Test: Mercedes S 500 4Matic

Syvende generasjon Mercedes S-klasse er her, mer fullproppet av teknologi og luksus enn noen gang. Hvordan føles det å kjøre noe som potensielt er verdens beste bil?

Tekst og foto: David K Andersen

Da Mercedes skulle vise oss og fortelle om denne bilen i fjor, valgte de å dele opp prosessen i flere etapper. Sikkert litt fordi pressedekningen skulle bli bedre, men egentlig var det vel helt nødvendig.

Nye S-klasse er nemlig så proppfull av ny teknologi, at å ta alt inn på én gang, blir i overkant mye informasjon. Det tok oss tre artikler å presentere bilen i noenlunde helhet for dere.

For å beholde denne testen i artikkelformat, fremfor roman, kan du som er ekstra interessert lese deg opp på informasjonsteknologi, skjermer og MBUX HER, sikkerhet og komfort HER, og mer generelt i forbindelse med frislipp av de første bildene og tilgjengelighet på komplett informasjon, HER.

Så konsentrer vi oss i stedet om hvordan nye S-klasse faktisk oppleves, i denne artikkelen. For vi snakker tross alt om det som kan være verdens beste bil, og da kommer du ikke langt med tekniske data og utstyrslister alene.

Vær forresten oppmerksom på at dette ikke er EQS, den nylig viste elektriske toppmodellen fra Mercedes. Her kjører vi «vanlige» S-klasse, mens EQS er denne bilens elektriske bror – uten at de nødvendigvis deler så mye mer enn en del informasjonsteknologi og det faktum at de er flaggskip i luksus-klassen.

Mercedes har til tross for ivrige forsøk fra Audi, BMW, Jaguar og Lexus, klart å beholde kronen på hodet gjennom mange år og generasjoner i luksus-segmentet. At det nå satses helhjertet både fossilt og elektrisk, parallelt, med to ulike biler i det som egentlig er samme klasse, forteller oss at den situasjonen, har Mercedes tenkt å la stå uendret.

Bilen vi har her er en S 500 4Matic, utrustet med turbomatet 3-liters rekkesekser som går på bensin. Du får også 350d med eller uten firehjulsdrift, og 400d 4Matic. Senere kommer det V8 i S 580 med 503 hestekrefter og V12 i S 680 med 630. Ikke minst dukker det opp en S 580e som har samme sekser som testbilen, men i tillegg er ladbar med rundt 10 mil rekkevidde.

Mercedes-Maybach S-klasse er naturligvis også på gang, samt AMG-versjoner. Og så kan du som alltid velge mellom kort utgave som vår testbil med sine 5,18 meter, eller lang på 5,29. Enda lengre, på 5,5, finnes også.

Forsiktig på utsiden, radikal innvendig

Kanskje trenger den ikke, via enorm grill eller oppsiktsvekkende linjer, å skilte med hva den er. Og kanskje vil ikke de fleste kjøperne at den gjør større nummer ut av det. Men du må faktisk enten være over snittet bilinteressert, eller komme ganske nære innpå den, for å skjønne at det er en S.

Jeg tenker at den kanskje kunne stått ut en anelse mer, spesielt med tanke på at den skal vare en livssyklus på 7 år. Men bevares – begynner du å studere, er det ikke vanskelig å se at det ikke er en E-klasse eller noe annet.

Og størrelsen i seg selv, serverer solid nærvær idet du nærmer deg bilen. Det unike backes opp av ting som de ekstremt detaljerte LED-baklyktene, når alt kommer til alt en temmelig stor grill, stjerna på panseret, og den typen elementer.

Det er imidlertid på innsiden, at den skiller seg ut. Ja, nesten eksploderer i ansiktet på deg, idet du åpner døren første gangen. Selvfølgelig forsterket av testbilens fantastiske interiørfarge, men designen er virkelig radikal på innsiden i nye S.

Som har blitt en greie S-klasse har holdt fast ved siden 90-tallets W220. For i stedet for, som konkurrentene, å la flaggskipmodellen ha både hovedtrekk og detaljer til felles med småsøsknene i interiøret, drar Mercedes designen mye lenger med S enn med E og C.

Joda, ny teknologi kommer først i S, og snart har vi nye C her, som virkelig har latt seg inspirere på både løsninger og design. Men S har fortsatt det drøyeste uttrykket på innsiden – med god margin.

Den flate «planken» som går tvers over dashbordet for eksempel, og som munner ut i dørene og har doble, stående luftdyser på hver side. Eller de fire, firkantede, små luftdysene på toppen av dashbordet.

Også detaljer som plasseringen av lysbryteren, er spesielle. Den er montert i førerdøren. Hadde aldre skjedd på noen av de tyske konkurrentene, men er sammen med masse andre detaljer med på å bidra til følelsen av å sitte i noe helt utenom det vanlige.

Antallet knapper er redusert med 27 stykker, som i praksis betyr at det knapt nok er igjen noen i det hele tatt. Også touchpadden i midten er borte – nå betjenes alt via den 12,8 tommer store OLED-skjermen, montert i tilbakelent stilling midt i dashbordet.

Med unntak av mangel på volumhjul (hva skjedde Mercedes?), er brukervennligheten glimrende. Til tross for ekstremt mange muligheter for justeringer eller valg, er det enkelt å finne frem.

Responsen i skjermen er den beste jeg kan huske å ha opplevd, og i motsetning til hos de fleste andre biler som også forsøker å samle alt via skjermstyring, opplever jeg ikke irritasjon over antallet klikk jeg må gjennom for å få gjort det jeg skal.

Rattknappene, som også er berøringsfølsomme, er også logisk lagt opp. Øvre til høyre styrer høyre skjerm, øvre til venstre tar for seg den rett foran deg. Så har du cruise, volum og telefon på de nedre. Igjen savner jeg volumhjul fremfor sveiping, men ok.

Instrumentskjermen rett foran deg kan ved første øyekast fremstå som «normal», men det er den langt i fra. For første gang, lykkes noen nemlig med å lage 3D-skjerm i en bil – som gir ønsket effekt. På nivå med opplevelsen ved bruk av 3D-briller er det ikke, men dybden i skjermen er likevel svært imponerende, og tilfører opplevelsen en helt annen dimensjon enn om det bare hadde vært vanlig visning.

Materialvalgene og byggekvaliteten er selvfølgelig enestående, men at det føles så innmari spesielt å befinne seg inne i bilen, skyldes mer designen og teknologien. Her har virkelig Mercedes et overtak akkurat nå.

God stemning

Spesielt, kjennes det også å sitte i disse stolene. Du kan ikke bare justere dem frem til helt perfekt sittestilling, du kan også justere de separate delene på tilnærmet uendelig mange måter. Lengden på seteputen kan strekkes ekstremt, du kan justere alle deler, inkludert ryggstødet i ulike seksjoner og sidestøttene, separat. Den har dessuten aktive sidestøtter som trykker på i svingene for å holde deg på plass – om du ønsker.

Massasjefunksjon er også å finne, svært velfungerende sådan, med en rekke valg. Mest imponerende i den sammenhengen, er å aktivere ett av flere totalprogrammene for å vitalisere deg – om du skulle ha sittet der en stund og trenger en oppfriskning. Da benyttes setemassasje, setevibrasjon, stemningsbelysningens ekstreme fargespekter med 250 LED-dioder, lydanlegget, klimaanlegget, varme og kjøling i setene samt duft, sammen for å skape en slags spa-aktig opplevelse. Ikke noe nytt, forrige S-klasse hadde det samme, men det er i alle fall ikke noen dårligere opplevelse her.

Det aller beste med setene, og de er virkelig noe av det beste med hele bilen, er imidlertid sittekomforten. Det er noe med seteputen som gir deg følelsen av å sitte på luft. Lignende komfort i et bilsete, har jeg aldri opplevd – ikke en gang hos de to britiske ultra-luksus-merkene.

For å snakke litt om baksetet, som på en bil som dette ofte er minst like viktig som forsetene, så holder de samme standard som de foran. Justeringsmulighetene, massasjen, ventilasjonen, de ultramyke putene på hodestøttene: Alt er på plass også her.

Plassforholdene er ikke så gigantiske som man skulle tro dersom du begynner å legge ned seteryggen og ta puten forover, da trenger du en lengre versjon enn dette for å kunne utnytte baksetet maksimalt (eventuelt ingen passasjer foran), men det holder i massevis altså.

Du har en rekke muligheter til å kontrollere solskjerming av baksetet, både i tak, sidevinduer og bakvindu. I tillegg har du en uttagbar pad i midtarmelenet som styrer mer avanserte funksjoner enn du finner i dørsiden.

Det er vanskelig å forestille seg en bedre måte for inn til fire personer å reise på langs veien på.

Og det er før vi har begynt å snakke om fjæringskomforten

Den er nemlig på nivå med setene. Eller sagt på en annen måte: Noe slikt kan jeg ikke huske å ha opplevd tidligere.

Det er ikke bare fordi luftfjæringens typiske svakhet, hvor den over skarpe ujevnheter ikke henger med og skaper lett slamring, er så godt som borte. Nei, her er det en flyt, og opplevelse av myk og avslappende takling av veiens ujevnheter, som gir følelsen av å bli båret frem langs veien – uten forstyrrelser.

Teknologien og det mekaniske er ikke revolusjonerende i seg selv, vi har flerlenket hjuloppheng med luftfjærer og adaptive dempere. Men det er tydelig at Mercedes har hatt ønske om å ta komforten til neste trinn, og jobbet seg frem til suksess.

Og så er jo dette før du utruster bilen med E-Active Body Control som benytter bilens sikkerhetssystemer til å forberede hjulopphenget for veien som kommer, analyserer forholdene 1000 ganger i sekundet og tilpasser chassiset deretter. Det koster 87 680 kroner ekstra.

Forresten får jeg samme følelsen av lydanlegget, som i testbilen er et Burmester 3D surround-system. Låter greit, for å si det mildt. Men for omlag 90 000 kroner ekstra, kan den leveres med et Burmester 4D-system.

Både med fjæringen og lydanlegget føles det på den ene siden vanskelig å forstå at det kan bli bedre, samtidig som du utfra resten av bilen å dømme, skjønner at det antagelig er det.

Mulig å dra fra

Verker du etter svar på om sekser er nok under panseret, og i hvilken grad bilen har noen sportslige ambisjoner, kommer det nå.

I den sammenheng er det også på sin plass å dra inn det faktum at dette er en lav sedan og ikke en SUV. Som du vet. Poenget er imidlertid at den komforten jeg snakket om over, ikke er mulig å oppnå i en SUV. Et høyere karosseri, som i kombinasjon med høy vekt må kontrolleres i svingene, gjør det umulig.

Det tjener S’en på også hvis du tar i på svingete vei. Den innbyr ikke spesielt til det, men den kan. For veigrepet er massivt, og til tross for den enestående komforten, lenes det ikke i svingene.

Her får du også hjelp av chassisets evne til å stramme seg opp, så selv om du kanskje ikke tar med en S-klasse på favorittveien for å kjøre litt hardt en søndag morgen – sånn bare for å kjøre litt hardt – tar du nok rotta på brorparten av de andre bilene på veien i svingene om du måtte ønske.

I den sammenhengen hjelper det også på med 435 hestekrefter og 520 Newtonmeter. 0-100 km/t går på rett under 5 sekunder, og siden kreftene, via den ultrasmoothe men likevel kjappe automatkassen leveres på en måte som gir solid sug, føles dette svært kvikt.

Sekseren spinner silkemykt, så med så mye moment i bakhånd er det vanskelig å savne 8 sylindre. Forbruket imponerer dessuten – å ligge under 0,8 liter per mil er ikke spesielt vanskelig. Men ok, det er vel kanskje som med muligheten for enda bedre fjæring og enda bedre lydanlegg: V8 vil sannsynligvis gi en enda bedre opplevelse.

For øvrig er S-klasse forbausende lettkjørt, til tross for både størrelse og den lave profilen. Litt av det har nok å gjøre med dashbordets utforming, som gir god sikt selv om du sitter lavt. Svingradiusen imponerer også, selv uten opsjonen firehjulsstyring.

Et støynivå som er så lavt at det mer er der for å gi en følelse av at du kjører og ikke står stille, kompletterer det totale komfort-overtaket.

Konklusjon

Du bruker ikke mye tid på å fastslå at Mercedes, nok en gang hva S-klasse gjelder, har dratt på med alt de har. Sett deg inn, start, sett bilen i D, kjør 100 meter, og du tenker: «Akkurat ja, vi er der ja». Om utseendet på nye S-klasse er i det noe mer forsiktige hjørnet, er det å bruke, kjøre eller sitte på i den det stikk motsatte. Det er flere temaer, blant annet sikkerhetssystemene, som sannsynligvis er de mest avanserte i noen bil, vi ikke har hatt tid til å snakke om en gang. Men her er det luksus og komfort som gjelder, og nå er lista på nytt hevet.

Galleri:

1 av 38

Data: