foran deg, og den lave plasseringen av infotainmentskjermen, at sikten forover er utmerket – selv om du sitter lavt.

Brukervennlig til tross for mange muligheter

Selv om ikke denne C-klassen, eller nye S for den saks skyld, byr på så voldsomt skjerm-system som Hyperscreen i EQS, er brukeropplevelsen nærmere enn du tror.

Det kan hende at jeg ser litt mer ned enn i andre biler – fordi skjermen er montert lavere – men plasseringen gjør den samtidig lettere å nå. At du slipper å flytte på deg, eller strekke deg forover for å trykke på den, veier sannsynligvis opp sånn trafikksikkerhetsmessig, og er i alle fall mer komfortabelt.

Størrelsen gjør dessuten at flere ting kan være fremme samtidig, og områdene du skal berøre for å velge funksjon, er større og enklere å treffe med fingeren.

Klimapanelet befinner seg takk og lov fremme hele tiden, og en stor hjemknapp på midten tar deg alltid til et skjermbilde hvor du sveiper til siden for å velge hva du vil gjøre. Der er funksjonene og oppgavene sortert under typiske grupper som navigasjon, telefon, komfort, bilinnstillinger og så videre.

Jeg tror kanskje, at dette er bedre enn konkurrenter som på en måte har gitt opp, fordi det er så utrolig mye som skal med på en moderne premiumbil i dag, og derfor valgt å bare ha en app for hver eneste ting, sånn at du får et stort skjermbilde fullt av apper – som på et nettbrett. Men helt sikker er jeg ikke.

Om midtskjermen både er helt ny for C-klasse, og etter min mening av de mer vellykkede løsningene på markedet, er den rett foran deg lettere å kjenne igjen.

Mye av designen i ulike oppsett er ny, men det går på det vanlige. Via øvre venstre berøringsfølsomme område i rattet, navigerer du mellom ulike oppsett som strekker seg fra bare et digert kart, til klassiske klokker.

Ekstra pluss for at Mercedes beholder muligheten for å ha en helt normal kjørecomputer fremme på denne skjermen. Du vil gjerne ha kontroll på forbrukstall, kjørelengde og så videre i en ladbar hybrid, og dette er jo alltid mye bedre enn en eller annen statistikk over hele midtskjermen som nesten krever kursing for å forstå.

Men det mangler volumhjul både i midten og på rattet – begge alternativer for justering, gjennomføres med sveiping. Jeg har dessuten tidligere, og også nå, vært skeptisk til ergonomien for tommelfingeren i de fire spilene i rattet.

Som er synd, siden dette fortsatt er et av det tøffeste rattene som finnes.

Med det sagt, er følsomheten i overflatene godt kalibrert. Det er for eksempel enkelt å sveipe opp litt for å øke volumet bare noe, og å sveipe opp mer for å få det raskt opp eller ned.

Og etter noen dager begynner alt sammen å sitte bedre. Kanskje er det bare det som har vært utfordringen: Vane og trening. Jeg skal huske på det neste gang jeg kjører en Mercedes med samme ratt.

Men ok: Så vet vi at dette interiøret setter en ny standard. Videre til komfort.

Den dominerer, for å si det forsiktig. I alle fall i denne ladbare hybriden, som også er nesten 400 kg tyngre enn en vanlig C 300. Kanskje sammenfaller det. Og det hele påvirker utvilsomt kjøreegenskapene, som jeg kommer til.

Men først komforten. For selv om det bare er luftfjæring bak, og ikke adaptive dempere på testbilen, og den heller ikke er utstyrt med den nye firehjulsstyringen som kan kjøpes til C-klasse, er den akkurat som interiøret: Av en annen klasse enn vi har sett i dette segmentet tidligere.

Med unntak av skarpe ujevnheter, som slår mer enn ønskelig (antagelig pga vekt), gir fjæringen utrolig flyt langs veien. Selvsagt ikke i helt som i S, men tydelig i samme ånd.

Med de gode setene, og behagelig støynivå, flyter du frem i en uvanlig avslappende atmosfære. Baksetet er forresten også bra, men bagasjevolumet er ikke kjempestort – selv om gulvet er flatt.

Kjører du mye og langt, er definitivt nye C-klasse unik, hvis målet er å være like opplagt etter, som før kjøreturen. Samtidig som den nytes underveis.

På bekostning av sport

Det jeg ikke finner igjen, er sportsligheten og kjørefølelsen fra forrige C-klasse. Den kan kanskje være der i andre utgaver som ikke er ladbare og har all denne vekten å drasse på, jeg skal finne ut av det.

Her derimot, er det for mykt, sånn at det duver og blir upresist hvis veien ikke er helt flat gjennom svingene. Dempingen er dessuten uvanlig svak, så treffer du skarpe ujevnheter, slår hjulene opp og ned, og mister nok bakkekontakt til at du flytter deg litt sidelengs om det skjer i høy hastighet sammen sideveis G-krefter.

Med det sagt, er veigrepet massivt i utgangspunktet, så det går ikke sikkerheten løs, du kan nok i realiteten kjøre omtrent like fort rundt en sving som i en hvilken som helst annen bil i denne klassen. Den bare mangler presisjon, skarphet, og spesielt følelse av hva den holder på med.

Men kanskje er det akkurat sånn det skal være. Det sterke fokuset på komfort over sport, står i alle fall i stil med det luksuriøse interiøret.

Fylle et par ganger i året?

Å drasse på mer vekt, veies opp av en ladbar drivlinje som setter alt annet i skyggen.

25,4 kWt batteri gjør at bensinmotoren på 204 hestekrefter kan ligge brakk det aller meste av tiden. I stedet jobber 129 elektriske hester og 440 Nm.

Oppgitt elektrisk rekkevidde for testbilen er 104 km (opp til 110 for enklere utstyrte versjoner), men jeg kjørte 117. Riktignok i 18 varmegrader, men på den annen side uten å prøve, og inkludert 40 km motorvei. Slå den.

De gode nyhetene stopper ikke med det. På landeveiskjøring med tomt batteri, nøyer bilen seg med bare 0,55 liter per mil. Eller 0,59 på motorvei i fartsgrensen og kanskje litt til. Selv min faste 18-milsrunde langs svingete veier for å utforske kjøreegenskaper og dynamikk, endte med forbruk på 0,63 liter per mil. Der går det unna, så det er ekstremt imponerende – spesielt med tanke på at bilen veier 2,1 tonn.

Det skyver også på godt, når samlet effekt er 313 hestekrefter og 0-100 km/t går på 6,2 sekunder.

Et par ting drar ned, bremsepedalfølelsen er for eksempel ikke god nok, den er kunstig lett og vanskelig å dosere presist på naturlig måte. Som er litt rart, siden Mercedes har full kontroll på akkurat dette i flere av elbilene sine.

På den annen side er bilens automatiske tilpasning til fartsgrenser, kryss, biler du tar igjen eller svinger, hvor den via informasjon fra kameraer og navigasjon på egenhånd regenerer seg ned til riktig hastighet når du slipper gassen, bedre enn noen gang.

Her er Mercedes, forresten i likhet med selvkjøringen på cruisekontroll, helt suverene. Faktisk trenger du i praksis ikke å røre bremsepedalen i det hele tatt, annet enn når du skal stoppe helt opp.

Konklusjon

Med BMW 3-serie i spissen, lener nesten samtlige alternativer i denne klassen mot det sportslige. I denne ladbare varianten av nye C-klasse, går Mercedes den andre veien. Du får i stedet komfort ingen kan matche. Den samme beskrivelsen gjelder interiørets utrolige luksus-følelse. Sammen med enestående ladbar drivlinje, gjør det C-klasse til en vinner både for deg som setter pris på fine ting, og du som kjører veldig mye.

Galleri:

1 av 31

Data: