Design inspirert av fortiden, men både elektrisk og proppet med teknologi: Honda e er liten, men stor på mer enn du tror.

Tekst og foto: David K Andersen

Både størrelsen, Honda e er bare 3,9 meter lang (15 cm kortere enn en Volkswagen Polo), og rekkevidden på inn til 222 km, gjør det tydelig at dette er en bybil, pendlerbil, eller nummer-to-bil.

Men hvem har sagt at den trenger å være kjedelig, fremstå som billig i utførelsen eller mangle avansert utstyr av den grunn? Sammen med elektriske Mini Cooper SE, og egentlig nye Mazda MX-30, utgjør denne en ny klasse elbiler.

De er relativt rimelige, med priser under 300 000 kroner, har kort rekkevidde, men er samtidig påkostet langt over gjennomsnittbilen på en rekke andre områder.

For Hondaens del, er det åpenbart bare du ser på den. Formen som mange sier minner om første generasjon Civic, og som hos meg skaper Fiat 127-assosiasjoner, skiller den ut i mengden.

Designen er ren i linjer og flater, og men får tilført moderne detaljer via LED-lysenes utforming både foran og bak, de sorte panelene i begge ender, og en ganske tydelig følelse av at den er elektrisk.

Om du vil, kan du forresten piffe opp utseendet ytterligere ved å velge blant en rekke alternativer i Hondas tilbehørsliste. Lister i ulike farger for montering i grillen og mellom baklyktene, alternative farger for tak-kanalene, speilhusene og så videre.

Skandinavisk lounge-følelse

På innsiden er det selvfølgelig enda mer påkostet og spesiell følelse. Tekstilene som benyttes i dørsider og andre steder minner om moderne skandinavisk møbeldesign, det samme gjelder forresten setene, som også er nesten like gode å sitte i som en sofa.

Innslagene av treverk kan du om ønskelig velge bort, men det hadde aldri verden jeg gjort. Sammen med tekstilene, bidrar de sterkt til å skape en slags moderne, ren og naturlig lounge-stemning. Fantastisk, og et bevis på at innsiden av biler kan gjøres superkule ved relativt enkle grep, bare man gjør det på en skikkelig gjennomført måte. Som her.

Og så er det jo dashbordet, som består av intet mindre enn 6 skjermer: Sidespeil, midtspeil, instrumentskjerm rett foran deg, og to infotainmentskjermer.

For flere detaljer rundt dette, og resten av bilens tekniske oppbygning for den delen, anbefaler jeg at du også leser denne rapporten fra første prøvekjøring (trykk her). I denne artikkelen fokuserer jeg mer på hvordan bilen føles, oppfører seg, og er å leve med i hverdagen.

Det spesielle med alle skjermene i akkurat denne bilen, er at de fungerer bedre enn mye annet som finnes av lignende løsninger.

Fungerer bedre

Skjermene for sidespeilene er plassert i samme høyde som vanlige utvendige speil. Derfor er de mye bedre enn tilsvarende på Audi e-tron (der sitter de for langt ned). Kameraspeilet oppe i midten, i taket, er jeg mer usikker på. Men det spiller ingen rolle, bare vipp på brytere under, og skjermen slås av så speilet blir et helt vanlig speil.

Instrumentskjermen rett foran deg er superenkel, tydelig å lese av, og intuitiv å bruke. Via rattknappene, som har svært høy kvalitetsfølelse og deilig trykkemotstand, kan du styre hva du vil ha oppe av informasjon på venstre side, men ellers er den sånn den er.

Og om den kan se litt enkel ut ved første øyekast, har den, som resten av bilen, morsomme små detaljer du kanskje ikke oppdager med en gang. For eksempel svarer faktisk lysbruk med modellen av bilen du ser midt i bildet: Skrur du på blinklyset, vil det samme skjer med bilen på skjermen.

Infotainmentskjermene i midten og til høyre er like, og kan enten brukes aktivt av føreren begge to, eller passasjeren kan bruke den til høyre for seg selv.

De har store firkantene softknapper for hovedvalgene, og så kan du bytte om på dem, og også få opp en Windows-aktig visning av alle appene som kjører, hvorpå du sveiper sideveis og henter opp den du måtte ha ønske om å bruke.

Av morsomme detaljer for disse, kan akvariet nevnes, som løper over begge skjermene. Du kan selv bestemme miljø, fisketyper og antall fisker, og så kan du mate dem. Litt tullete, men ganske morsomt egentlig.

Langt viktigere, er det at du kan koble til alt. Vi snakker ikke bare Apple Carplay og Android Auto, nei her må du gjerne ta med spillkonsollen ut i bilen, plugge den inn, og spille på skjermene mens du lader. For eksempel.

Hele skjermsystemet i Honda e er så genialt enkelt å bruke, ergonomisk riktig, trafikksikkert, og har så mange muligheter, at du lurer på hvorfor ikke bare alle gjør det på denne måten. Svært vellykket.

Stor foran, liten bak

Plassforholdene er ikke et like stort høydepunkt. Eller, foran, jo. For selv om bilen en knøttliten, er ikke plassen på første rad det.

Setene er som nevnt komfortable, jeg hadde et par dager med 5-6 timer bak rattet, og det var bare positivt. Justeringsmulighetene er dessuten gode for både dem og rattet, sånn at alle finner riktig kjørestilling. Du sitter imidlertid antydningvis rett-opp-og-ned, men det venner du deg raskt til. Og det gir SUV-aktig utsikt.

I baksetet er feststemningen mindre. Der er det plass til to, og takket være egne bakdører, er tilgangen fin. Men skal voksne sitte bak, må nok de foran trekke setene litt forover.

Den samme lounge-følelsen du har foran, finnes imidlertid også bak, og du har smarte detaljer som skikkelige koppholdere i dørene, og morsomme og nyttige LED leselys som skrus på med en stor bryter i B-stolpen. Honda leverer for øvrig egne barnestoler, og en rekke tilbehør som eksempelvis nettbrettholder for montering bak nakkestøtten. Smart.

Bagasjerommet er dessverre svært lite. Bare 171 liter får plass, og det holder nesten bare til en enkelt kabinkoffert. Men ok: Skolesekker og handleposer får plass, og da er vel egentlig nytten gjort. Trenger du mer plass, kan det naturligvis felles ned, sånn at bagasjen totalt rommer 861 liter.

Høyt forbruk

Hopper vi over til det elbil-relaterte, er batterikapasiteten på 35,5 kWt egentlig ganske grei. Det er bare litt mindre enn i en VW e-Up!, som vi var svært fornøyd med rekkevidden på da vi testet den i vinter.

Problemet er at litt større Honda e, er langt tyngre enn e-Up!, og har derfor høyere strømforbruk. Honda oppgir selv 1,78 kWt per mil, som jeg finner høyt for en så liten bil.

I realiteten kjørte jeg under testuken oftere på rundt 1,5 kWt per mil, men også det er i meste laget, og reduserer rekkevidden mot hva den kunne vært. Med forbruk på 1,51 kWt per mil over en tur på 181 km, og 3% SOC/7 km gjenværende rekkevidde, ville jeg på denne turen ikke klart å nå 20 mil, og da ble det kjørt pent på lite trafikkert landevei.

Jeg antar imidlertid at Honda safer mye, sånn at du kan kjøre en hel del selv etter at batteriet ifølge instrumenteringen er tomt, men den situasjonen ønsker jo ingen å være i.

Det er imidlertid også positive ting å ta med seg. For under hard kjøring på svingete veier, økte forbruket forbausene lite, og forble under Hondas eget tall: Her havnet jeg på 1,71 kWt per mil. Det lover svært godt med tanke på vinteren: Mye tyder på at Honda e påvirkes mindre enn andre elbiler av tøffere bruk og forhold.

Og så er jo opp mot 20 mil mer enn nok for hva den er ment for. Hurtigladingen fungerte som ventet de gangene jeg benyttet det: Da jeg var langt nede på SOC og trengte mange km, gjorde en halvtimes tid på 50 kW-lader susen.

Voksen på veien

I motsetning til hva man på forhånd kan tro, er ikke Hondaen kul å kjøre på svingete veier eller å kaste rundet gatehjørnene i byen med, slik småbiler gjerne er. Den har ikke samme sjarmerende men feilbarlige oppførsel som superlette VW e-Up!, gokart-følelsen Mini Cooper SE byr på, eller den typisk franske lettbentheten og villigheten til å bli kastet inn i svingene som Peugeot e-208 og Opel Corsa-e har.

Istedet, oppfører bilen seg nærmest sjokkerende voksent på veien – en følelse vi fikk allerede ved første prøvekjøring i Spania i vinter, og som befester seg nå.

Chassiset er ekstremt påkostet for å tilhøre en bil i denne klassen. Den har uavhengig fjæring i alle fire hjørner (MacPherson fjærbein også bak), og at Honda ikke har spart på hverken støtdempere, fjærer eller omfattende testing med tilhørende fintuning under utviklingen, skjønner du raskt når du legger avgårde.

Retningsstabiliteten i høye hastigheter er nærmest som på en tysk premium-bil, og store humper midtsvings i høye hastigheter har ikke nubbesjans til å sette Hondaen ut av balanse.

Den er bestemt i fjæringsbevegelsene, så flyten er ikke helt perfekt, men den demper samtidig unna alle former for ujevnheter uten å viderebringe slag inn i karosseriet. Igjen; omtrent som en større og dyrere tysk bil.

Dermed er den altså ikke like morsom å kaste inn i svingene som biler på denne størrelsen gjerne er, den er rett og slett litt for voksen (og tung) til det. Samtidig sørger det kompetente chassiset for en tilfredsstillende og presis kjøreopplevelse på svingete veier – på samme måte som en litt større velkjørende bil ville gjort.

At den har bakhjulsdrift merker du lite til, med mindre du presser den. Da kan du ved kraftig pådrag ut av svingene kjenne at den skyver nesa litt inn. Det er bra.

Jeg kjørte også en del på grusvei, og hadde det ikke vært for at antisladdsystemet nektet, kunne det virkelig vært moro – lar du alle kreftene komme brått, vil rumpa ut.

Med den ekstremt lille svingradiusen på 9,2 meter, forhjulene står nærmest på tvers når du har full sving, er det jo potensiale for skikkelig sidelengs action her. Men i og med sikkerhetssystemenes kontroll, får vi nøye oss med at det gjør Honda e uovertruffen i byen og ved parkering.

Jeg har ikke kjørt laveffektsutgaven med 136 hestekrefter så vet ikke forskjellen i praksis opp mot denne med 153, men her er i alle fall akselerasjonen svært god. 0-100 km/t på rett over 8 sekunder er meget bra for en bil på denne størrelsen – den er kjappere enn små GTI-biler var for bare få år siden.

Samtidig begrenser det seg noe i høyere hastigheter. Ønsker du å komme kjapt forbi bilen foran og gir full gass ved 80 km/t, er denne en klasse under biler som Hyundai Kona – med 50 hester mer.

Konklusjon

Det er umulig å ikke like denne lille elbilen. Teknologien med skjermene og det hele, er sammen med interiørdesignen og materialvalgene, og ikke minst utvendig utseende, noe helt for seg selv, og både stilig og velfungerende i alt. Hvorfor i all verden gjør ikke flere merker det sånn? Overraskelsen, er hvor voksent, trygt og komfortabelt den oppfører seg når du kjører. Med det kommer også eneste virkelig minus-punkt opp: Rekkevidden er grei for en så liten bil som dette, men den er jo så kapabel selv på langkjøring, at du gjerne skulle hatt flere mil å rutte med.

Galleri:

Data:

Honda e Advance 17
Pris fra 266 200
Pris testbil 294 900
Motortype Elektrisk
Drivlinje 1A RWD
HK o/min 154
Nm o/min 315
Sek. 0-100 km/t 8,3
Topphastighet km/t 145
Forbruk blandet kWt/mil 1,78
Utslipp CO2 g/km 0
Egenvekt kg 1 520
Tilhengervekt kg 0
Bagasjerom liter 171 – 861
Lengde mm 3 894
Bredde mm 1 752
Høyde mm 1 512
Akselavstand mm 2 538
Ombordlader kW 6,6
Hurtiglading 50 kW 0-80% 31 min
Batterikapasitet kWt 35,5/32 brutto/netto
Rekkevidde WLTP 210 – 222