Test: BMW M240i xDrive

Bølle-genet er i god behold hos nye BMW 2-serie Coupé, men M240i xDrive er også en liten grand tourer.

Tekst og foto: David K Andersen

Det er faktisk litt overraskende, men selvsagt gledelig, at BMW lanserer en helt ny generasjon av denne bilen. En kompakt 2-dørs coupé med bakhjulsdrift og bare bensin- og dieselmotorer, er ikke akkurat dagligdags for tiden.

Strengt tatt er den vel mer eller mindre alene om være akkurat det, men det betyr ikke at det skorter på konkurrenter. Denne M240i xDrive-utgaven, kjemper i realiteten mot hot hatcher fra Audi og Mercedes.

I påvente av kommende M2, er den foreløpig også eneste versjon som selges i Norge. Andre steder får du mindre motorer, men i elbil-Norge, kjøper folk nettopp det. Eller en ordentlig rå bensinbil.

Og det er dette. En ordentlig rå bensinbil.

Motoren er vi godt kjent med fra før, i modeller som M340i xDrive Touring, eller M440i xDrive Gran Coupé. Rekkesekseren på 3 liter tilbyr 374 hestekrefter og 500 Newtonmeter. Egenvekt på 1 690 kg i kombinasjon med 8-trinns automat og firehjulsdrift, gjør at 0-100 km/t avklares på 4,3 sekunder.

Det er for øvrig samme akselerasjonstall som for original-utgaven av forrige M2, så dette er seriøse saker.

LES TEST AV DEN EKSTREME CS-UTGAVEN AV FORRIGE BMW M2 HER!

G42, som internbenevnelsen er, innebærer en helt ny bil sammenlignet med forrige 2-serie Coupé. Den sitter på CLAR-plattformen, og er 10,5 cm lengre, 6,4 cm bredere og 2,8 cm lavere enn før. Akselavstanden er økt, og sporvidden, vokser med 5,4 cm foran og 3,1 bak.

Karosseriet er stivet av ekstra (opp 12 % mot forrige), sånn at hjulbevegelsene kan kontrolleres optimalt. Den er lettet, og innstillingene for hjulopphenget er annerledes, blant annet med økt negativ camber foran.

Vektfordelingen er 50/50, firehjulsdriftsystemet er satt opp for bakhjulsdreven kjørefølelse, og M Sport bakdiff er standard på M240i.

Fulltreff

Det diskuteres friskt rundt BMWs design om dagen. For det meste for de større modellene, og hvordan fronten på dem er utformet. Men også hva nye 2-serie Coupé gjelder.

Her er det imidlertid ikke grillen som er snakkisen, men detaljer som luftinntakene nede på sidene foran, hjulbuene og sånne ting.

En kikk i virkeligheten, fremfor på bilder eller film, er lurt. Akkurat bakenden, med unntak av de kule lyktene, funker ikke helt for min del, men resten er helt rått.

Spesielt fronten, hvor nyre-grillen gir utrolig moderne uttrykk, det høye muskuløse panseret leverer kraft, og de tydelige linjene som ikke lar deg ta feil av bilen, er noe av det bedre jeg har sett på lenge.

Linjene og proporsjonene gir dessuten sterkere inntrykk av hva denne bilen er og skal brukes til, enn før. Jeg synes faktisk dette er den best designede BMWen på lenge, den er moderne, skarp og tøff.

Løft på interiør

På innsiden, er det omtrent som å sette seg inn i en 3-serie. Den største forskjellen er et stilig, stemningsbelyst felt rett under dørhåndtaket. Og en skinnkledt, skråstilt firkant med avrundede hjørner i dørene. Veldig stilig. Ellers er dette velkjent i alt.

Det betyr samtidig at 2-serien får noen nyheter, eksempelvis head-up display. Og selvsagt at brukervennligheten er god. Selv om den nye, buede skjermen i elbilene tilfører modernitet du ikke finner her, savner du i praksis ikke noe på den digitale fronten.

Detaljene i dashbordet er langt mer forseggjort enn i forrige 2-serie, du er liksom kvitt den litt enklere og følelsesløse stilen det interiøret i den hadde. Å bytte til denne, innebærer et merkbart løft på interiør.

Lavt

Baksetet er ikke det største, men faktisk bedre enn du tror. Voksne som ikke er altfor lange, sitter utmerket. Det gjør bilen forholdvis praktisk.

Den har dessuten et stort bagasjerom på 390 liter, med utforming som også tillater større kofferter. Med mulighet for felling av baksetet 40/20/40, er nok doningen hakket mer hverdags- og langtur-dugelig enn du tror.

Sportsseter er standard foran, og de holder deg godt på plass i svingene. Som vanlig i mindre BMW-modeller, er det ganske smalt mellom sidestøttene i seteputen, som også er beinharde i ytterkant.

Jeg kjørte mange mil med bilen under testperioden, og til min overraskelse, sank irritasjonen over nettopp dette i takt med at dagene og milene gikk. Til slutt var det ikke et tema lenger. Men greit å være oppmerksom på.

Justeringsmulighetene er enorme, jeg kan ikke huske sist jeg eksempelvis satt i en bil hvor førersetet kunne senkes så langt ned. Rattet kan selvsagt tas med ut også, så kjørestillingen blir optimal uansett preferanse. Og helt riktig for biltypen.

Gran Turismo

Som er fint. Jeg mener, det er fint å sitte godt og riktig. For her kan du kjøre langt. Jeg utnevner herved M240i til en mini-Gran Turismo. Den har jo kreftene og kjøreegenskapene, som vi snart kommer til, men den er også forholdsvis komfortabel i fjæringen, og støynivået er behagelig.

Dermed kan du utmerket godt sette ut på de virkelig lange reisene, og gjennomføre dem i høy hastighet, med god komfort, en dose luksus, og ikke minst med design biltypen verdig.

Et som alltid glimrende lydanlegg fra Harman/Kardon, sammen med påkostet interiør hvor det ikke er spart på materialvalgene, gjør dette til et usedvanlig hyggelig sted å befinne seg over tid.

Du føler deg litt påkostet og heldig, og siden dette faktisk er en coupé med sekser foran og bakhjulsdrift (selv om den har firehjulsdrift), har den definitivt et fortrinn over de mer hot hatch-aktige konkurrentene hva det vi snakker om nå gjelder.

Sekser har noe å si

Motoren har jeg kjørt mange ganger før, og skrevet mye bra om. Man kan trylle med turbo og elektrisk assistanse i en firer så mye man vil, og oppnå mye mer effekt enn dette om det skulle være, men så snart en bensinmotor har fem sylindre eller mer, blir alt noe helt annet.

Det er lyden, vibrasjonene og følelsen av kraft som er forskjellen. Det er mer raffinert, voksent og påkostet.

3-literen er ikke i nærheten av å være like sint som den du finner i M3. På lavt turtall er den ikke superrask, men i mellomregisteret er det mer å ta av.

Det er også der du holder deg det meste av tiden når du skrur opp tempoet langs svingete veier.

Da liker jeg også manuell modus på automaten, sånn at girskiftene inn og ut av svingene kommer nøyaktig når jeg vil.

Over norske fjell, med god sikt gjennom svingene, sånn på bare 60-80 prosent av hva som er tilgjengelig av veigrep, danser du velbalansert fra den ene svingen til den neste. Mens motoren spinner kraftfullt i bakgrunnen og du nyter rytmen du oppnår i kjøringen.

Den kommer selvsagt av gassresponsen som er naturlig, styringen som er presis og chassiset som jobber effektivt med underlaget og kreftene. Tilbakemeldingene fra veien og hva bilen holder på med kommer ikke fra rattet, men fra setet. Og de forsterkes og tydeliggjøres når du kan sitte så lavt som her.

Bølle

Så langt veldig typisk BMW. Dynamisk og tilfredsstillende som alltid.

Men så skjer det noe ganske annet om du velger Sport Plus, eller Sport Individual, hvor du selv stiller inn respons fra motor og gir, de adaptive demperne og styringen.

Da tenker jeg ikke på hvordan du merker at bilen strammes opp, men hva den gjør og hvordan den oppleves når du virkelig presser den til grensene med de riktige innstillingene aktivert.

For det første går den som et skudd. Bruker du den øvre delen av turtallsregisteret fremfor den midtre, og trykker hardt på gasspedalen, er dette brutale greier.

Den er ikke bare rask 0-100 km/t, men klemmer seriøst på når det virkelig går fort også. Ganske typisk M, og veldig typisk flere sylindre: Det bare fortsetter og fortsetter.

Og selv om den ikke er så veldig mye lettere og mindre enn en 3-serie, avgir 2-serien mer tydelig følelse av å være kompakt. Altså noe som er enklere og kvikkere å kontrollere – som du raskere og mer intuitivt styrer med rattet og gasspedalen.

Den følelsen trenger du også, for langs små asfaltveier med krappe svinger, har du litt av en jobb med å holde styr på hva som på full fres, oppleves som en skikkelig bølle.

Selv om det er firehjulsdrift, vil bakenden ut å skli når du går på gassen både på andre og tredjegir. Med antisladd påslått, dempes motoreffekten ofte på grunn av det, som sier ganske mye om hvor mye krefter du har. Vi snakker for ordens skyld tørr asfalt og sommerdekk.

Skrur du systemene av, må du utnytte alle verktøyene for kontroll over bilen BMW har gitt deg.

Bakenden henter du inn med rattet og gasspedalen, du gjør det kvikt, bestemt og ganske brutalt.

Holder du på sånn en stund langs favorittveien, er du nære optimal kjøreglede. Det er heseblesende og intensivt, adrenalinet pumper.

Bare når du tar igjen en annen stakkar, som holder på med det samme, men i noe eldre og med mindre veigrep, skjønner du hvor eksepsjonelt kapabel bilen du selv sitter i er. Hvor effektivt du har kjørt. Eller vært i stand til å kjøre. Og hvor moro det var. Tempoet hans, er oppsiktsvekkende mye lavere enn ditt.

Ulempen? Det må enten gå veldig fort for å oppnå dette. Eller du må ha en vei med veldig krappe svinger. For selv om M240i er mindre og lettere enn sine storebrødre, er den så kapabel at den lider litt av samme «problem» som dem. Alt må gå så innmari fort før du når grensen. Hvor det morsomst å være.

Fordelen 2-serien har over dem, er at du kan velge det andre alternativet. Den veien med de ekstra krappe svingene. Der er den bedre – fordi den er mindre.

Konklusjon

Det bor jammen meg ganske mye i en M240i. Ikke bare er den ganske praktisk, komfortabel på langtur, påkostet innvendig og tøff å se på. Og ikke bare er den så bra å kjøre som du kunne drømt om. Den byr på stor variasjon i kjøreglede – enten det er i passe godt tempo med perfekt rytme i kjøringen, eller du ligger sidelengs på tørr asfalt med motoren brølende på 7 000 omdreininger. Skal du ha noe nytt og rått, uten at det koster flere millioner, er tiden inne nå.

Galleri:

1 av 27

Data: