Test: Kia Niro EV

Fordelen med å ha laget elbiler lenge, er at du kan introdusere nye modeller som retter forgjengernes svakheter. Når Kia utnytter muligheten til fulle, blir Niro mer å regne med enn noen gang.

Tekst og foto: David K Andersen

Å kunne velge fossil, hybrid eller elektrisk i en og samme bilmodell, er ikke uvanlig – mange merker gir deg muligheten.

Med introduksjonen av Niro i 2016 gjorde Kia det samme, men med annen vri. I stedet for eksempelvis å tilby en elbil-versjon av Sportage, utviklet de sammen med søster-merket Hyundai en egen plattform for formålet.

Fordelen er udiskutabel: Ikke bare gis du muligheten til å velge drivlinjen som passer deg best, bilene er ekstra effektive fordi de fra grunnen av er ment som hybrider og elbiler.

Valgte du den elektriske versjonen (kom i 2019), som selvsagt de fleste i Norge gjorde, fikk du en bil med lignende egenskaper som modeller på dedikerte elektriske plattformer.

Med størrelse som en kompakt-SUV/crossover, lang rekkevidde og attraktive priser, har Niro selvsagt vært en suksess i Norge.

Det eneste du i realiteten kunne holde mot den, var at den kanskje ikke var verdens mest spennende bil.

Mer interessant, samme brukervennlighet

En del av det rettes allerede ved en kikk på arvtageren, bilen vi tester her. Formene beholdes – med unntak av C-stolpens særpreg, er de fortsatt konservative. Men stylingen er langt mer moderne. Spesielt i fronten, hvor du kan kjenne igjen detaljer fra EV6. Mønsteret i de to sorte partiene gir sammen med lyktenes utforming og LED-signatur, en identitet den gamle aldri hadde.

Enda større fremgang er det på innsiden, der ultra-tradisjonell, rett-frem-design, er skiftet ut med betydelig mer interessante linjer rundt de doble skjermene.

Heldigvis skjer det uten at brukervennligheten den forrige Niroen var så bra på, reduseres.

Forsøk på intelligente løsninger som eksempelvis automatisk av/på funksjon, er klokelig droppet – irritasjonsmomentene reduseres tilsvarende (sammenlignet med konkurrenter). Å slippe at bilen daglig misforstår dine ønsker, og motsatt, er befriende å oppleve i en moderne bil.

Hva betjening gjelder har du en kombinasjon av moderne innhold i 10,25-tommers skjermene, og mer tradisjonelle løsninger med knapper og hjul.

Midtskjermen benytter seg av samme modell som eksempelvis nyere BMW-modeller, du har et par fleksible oppsett som gjør det mulig å beholde ofte benyttede funksjoner fremme hele tiden. Og så har du skjermvisninger hvor alle appene er fremme og enkle å velge mellom.

Ekstra pluss for rattknappene, som er fysiske fremfor berøringsfølsomme flater, de er gode å bruke. Å bla opp forbruket på instrumentskjermen rett foran deg, er akkurat like enkelt som å vippe i gang fartsholderen eller justere volumet.

I midten av dashbordet er samme kontrollpanel som i EV6 på plass. Det har to funksjoner: Klima-styring eller infotainment/avspillings-relaterte funksjoner. Idéen er god og realiteten nesten like bra: Er du i «klima-modus», er det tungvint å måtte skifte over for å kunne bruke venstre vrihjul til å justere volum. Ellers er dette topp, og mye bedre enn å ha alt integrert i skjermen.

God plass

Forsetene er selv i denne mellomutstyrte Active Pluss-utgaven i skinn, og de er komfortable nok. Noen vil sikkert ønske uttrekkbar lårstøtte, og kanskje en noe mer påkostet setepute. Annet enn det sitter du utmerket.

Det er selvsagt også takket være tilstrekkelige, om ikke uendelige, justeringsmuligheter for sete og ratt. Kjørestillingen er forholdsvis høy, men ikke for høy. Oversikten ut er fin.

Selv om Kia kaster bort litt plass på en stor girvelger i midtkonsollen, er det nok av steder å legge fra seg ting på. Oppbevaringsrommene er ikke like store og fleksible som i dedikerte elbiler med mer frigjort plass mellom forsetene, men dette holder finfint i segmentet.

Hopper du et hakk bakover, kan Niro som før skilte med et utmerket baksete – plassforholdene er glimrende, og siden den har et tydelig crossover-karosseri hvor det er mer høyde å ta av, er seteputen plassert høyere. Som gir mer komfortabel knevinkel – også sammenlignet med storebror EV6.

Det høye baksetet gir dessuten utmerket sikt ut av sidevinduene – også for barn. Setevarme i to hakk er på plass, også uten at du velger toppmodellen Exclusive.

Niroens store fordel om du sammenligner med biler som Renault Megane eller Volkswagen ID.3, er at du slipper å inngå kompromiss mellom bagasje- og bakseteplass. Her er bagasjen bedre enn i franskmannen og baksetet bedre enn hos tyskeren.

Hele 475 liter det plass til bakerst, under den fleksible «hattehyllen» i mykt materiale som dermed kan flekse og gi enda litt mer plass i høyden. Gulvet har en etasjeskiller som i høyeste posisjon gir innlasting uten terskel, og i lav posisjon større volum. Et rom under, beholdes uansett.

Og så tar den 20 liter under panseret foran, som selvsagt er kjekt med tanke på ladekabel.

Tilhengervekt på 750 kg er imidlertid svakt – en bil på denne størrelsen og med egenvekt over 1,6 tonn, burde kunne trekke mer. Det var forståelig at produsentene var forsiktige med tilhengervekten i første runde, men nå vet vi mer, og da er det også på tide å øke tilhengervekten fra et absolutt minimum.

Det beste

Hvordan bilen er å kjøre, er til tross for en rekke andre forbedringer, den største nyheten med Niro. Spesielt to ting bidrar til det.

For det første slet den gamle modellen med å plassere kreftene i asfalten ut av skarpe svinger eller kryss. Den spant veldig lett på det innerste hjulet – ganske ustilig og litt forstyrrende. Særlig på vinterføre var dette ufordelaktig.

Kia har løst problemet ved å redusere dreiemomentet fra 395 Nm til bare 255. Hestekreftene er imidlertid uendret på 204, og akselerasjonen med 7,8 sekunder til 100 km/t, det samme.

Når kalibreringen av pedalresponsen fra gassen i tillegg er bra, er problemet løst, og bilen langt mer moden og balansert å kjøre.

Det andre dreier seg om justeringene som er gjort i chassiset. Forrige Niro var egentlig vanskelig å kritisere for både kjøreegenskaper og fjæringskomfort, den var liksom helt grei på alt. Som i sin tur stjal personlighet fra kjøreopplevelsen.

Nyhetene under skallet er ikke revolusjonerende, og bilen er fortsatt veldig på det jevne, med typisk crossover-aktig kompromiss mellom sport og komfort.

Likevel oppleves nye Niro som en helt annen bil når du kjører den. Harmonien mellom vekt, fjærer og dempere er funnet. Det føles riktig og tilfredsstillende, ikke personlighetsløst, som før.

Spesielt komforten er forbedret, ujevnheter takles på mer voksent vis – den tar samme retning som med reduksjonen av moment egentlig. I tillegg føles styringen bedre, med mindre kunstig vekting.

Det er ikke alltid så mye som skal til, men hva det nå er, har Niro blitt en bil du gjerne kan glede deg til å ta en tur med.

Konklusjon

Selv om utvalget av elbiler har eksplodert siden Niro ble lansert første gang, er den fortsatt på mange måter litt alene – perfekt plassert mellom de rene kompaktbilene og de større og dyrere SUVene: Nok plass til familien, men prislapp godt under moms-grensen – selv godt utstyrt.

Rekkevidden er dessuten som alltid bra (men minus for lav hurtiglading-effekt). Når bilen i tillegg er betydelig modernisert innvendig, oppfrisket på utsiden, og først og fremst mye mer tilfredsstillende og komfortabel å kjøre, er Niro et bedre valg enn noen gang.

Galleri:

1 av 30

Data: