Test: Toyota GR Supra 3.0 manuell

Spørsmålet er enkelt: Er Toyota Supra enda bedre med manuell girkasse?

Tekst og foto: David K Andersen

Det er et sjansespill, og for fire år siden gikk det galt. Om jeg kan, liker jeg nemlig å avslutte sommersesongen med en uke i et skikkelig sportsbil. Eller i alle fall noe som er laget bare for å være moro.

Vinteren er lang, en siste vals langs svingete veier med sommerdekkene på i oktober, gjør den lettere å overleve.

Men den røde 3-liters Supraen Toyota hadde som pressebil i 2019, da modellen var helt ny, måtte jeg bare levere tilbake senere samme dag, den høsten. Det skulle snø dagen etter. Michelin Pilot Super Sport i 275 bredde, er ikke brukbart på glatt føre.

Nytt forsøk i høst. Samme bil, men i manuell utgave, lansert i 2022. Jeg testet den på vei og bane i Spania den våren, du kan lese mer om det her. 

Og denne gangen går sjansespillet hjem. Ingen frost i sikte, og været er glimrende. Høstluften frisk og skarp, bare se på bildene. Nå er det er bare å håpe at bilen leverer som den skal.

Omfattende ombygging

Supra kjenner vi allerede godt, den har vært på markedet noen år. Og la oss bare stoppe opp bittelitt ved det faktum at denne bilen faktisk eksisterer.

For du har antagelig lagt merke til at utvalget av rendyrkede sportsbiler som ikke koster minst 2 millioner kroner ikke akkurat er stort.

En eller annen gang rett over årtusenskiftet, sluttet vi nemlig å kjøpe sportsbiler, roadstere og kabrioleter. Vi, og da mener jeg europeiske kunder, ville vel ha SUVer antar jeg. Og senere elbiler. Stor skjerm midt i dashbordet er mer attraktivt enn en bil som er kul å kjøre. Og skulle vi ha noe fett, kjøpte vi M, RS eller AMG.

Dermed forsvant sakte men sikkert også utvalget av entusiastbiler til en pris vanlige folk kunne strekke seg etter. I dag finner de aller fleste bilmerker det ikke en gang verdt å putte stor motor i liten bil, og lage en GTI eller hot hatch.

Men om bilentusiasmen hos kundene er på bånn, er det helt motsatt i ledelsen hos Toyota. De tar nesten av.

Ingen merker har bredere motorsport-satsing, og ser vi bort fra spesialister som Porsche, er ingen i nærheten av å tilby et større program av sportsbiler enn Toyota.

Du har GR Yaris, GR86 og Supra. Ekstrem hot hatch, folkesportsbil med kjøreglede i sentrum, og sportsbil for viderekomne.

Og nå, kommer altså alle tre med manuelt gir.

Supraen, som deler plattform med BMW Z4, var ikke tiltenkt det fra starten av. BMW som står for drivlinjen, har ikke manuell girkasse til denne motoren.

Men Supra-fansen ville ha det, og det tror jeg egentlig Toyota selv også ville. Dermed raidet japanerne delekatalogen til ZF, fant det de trengte, og satt sammen 6-trinnskassen sammen med den tyske transmisjons-spesialisten.

Innsatsen som er lagt ned, er detaljert og omfattende. Akkurat som Supra i seg selv. For selv om bilen deler mye med BMW, la Toyota ned et voldsomt arbeid med design, testing, justering og kalibrering av understellet, og masse annet, da de utviklet den.

Det samme har på nytt skjedd med den manuelle girkassen. Fra nøye gjennomtenkt plassering av girspaken og spesiell overføring til kassen for å oppnå best mulig følelse ved giring, til utprøving av en rekke girkuledesign og kalibrering av gassrespons opp mot clutch og giring.

Om ønskelig kan turtallet matches både ved opp- og nedgiring. Og så gikk de over chassiset en runde, og endret tetthetsgraden i gummiforingene, demper-egenskapene og styringen. Disse oppdateringene har også kommet automat-versjonene til gode.

Sånn skal det være

Jeg, og alle andre som virkelig elsker bilkjøring, ønsker selvsagt alltid manuell girkasse i en sportsbil (med mindre den skal brukes til å presse tideler på runden på bane). Og enkelte har de siste 15 årene kommet etter med en manuell utgave, som Toyota gjør her, for å tilfredsstille etterspørsel. Spesielt fra USA.

Det har imidlertid ikke alltid vært vellykket. Du som husker hvordan det var å kjøre en bil med automat, som ikke var tiltenkt det, på 90-tallet eller før, skjønner hva jeg snakker om. Bare motsatt.

En B4 VW Passat (88-96), eller en Ford Escort, med automat, bare funka ikke. De var tiltenkt manuell, og ble aldri bra med automat. Senere ble det altså motsatt. Modeller som var utviklet fra grunnen av med automatgir i tankene, ble ikke sånn vi kunne håpet med manuell.

Heldigvis gikk det ikke sånn i det hele tatt med Supra. Garantert fordi dette voldsomme test og kalibreringsarbeidet faktisk er lagt ned, sånn at ikke noe er overlatt til tilfeldighetene.

GR Supra med denne girkassen er nemlig en ren drøm å kjøre. Du kan bruke hvilken målemetode du vil: Presisjonen eller lengden på slagene i giringen, motstanden i girspaken, samspillet mellom clutch og gass når du starter fra stillestående, eller det samme når du girer oppe i hastighet.

Alt er så perfekt skrudd sammen, at du gleder deg til hvert eneste girskift.

Sportsbil er noe annet

Når du legger til alt det Supra allerede er, blir dette ganske spektakulært.

For selv om trekløveret M, RS og AMG lager utrolige versjoner av vanlige biler, er ikke det sportsbiler.

I Supra sitter du på bakken, nesten på bakakselen, og med en kort frontrute som buer seg rundt deg. Bare det å sette seg inn i bilen, er noe veldig mye mer spesielt enn nesten alt annet.

Og når du begynner å kjøre, blir det enda kulere. Fordi den er så lav, og forholdsvis lett, er det ikke nødvendig å gjøre den ekstrem. Man slipper alle triksene som må brukes for å forsøke å få høye, overvektige SUVer til å holde seg på veien.

Treg luftfjæring, overdimensjonerte stabstag, kjempestive fjærer, masse elektronikk som korrigerer og kompenserer på finurlige måter. Ikke noe av det der er nødvendig i Supra. Den har bedre kjøreegenskaper uten slike hjelpemidler, og også bedre fjæringskomfort.

Den silkemyke BMW-sekseren er mye snillere og mindre brutal enn M-motorene fra samme merke, og har på langt nær samme effekt og moment. Det er heller ikke nødvendig, av akkurat samme grunn som over. Dette er en ekte sportsbil.

Legg til den manuelle kassen, og Supra er helt i mål. Enda bedre enn med automat.

Konklusjon

En komplett sportsbil av dette kaliberet, til en drøy million, er ikke mye å lure på. Om du så skulle velge ikke å kjøpe til vinterdekk, går det fint. Følelsen av chassiset i ryggmargen, måten det lange panseret foran deg stuper inn i svingene på, lyden fra rekkesekseren, suget når turtallet får utfolde seg fritt, og følelsen det er å dra girspaken fra ett gir til et annet. Alt sitter i kroppen, gjennom hele vinteren. Og snart er våren her!

Galleri:

1 av 19

Data: