De typiske elbil-trekkene burde passe Mini perfekt. Samtidig snakker vi om en bil som delvis lever på arven fra tidligere generasjoner. Når vi kjører elektriske Cooper SE for første gang, handler det ikke bare om hvordan den fungerer, men like mye om hvordan den føles.

Tekst og foto: David K Andersen

Den følelsesløse og funksjonelle siden av det hele, dreier seg om at Mini Cooper SE er en av de første i en rekke elektriske småbiler som kommer på markedet i 2020.

Tidligere har Renault tatt hånd om segmentet med Zoe, som for øvrig nylig kom i kraftig oppgradert utgave (les test her). Nå i år, lander de to PSA-bilene Peugeot e-208 og Opel Corsa-e på markedet.

Ingen av disse er imidlertid premiumbiler, så om vi skyver dem til siden, er det denne Minien skal hanskes med DS3 Crossback e-Tense (les første prøvekjøring her), Honda e, og selvfølgelig BMW i3 (les test her).

Alle er forskjellige – DSen har mer plass, fire dører, større batteri og bærer vågal design på både ut- og innside. Honda e på sin side, kommer ikke fra et premium-merke, men fremstår mer som et avvik i at den er, vel, temmelig premium. Den er også utviklet bare som elbil fra grunnen av, og byr dessuten på mye tech-følelse med den enorme digitale skjermen tvers over hele dashbordet. BMWen kontrer med fortsatt futuristisk design, og smart konstruksjon.

Minien på sin side, er tro mot eget konsept. Det er den tradisjonelle tredørs-Cooperen som blir helelektrisk (fra før finnes Countryman som ladbar hybrid).

Du ser forholdsvis enkelt at det er en elektrisk bil via den tette grillen, de unike felgene og den spesielle kontrastfargen. Sistnevnte kan du velge bort om du vil, og det finnes flere felger å velge på.

Minis elektriske logo er plassert både i fronten og bak på framskjermene. Pluss på ladeluken – samme sted som du ellers ville fylt bensin.

Bilen er såklart optimalisert for lavere luftmotstand, den tette grillen får selskap av helt slett underside og det nye felgdesignet bidrar med sitt.

Under skallet lurer kjent teknologi fra BMW Group – batteriet og elmotoren er de samme som i i3. Tilbake i 2008, da arbeidet med denne drivlinjen ble startet, var det imidlertid i Mini den først ble montert for utvikling og testing, så det er jo på tide briten endelig kan dra nytte av eget bidrag.

Batterikapasiteten er på 32,6 kWt, hvorav 28,9 regnes som netto – altså for bruk til fremdrift. Med forbruk under halvannen kWt på mila, er oppgitt rekkevidde målt etter WLTP-metoden 216 til 234 km.

Temperaturkontroll, både for batteriet og interiøret, skjer med varmepumpe. Bruker du Mini Connected Remote App på telefonen, kan du både varme opp og kjøle ned kupeen i forkant av avgang.

Hurtiglading kan skje med hastighet på opp til 50 kW, som eksempelvis kan få deg fra 0 til 80 prosent på 35 minutter. Den innebygde laderen er på 11 kW.

En fordel med relativt lite batteri, er lav vekt. Cooper SE er bare 140 kg tyngre enn en tilsvarende fossil-motorisert utgave. Med fulle 270 Nm fra start, sammen med 184 hestekrefter, klarer den derfor 0-100 km/t på kvikke 7,3 sekunder.

Over på det som har å gjøre med opplevelsen, og følelsen, konstaterer jeg at førsteinntrykket hva utvendig design gjelder, er en fin miks av tradisjonell, liten, chunky og kul Mini, og friske elektrisk-fremmende detaljer. Kontrastfargene på testbilen er isolert sett litt over the top, men Mini får det til å funke. Jeg liker spesielt disse felgene – som klarer å kombinere aerodynamisk, nytt og kult på en gang.

På innsiden er ikke ting særlig ulikt en vanlig Mini, annet enn den 5,5 tommer store skjermen rett foran deg, som er egen for SE. Der har du alt du venter å finne i instrumenteringen på en elbil, og skjermen er tydelig og enkelt å holde styr på.

Head-up displayet, på plate istedet for i frontruta, er ikke en løsning jeg har særlig sansen for, og med denne fine nye instrumentskjermen, oppleves det som overflødig. Litt å gjøre med at jeg sitter så lavt at det ikke er lange veien jeg må flytte blikket ned for å se skjermen, har det også.

Som bringer oss over på det egentlige hovedpoenget med Miniens interiør. Eller, hovedpoengene. For det er to.

Det ene er plassen og sittestillingen foran. I elbilen, som i en vanlig utgave, snakker vi unike forhold for klassen. Om du vil, kommer du like lavt som i større biler, og du kan dra med rattet godt ut. Det betyr at jeg som liker å sitte lavt fordi det gir bedre kjørefølelse, har det helt topp. Og det betyr at du som er lang passer utmerket i Mini – til tross for at det er en småbil.

Setene er riktignok ikke de største, men komfort og sidestøtte er det ikke noe å si på for min del.

Den andre tingen er premium-følelsen, som er betydelig til stede. Den spesielle retro-designen, blant annet med masse sirkler og ovaler, ikke minst den enorme i midten som nå huser infotainmentsystemet, kan se litt i overkant lekent og lett ut på bilder.

Men når du faktisk setter deg inn i en Mini, er følelsen en annen. Mindre kokko, mer kult, og mest av alt, eksepsjonelt velbygd. De aller fleste panelene er utført i myke materialer, presisjon og vekting når du bruker brytere og hendler er svært god, og det hele føles både godt sammenskrudd og ikke så rent like eksklusivt.

På veien

Sammenlignet med en vanlig Cooper, er SE ørlite grann høyere (1,4 cm), samtidig som tyngdepunktet befinner seg rundt 3 cm lavere (på grunn av batteriet). Den er også noe tyngre, og har mer balansert tyngdepunkt målt i lengderetning.

Dermed har Mini utstyrt bilen med nytt hjuloppheng. Altså, det er likt i form av oppsett med fjærbein foran og multilink uavhengig bakhjulsoppheng, men komponentene er tilpasset de endrede parameterne.

Nå hadde vi ikke muligheten til å sette bilen på særlig krevende dynamiske prøver under denne første prøvekjøringen som mest besto av by- og motorveikjøring, men inntrykket er likevel tydelig.

Cooper SE føles veldig lik en Cooper S i måten den kjører på. Til tross for at den er elektrisk. Og som en følge av hvor seriøst de har jobbet med chassiset.

Bilen er stiv i fjæringen, og en del ujevnheter blir med inn i kupéen. Samtidig demper den de skarpe slagene unna, og de minste ujevnhetene svelges umerkelig. Vi er altså veldig langt unna seilende og mykt, men samtidig aldri ukomfortable.

Her som alltid, gir avansert og gjennomarbeidet chassis fordeler på både komfort og sport.

Og selvfølgelig er det mest merkbart på sistnevnte, hvor gokartfølelsen er påtagelig. Styringen er optimalt vektet, rask og presis, så her går det dit du styrer – når du gjør det. På typisk Mini-vis, er det ikke bare moro i svingene, men også når du zipper fra et kjørefelt til et annet, eller når du kaster deg fortere enn resten av trafikken til høyre eller venstre gjennom byens kryss, rundkjøringer og kjøreramper.

Den tighte følelsen i understellet styrkes betydelig av den elektriske drivlinjen, som gir svært umiddelbar gassrespons i alle situasjoner. Du har bilen i rattet, og du har bilen i gasspedalen – samkjør og kjør aktivt, og du belønnes med det ene brede smilet etter det andre.

Akselerasjonen er ikke superkvikk til elbil å være, men nok til at du synes du kjører en bil som er kjappere enn de fleste andre i trafikken. Fra 0 til 60 km/t går det naturligvis ekstra raskt – 3,9 sekunder.

At Cooper SE «bare» veier 1 365 kg, bidrar selvsagt både til moro i svingene, komfort, akselerasjon og det hele. Men også til gunstig forbruk. Et par uhøytidelige målinger, viste tall helt ned på 1,1 kWt på mila i bykjøring, som er helt utrolig, mens motorvei i rundt 110 km/t krevde litt mer enn halvannen. La oss tippe det burde være rimelig enkelt å ligge rundt 1,3 – 1,4 kWt på mila i vanlig norsk sommervær.

Litt kan du sikker selv også påvirke, for eksempel med å velge mellom to trinn for regenerering – det ene gir omtrent normal motorbrems-retardasjon, mens det andre er så kraftig at gasspedalen blir kjørepedal, og bremsen bare brukes de gangene du bommer på trafikkbildet.

Også kjøreprogramvelgeren med fire trinn kan påvirke forbruket. Green og Green+, prioriterer lavt forbruk, hvor sistnevnte også påvirker klimaanlegget og setevarmen. Mid er det normale valget, mens Sport gir tydelig med aggressiv gassrespons, og strammer også opp styringen.

Som alltid ved valg av elbil, må du kartlegge eget behov. Kjører du mer enn 15-20 mil om dagen, eller skal bruke bilen til hytta langt vekkistan annenhver helg, er antagelig ikke dette bilen for deg.

Det er ikke bare fordi rekkevidden ikke er all verden, men selvfølgelig også fordi Mini med 211-liters bagasjerom ikke akkurat er en Scania.

Holder du deg mest i byen og bare noen ganger i året kjører lenger, eller du kan lade hjemme hver natt og kommer til og fra jobben uten problemer, begynner vi å snakke.

Prisene strekker seg via tre pakker fra Essential til 273 800, via Experience til 293 800, og til Maximise for 313 800. Vi lister ikke opp innholdet her, du kan lese mer om det i denne artikkelen, men holder en knapp på midtre nivå for mest for pengene-seieren.

Hva du ender opp med, er ikke først og fremst en elektrisk bil, men en full premium småbil med tydelig design og image, som er superkul å kjøre. Og som er elektrisk.

Flere bilder fra Mini:

 

Data:

Mini Cooper SE Maximise
Pris fra 273 800
Pris testbil 313 800
Motortype Elektrisk
HK o/min 184 7 000
Nm o/min 270 100 – 1 000
Sek. 0-100 km/t 7,3
Topphastighet km/t 150
Forbruk blandet kWt/mil 1,48 – 1,68
Utslipp CO2 g/km 0
Egenvekt kg 1 365
Tilhengervekt kg 0
Bagasjerom liter 211 – 731
Lengde mm 3 845
Bredde mm 1 727
Høyde mm 1 432
Akselavstand mm 2 495
Ombordlader kW 11
Ombordlader, tid 0-100 3,5
Hurtiglading 50 kW 0-80% 35 min
Batterikapasitet kWt 32,6/28,9 brutto/netto
Rekkevidde WLTP 235 – 270