Lev livet som snegla – dropp køen. Da blir selv ruskeværet trivelig.

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad

Er det én ting som har dominert årets sommer-Norge er det dette fæle fenomenet hvis ord begynner på ‘k’.

Det brer om seg der folk samles, og kan få selv de mest oppegående mennesker til å føle uvante symptomer – blant annet hodepine og skjelvinger i kroppen.

Ja, jeg snakker selvsagt om kø.

Ladekø, fergekø, dokø, fjellturkø … Alt handlet om kø.

Sånt orka ikke jeg tenke på i sommer. Å planlegge besøk dit man veit alle andre skal er meningsløst, så i stedet ble årets første ferieuke planlagt på best mulig måte:

Vi drar dit veien tar oss, planlegger ikke mer enn et døgn av gangen (og knapt nok det) og lar det stå til.

Det er privilegiet man har når man har med seg losjien på taket til enhver tid. Utstyrt med taktelt montert på en Citroën C5 Aircross burde vi være klare for det meste.

Vi bestemte oss for at første mål skulle være Rjukan. Planer? Ikke mange.

Slik ser teltet ut under kjøring. Diskret nok – spesielt når både telt og bil er svart.

Uplanlagt moro-vei
For å gjøre overgangen fra et komfortabelt byliv så smidig som mulig trumfet jeg gjennom overnatting på en campingplass første natta. Tilgang til toalett- og dusjfasiliteter kan være kjekt å ha.

Første utfordring starter faktisk før turen har begynt. Jeg har plass i en fellesgarasje i Oslo, og som garasjer flest i denne byen er det begrenset takhøyde. C5-en med telt er fort 215-220 centimeter – garasjen min skraper antenner allerede på 200.

Teltet har i tillegg takbøyler for montering av for eksempel sykkelstativ i tillegg. Personlig ville jeg heller hatt sykler på hengerfestet. Langt enklere å håndtere enn oppå taket.

Med eneste konkrete formål for kvelden la vi ut på vei mot Rjukan. Fra Oslo, gjennom Drammen, Kongsberg og Jondalen – før vi noen kilometer etter Bolkesjø oppdager at veien herifra til Rjukan er stengt …

Jaggu, det sa ikke Google Maps noe om til meg, men skiltingen viser at det er mulig å kjøre rundt fylkesvei 364 på andre siden av Tinnsjø. I luftlinje ikke veldig mye lengre, men den smale, svingete veien legger på godt med tid likevel.

Når det er sagt: For en vei! Høyt og lavt, utsikt og innsikt. Det er lite som er bedre enn å uforvarende havne på moroveier. Med den riktige bilen skal jeg definitivt kjøre her igjen, men en topptung, sofamyk Citroën-SUV er ikke førstevalget mitt i så måte.

Ikke et vondt ord om C5-en – men noen kurvemester er den ikke. Derimot er den super-komfortabel på alle måter, til og med støynivået med teltet på er overraskende lavt.

HER KAN DU LESE FULL TEST AV CITROËN C5 AIRCROSS!

Teltet festes ganske enkelt på takbøylene, så selve monteringen er enkel. Men siden det veier drøyt 50 kilo bør man være minst to for å løfte det på plass.

1-2-3-telt!
Med Fleetwood Mac trillende gjennom høyttaleren kommer vi frem til campingplassen på Rjukan. Det er for sent til å sjekke inn, men jeg har bestilt og finner meg en plass vi kan rigge oss til. Det er mørkt, og jeg er spent på hvor greit dette teltet er å slå opp.

La gå: Jeg har naturligvis gjort en Ingrid Espelid og «juksa litegranne». Jeg har ikke bare prøvd å slå opp teltet en gang dagen før – jeg har til og med overnattet i det, bare sånn for å sjekke at dette er noe jeg kan satse på ei hel langhelg.

Selv uten forhåndstestinga hadde reisningen av nattens ly vært barnemat.

  1. Hent teleskop-stigen som ligger lett tilgjengelig i bagasjerommet (og ikke under poser med turklær, sko og tørrmat)
  2. Legg stigen på tvers over teltet, og fest den i to bolter på den ene siden.
  3. Dra opp glidelåsen som går rundt hele teltet og holder de to seksjonene på plass, og åpne metallklipsen på ene siden.
  4. Trekk ut stigen til full lengde, og bruk den som en kraftarm for å brette hele teltet ut i dobbel bredde.

Ferdig!

Det hele er gjort på tre-fire minutter, inklusiv festingen av to små stag som holder teltåpningen åpen og skjermet for regnet.

Regn, ja. Det måtte komme. Finværet har herjet lenge nok nå, tenkte værgudene da vi la ut på tur.

Men finnes det noe koseligere enn å ligge i teltet og høre regndråpene treffe canvasen en sen sommerkveld? Nei, det gjør egentlig ikke det. Og følelsen er akkurat den samme i dette bilteltet som i et fjelltelt.

Så enkelt lukkes teltet. Med en glidelås som går rundt hele teltet er alt klart for kjøring.

Operasjon Gunnerside
Neste morgen innser vi at vi faktisk er på Rjukan, og her finnes det jo flere måter å fylle tiden på. Å gå Gaustatoppen har vært et lite mål en stund allerede, så det kan vi gjøre – alternativt kan vi stikke på Vemork og besøke Norsk Industriarbeidermuseum.

Tåka ligger tjukk som graut over fjellheimen i vest, så den fjellturen er det lite vits i. Vemork neste.

Etter å ha parkert trangt til lange, lengtende blikk fra alle de med bobil (1-0 til oss!), tusler vi ned bakkene mot brua over Måna, hvor folk hopper utfor kanten i store mengder med en feit gummistrikk bundet rundt beina.

Det er godt besøkt her i dag – selv i regnværet – og inne i billettkontoret på museet har k-ordet slått ut i full blomst.

Dette var jo nettopp kø vi håpet å unngå, så vi snur i døra og rusler rundt på området utenfor i stedet, og speider opp fjellsida hvor Joachim Rønneberg og resten av Operasjon Gunnerside-gutta kom seg ned for å gjennomføre den mye omtalte sabotasjeaksjonen på tungtvannsfabrikken her.

Regnet drar seg ytterligere til, og vi kaster oss inn i bilen igjen for å finne mat. Nede i Rjukan blir vi mett – og vi bestemmer oss for å ta en natt til på campingplassen nedi veien, i håp om at været blir bedre i morgen og Gaustatoppen kan bestiges. Med en bedre parkeringsplass enn kvelden før rigger vi oss til, og med ei LED-lampe hengende i telttaket kan vi kose oss med ei bok i kveldsregnet.

Teltet i «full blomst» – nesten. Det er mulig å løfte den ytterste duken med små stag rundt hele teltet, slik som det er gjort på åpningen til høyre. Med høy bil fungerer utstikket også som overbygning som gir litt ly. I bakgrunnen: Gaustatoppen.

Kjøkkenmagi
Håpet om bedre vær treffer innfris. Fra teltet kan vi nesten se hele Gaustatoppen, men frokost står for tur først.

En stor fordel med å ha taktelt på en SUV er at teltet fungerer som en slags overbygning når det er oppslått. Jeg med mine 172 centimeter klarer akkurat å stå oppreist under teltet, og skulle det være litt yr i lufta er det deilig å kunne gjemme seg under her.

I bagasjerommet står en rød kloss jeg har blitt fortalt er kjøkkenet. Dette må da være en magisk boks, tenker jeg, og løfter den opp og ut på plena.

Med en enkel haspe på ene siden åpnes det som nesten kan beskrives som Brødrene Dals sekk i kjøkkenform. Her kan det brettes ut til en kjøkkenbenk omtrent på størrelse med den jeg har hjemme, og sentralt i det hele er to gassbluss. Et kvarter senere er frokosten servert, med stekte egg og kaffe.

Du veit de som alltid sier at «maten smaker alltid bedre ute»?

Jo, de har helt rett.

Sola har gitt oss en lunk i skjorteermene, og vi bestemmer oss der og da for å sette kursen mot dette fjellet vi har hatt utsikt mot denne frokosten.

Vi har ikke stått opp så veldig tidlig, så vi håper at den verste trafikken der oppe har gitt seg. Det skulle tatt seg ut om vi hadde vært to dager på Rjukan bare for å gå på fjellet i … kø.

Men vi treffer på spådommen. Vi finner parkeringsplass, og det lette skydekket er deilig når man skal gå på tur. Det sies at Gaustatoppen er det stedet i Norge hvor man kan se mest av landet samtidig. Inntil en sjettedel av Norges fastland, faktisk.

Det klarer vi ikke i dag – men det er ikke så nøye. For alt ser likt ut uansett hvilken retning man ser. Med unntak av heisekranene som utvider den allerede svære hyttebyen (for meg er ordet «hytteby» et oksymoron, men nok om det) ved Kvitåvatn er alt bare diffuse fjell- og dalformasjoner.

Mat med utsikt? Tja. Dette skulle bli det siste bildet min trofaste Sharp-telefon tok før den møtte sitt endelikt i form av lommedrukning.

Våt inn til margen
Vi blir akkurat lenge nok på toppen til å gjøre som turister flest der oppe: Kjøpe vafler med syltetøy på. Ikke bare smakte det godt, men kafeen var jommen helt fri for kø. Nam nam.

Tåka kommer dragende innover, og etter noen minutter på veien ned igjen kommer regnet igjen. Og det kommer hardt.

Sidelengs og inn i alle lommer klarer regnet til slutt å ta livet av min trofaste mobiltelefon. Telefonen som ironisk nok heter Sharp Aquous (et ord som betyr «å være eller komme fra vannet») drar sitt siste åndedrag i bakkene ned mot Stavsro kafé.

Jeg er sur nå. Jeg er våt inn til margen, jeg klarer ikke få på meg tørre klær fordi kafeen er stengt og det ikke finnes fornuftige steder med ly å kle seg om. Telefonen min har konka, og vi aner ikke hvor vi skal hen herifra.

Vi kjører fra Stavsro og ned gjennom Rjukan igjen. Over fjellet, forbi Møsvatn og Rauland ned til Åmot. «Vi kjører til Notodden», sier jeg. «Der er det koselig».

E134 loser oss trygt østover, og etter en liten stopp ved Heddal stavkirke er vi i Notodden. Her bespises og sightsees det, og passe mett bestemmer vi oss for å finne et sted å sove nede ved kysten. Langesund, kanskje. Eller Stavern. Muligens helt ned til Kragerø.

Et hav av plass innvendig, og med riktig belysning er det ganske så koselig også.

Brygge-drømmen
Jeg aner ikke hvordan, men vi havner på noen bakveier ned mot Skien. Plutselig er vi på Nordagutu, og det begynner å bli kveld. Kanskje vi bare skal finne oss et sted her? Vi ser oss godt om de neste kilometerne, men den eneste plassen som frister er allerede tatt av en bobil (stillingen er 1-1), så vi kjører litt til.

Igjen har vi snublet over en vei jeg ikke hadde planlagt, men som også innfrir som moro-vei.

Etter hvert får vi øye på en innsjø. Et skilt ned til «brygga» er alt jeg trenger for å spontant svinge av veien, og etter noen kilometer er åpenbaringen klar:

Valebø brygge.

Nede ved selve brygga er det camping-forbud, men parkeringsplassen til den lille gravplassen oppi bakken er ikke skiltet med noen restriksjoner. Vi tar sjansen. Neppe bråk fra naboene, i hvert fall.

Klærne har vært våte i to døgn, men alt er glemt når man kommer til paradis.

Anti-samfunn
Ei velvoksen bjørk gjør nytta som ene enden av et tørkestativ, og vi får endelig tørket klærne våre.

Telefonen er dog fortsatt død – men du aner ikke hvor deilig det er å være avkoblet fra omverdenen før du har prøvd.

Dette er anti-mas. Anti-kø. Anti-samfunn.

Akkurat her, akkurat nå er ikke bare turens høydepunkt, men et av hele sommerens definitive høydepunkt. Regnet har gitt seg, og utsikten over Norsjø er helt magisk i det rosa og pastellblå kveldslyset. Jeg setter meg i teltåpningen og bare nyter øyeblikket.

Klokka er ti på kvelden, og det eneste vi hører er raslingen i bjørketrærne og regnjakkene som henger på den improviserte tørkesnora under beina mine.

Det var dette vi jaktet. På denne turen som egentlig ikke hadde noen plan, var det nettopp akkurat dette som var planen. Å finne et tilfeldig sted langs veien, stoppe når vi følte for det og bare slå oss ned akkurat der vi ønsket.

Dette er «peak camping» – en slik utsikt var alt jeg drømte om på denne turen, og som alle de beste tingene i livet er den både gratis og ikke planlagt.

«Beklager at jeg vekka dere»
Jeg sover som en stein i teltet. Ikke bare denne natta, men generelt. For maksimal campingglede har vi innreda oss med dyne og pute, naturligvis, og selv om madrassen er litt tynnere enn Wonderland-senga hjemme er komfortnivået like høyt oppi teltet som i bilen vi kjører.

Her kan jeg åpne vinduer i alle retninger, så verken utsikt eller lufting er noe problem. Takhøyden er god – og plassen enda bedre. 230×190 centimeter er stort til to personer.

Vi våkner neste morgen noen minutter før en bil kjører inn på parkeringsplassen hvor vi har tatt oss til rette. Det er mandag morgen, men det er litt tidlig til at det skulle være mye aktivitet på gravplassen.

«Beklager at jeg vekka dere», sier en kvinnestemme utenfra. Hun hadde tydeligvis hørt stemmene våre fra teltet.

Det er gartneren. Hun skal klippe plenen.

Det tar vi som et tegn på at det er på tide med frokost. Vi beveger oss ned på brygga og slår opp kjøkkenet igjen, og kulissene er som tatt fra et matprogram på TV.

Vi har nådd toppen.

Uansett hvor vi kjører hen nå klarer vi ikke treffe like godt som i går. Været som dramatisk bedret seg, teltplassen som åpenbarte seg rundt svingen, bryggehuset som gir omgivelsene for årets beste frokost.

Frokosten i bryggehuset på Valebø er pur lykke. Medbrakt kjøleskap var et sjakktrekk.

Dessert
Vi kommer oss ut på veien igjen, ned gjennom Skien (hvor vi tilfeldigvis snubler over Henrik Ibsens barndomshjem, men som er stengt på mandager) og innom Porsgrunn for en obligatorisk kikk i utsalget til porselensfabrikken.

Kragerø var et av stedene som sto på «kjekt å besøke»-lista, så vi tar oss bryet med å legge ruta innom. To timer og tre iskuler senere er vi kulturelt og dessertmessig mette.

Det er på tide å dra hjem.

Livet med taktelt er kanskje ikke for alle. Kostnaden (drøyt 35.000 kroner for modellen iKamper X-Cover vi har testet) er høy for mange – i hvert fall om vanlig fjelltelt er alternativet – og fleksibiliteten når man har parkert er begrenset. Medbrakte sykler er det eneste jeg savnet, egentlig.

Men for meg traff det utrolig godt. Enkelheten i å slå teltet opp og pakke det sammen er uovertruffen, og plassen innvendig er overdådig sammenlignet med fjellteltene jeg er vant med.

Norgesferie, sa du? Øsende regn, mer tåke enn Holmenkollen under hopprenn og en død telefon. Ville jeg gjort det igjen? Ja, uten å blunke. Nå har jeg kjøpt meg telefon som er vanntett!

CITROËN C5 AIRCROSS KOMMER I HØST SOM LADBAR HYBRID – VI HAR KJØRT DEN – LES MER HER!