Av David K Andersen
Dette er tredje dag av #E6SydNord hvor vi kjører E6 fra Oslo til Harstad. Formålet med turen er å teste nye Hyundai Tucson. Samtidig tar vi pulsen på E6 – Norges hovedpulsåre. Les mer om opplegget her.
Dag 3: Namsskogan – Fauske
Vogntog, fisking og vinter
Dagen i går var full av inntrykk på både godt og vondt, nå er det nye muligheter. Natten ble tilbragt i Namsskogan i Nord-Trøndelag. En liten kommune med snaut 1000 innbyggere, men det skulle vise seg at det ble et av de mest interessante besøkene vi har gjort så langt. Mer om det senere, i dag konsentrerer vi oss først og fremst om turen videre nordover.
Ikke mer enn drøyt èn av dagens trehundre-og-noen kilometer tilbakelegges før første stopp utføres. Ikke maks effektivitet der altså, men følgebilen har kamera i frontruten, og den må vaskes – inn på Statoil bærer det.
Vogntoget som lå foran oss har også svingt inn på stasjonen, og jeg legger merke til at det kjører med HJ-skilter og et kjent firmanavn. Begge tilhører Glåmdalsdistriktet i Hedmark hvor jeg selv bor. Og ganske riktig, sjåføren og bilen kommer derfra og er som oss på vei nordover. I går hadde han en punktering som kostet mange timer, men til vanlig pleier han å kunne kjøre fra Hedmark og omtrent til Namsskogan på en dag.
Vi spør selvfølgelig hvordan han synes det er å kjøre E6 med vogntog. Litt overraskende svarer han at det er en fin tur han gjerne gjør. Kjøre- og hviletider gjør at han ofte, nettopp her i Namsskogan, får en god pause i kjøringen. Den brukes ikke bare til soving, men også fisking. Området er tross alt kjent for eksepsjonelle fiskemuligheter. Vinteren derimot, den kan han ikke fordi langs E6.
Og det skjønner vi. For det er helt greit å kjøre på disse veiene nå på sommeren, i alle fall i en personbil. Om vinteren blir det noe annet. Vi har sett veibiter denne dagen som gjør det vanskelig å forstå at det i det hele tatt er mulig å kjøre lastebil med henger på glatt føre.
Noe av det vi har fått tilbakemeldinger på i forbindelse med turen, er at vi burde kjøre den på vinteren også. Og gjerne ennå lenger nordover enn vi skal denne gangen. Etter å ha sett hvordan veiene ser ut, er det noe jeg virkelig har fått lyst til. Det skal vi gjøre en gang.
En kjapp foto-stopp ved Nord-Norgeporten på grensa til Nordland hører med før vi fortsetter. En stund etter stopper vi ved Store Svenningvatn – en innsjø med fullstendig blikkstille vann. Nasjonalromantikken er tilbake en liten stund, her er det ikke dumt å campe over natten om du er på tur i bobil for eksempel.
I Vefsn kommer vi til Korgentunnelen – ferdigstilt i 2004 og 8,5 km lang. Der jukser vi litt og tar gamleveien over Korgenfjellet istedet. Dette er imidlertid gamle E6, og så fryktelig mange år siden den var hovedvei er det ikke. At E6 i det hele tatt kan ha gått over her, er vanskelig å forstå. Veien er kjempekul å kjøre med Tucson, den er bratt og har mange fine svinger man kan ha det moro gjennom uten å bryte fartsgrensen. Men å komme seg opp og ned denne veien med et vogntog på vinterstid, synes nesten umulig. Selv med kjettinger og flink sjåfør.
Arctic Circle Raceway
Snart er vi i Mosjøen og ikke så lenge etter passerer vi Mo i Rana. Vi skulle gjerne stoppe å sett nærmere på industri og slike ting, men vi har ikke tid. Da vi kommer til Arctic Circle Raceway derimot, tar vi oss tid. Sånt kan man ikke passere uten videre.
Jeg har selvfølgelig hørt mye om denne banen, men aldri vært der. Vi fascineres allerede på vei opp. En kilometer eller to minner det hele om Alaska eller Canada. Rett foran oss inne i granskogen ligger en lang og rett vei, i bakgrunnen er det fjell med snø på toppene. Det er også helt klart at noen virkelig har tatt i da de gjorde dette prosjektet. I motsetning til E6 som er smal og svingete, er ikke bare veien rett, den er kjempebred – bred nok til firefelts motorvei om noen ville asfaltert den andre halvparten av den også.
Det er folketomt oppe på banen og ikke et hus å se noe sted. Hovedbygningen er imponerende og ser ut til å være i fin forfatning, det samme gjelder selve banen. Pitgarasjene derimot, er om ikke falleferdige, så klare for en refresh. Synet av alle de like garasjene i så som så forfatning langs pitlane i kombinasjon med stillheten og fraværet av liv, leverer en følelse jeg sent vil glemme.
Etter hvert blir det en tur ut på banen, og jeg skjønner med en gang hvorfor alle kompisene mine som har kjørt her sier at dit må du reise. Den er simpelthen fantastisk, mer om det i dagens Tucson rapport som kommer snart.
Saltfjellet
Nå ser vi frem mot Saltfjellet. Ikke fordi vi gleder oss så voldsomt, men E6 over der er en mye omtalt vei. Det er tøft om vinteren, det er greit. Mange klager imidlertid også over at det er så kjedelig å kjøre der. Sammenliknet med kystveien gjennom Nordland, er nok det helt riktig. Men kjedelig er det jo slett ikke, og dessuten er ikke strekningen mange milene.
Ikke minst er veien oppe på fjellet veldig fin. Siden det er over vegetasjonen er det god sikt langt fremover, og den er bred og har fint dekke. Ikke mye å klage på der.
Norge verdig?
Klage kan vi heller gjøre på andre strekninger. Jeg tenkte å nevne alle de dårlige partiene av E6 på dagens etappe, men det er så mange av dem at vi ville holdt på i en evighet. Strekningen Namsskogan – Fauske er totalt sett særdeles varierende. I forbindelse med byer som Mosjøen og Mo i Rana, er det bred og fin vei som føles riktig dimensjonert til trafikkmengden. Det samme gjelder andre enkeltstrekninger hvor det enten er gjort drastiske tiltak i nyere tid, eller det rett og slett er enkelt å bygge vei.
 |
| Det er ikke store feilskjæret som skal til fra en av førerne før det går galt. Veldig galt. |
Andre deler er så smal at det ikke er gul midtlinje, og hvitstripene på siden er stiplete. Alt går om hverandre. Plutselig har du noen fine mil på bra vei, og så kommer det noen mil med elendig standard. Verdig hovedfartsåren mellom syd og nord i verdens rikeste land? Neppe. Og vet du hva – jeg bryr meg ikke om ÅDT (hvor mange biler som passerer i året). Man kan jo ikke bygge vei etter et årlig tall da mengden mangedobles i sommerhalvåret. Dessuten er dette hovedveien gjennom landet vårt, det spiller ingen rolle hvor mye eller lite trafikk det er, noe annet enn en kjerrevei må vi ha.
Nå høres dette helt forferdelig ut, det var det faktisk ikke. Hele turen vår gikk kjempefint. Det var nemlig ikke særlig mye trafikk, og selvfølgelig er det helt problemfritt å kjøre en personbil denne strekningen på vanlig sommerføre. Antakelig gjelder det samme det meste av tiden på vinteren.
Sammenliknet med dagen i går gjennom Trøndelagsfylkene, syntes vi dette gikk mye bedre. Den eneste grunnen til det var at trafikken var betydelig mindre. Veien var nemlig ennå dårligere.
 |
| Hvor mange smale underganger etterfulgt av en 90-graders sving finnes det på Norske hovedveier? |
Underholdende vei
Selv har jeg ikke kjørt E6 her siden 2002, og husker ikke helt hvordan jeg opplevde det den gangen. Inntrykket har imidlertid vært at skal man ha en fin tur gjennom Nordland, bør man ta kystveien. Det er forsåvidt helt riktig, kystveiene i Nordland er kanskje verdens fineste da det kommer til kombinasjonen natur og underholdende kjøring. E6 på sin side er ikke i nærheten av å by på samme omgivelser. Derimot kan også den by på rikelig med kjøreglede. Rett og slett fordi den er så dårlig at du kan ha det moro innenfor fartsgrensene med en sportslig bil.
Det kan naturligvis ikke forsvare dårlig veistandard, men det er da en trøst for oss bensinhoder!
