Test: Opel Mokka-e

Opel krymper nye Mokka, men til gjengjeld er den elektrisk. Var det smart?

Tekst og foto: David K Andersen

Etter å ha vært litt trege til å komme i gang med SUVer og crossovere, kanskje var det flerbruksbil-suksessen med Zafira og Meriva som satt i, lanserte Opel sitt første bidrag i 2012 med Mokka.

Det tok ikke lang tid før suksessen var et faktum, Opel har gjennom Mokka A sin levetid, det meste av tiden lastet ut mer enn 150 000 biler i året, bare i Europa.

Da er det ikke så rart at man spinner videre på suksessen, og legger seg i selen for å lage en litt større, litt romslige og litt bedre andre-generasjon. Som sagt så gjort. Eller nei.

For i mellomtiden solgte General Motors Opel til PSA (Peugeot, Citroën, DS), så den nye, litt større, litt bedre Mokkaen, kom aldri. Eller det vil si, den er lansert som andre generasjon Buick Encore i USA nå nettopp, så lurer du på hvordan den kunne blitt, er det lett å finne ut.

Så, hva er det da egentlig vi har her?

Jo selvfølgelig: En CMP-basert elbil som i andre land også leveres med bensin og diesel. Under skallet hviler med andre ord samme arkitektur som hos Peugeot 208 og 2008, Citroën ë-C4, DS 3 e-tense og lillebror Corsa.

Nøyaktig hvorfor Mokka har krympet hele 12,4 cm i lengderetning, er ikke godt å si, men kanskje er det nettopp fordi den tilgjengelige elektriske drivlinjen fra PSA skal gjøre en best mulig jobb. Og kanskje tenker man at Crossland, som vi nettopp testet i faceliftet utgave, og Grandland som har blitt ladbar hybrid, tar seg av de som trenger mer plass.

Istedet for som før, å være en av de mest SUVete bilen i klassen med skikkelig firehjulsdriftsystem, bakkeklaring og utpreget firehjulstrekker-stuk, er nye Mokka en designfokusert crossover.

Og det er liten tvil om at den delen er noe som slår an. Med den nye Vizor-grillen som spiller lett på arven fra Manta A, og en karosseri-form vi ikke helt har sett maken til før, klarer faktisk Opel å ta gamet et steg videre i klassen for de minste crossoverne.

Dette er vellykket fra alle kanter, og selv om grønnfargen testbilen er utrustet med muligens er i meste laget for noen, ble jeg ikke møtt med annet enn positive tilbakemeldinger på utseendet i løpet av testperioden. Dette er en tøff liten bil.

Faktisk er det litt tøft å sitte inne i den også.

Delvis fordi Opel har tatt tilbake den typiske forhøyningen midt på panseret. Fra førersetet er det ganske kult å se ut over det nokså store og flate panseret, med den profilen i midten og forhøyningene ute på sidene.

Dessuten liker vi alltid cockpit-aktige interiør, og det får du her. Opel har nå gått helt digitalt, så du har skjerm både for instrumentering rett foran deg, og for infotainment på midten. Sistnevnte er vinklet mot føreren.

Som jeg snakket med design-sjef Mark Adams med hos Opel, tilbake i 2018 da jeg fikk se konseptbilen GT X (inspirasjon for den ferdige Mokkaen), har de også gjennomført sin «digitale detox».

Tanken er at ja, alle informasjonsflater skal være digitale, og du skal ha all tilgjengelig teknologi på plass, men det skal være enkelt og trafikksikkert å bruke. Derfor beholdes for eksempel klimaanlegget i knappe- og hjul-form med eget display – du skal ikke være nødt til å gå inn i en meny på skjermen for å justere temperatur eller viftehastighet.

Det samme gjelder hurtigtilgang til funksjoner i infotainment, som kan velges via knapper under den 10 tommer store skjermen. Også volumhjul er beholdt – ekstra pluss for fin følelse i det.

Opel lykkes med opplegget, for her er det enkelt å finne fram, lese av og gjøre de valgene du ønsker.

Også bruken av 12-tommers-skjermen rett foran deg er enkel, den gjøres via blinklys-hendelen. Valgene for utseende og oppsett av skjermer er få men tilstrekkelige. Ved siden av å være lettleste, settes ekstra pris på at du kan få navigasjons-systemet opp i instrumentskjermen. Det fungerer svært bra, selv om det ved en anledning ville ha meg til å ta en gangvei.

For de spesielt tech-interesserte, er det imidlertid snaut med muligheter og valg, og systemet har noen småfeil som at lydavspillingen går tilbake til radio når du starter bilen, selv om du brukte blåtann-streaming før du stoppet den.

Bruker du Apple Carplay unngås problemet, men det er rart at sånne glipper får bli med til produksjon, og det er dessuten unødvendig tungvint å skifte kilde. Dette PSA-systemet trenger en liten overhaling – Opels eget, som du finner i eksempelvis Astra og Inisgnia er betydelig bedre.

Utstyret ellers er det ikke noe feil på, i denne Ultimate-utgaven har du ting som ladeplate, rattvarme, adaptiv cruise, LED Matrix-lys og nøkkelfri tilgang og start.

Det beste med å befinne seg bak rattet i Mokka-e, er imidlertid komforten.

Setene er nokså myke og har fin balanse mellom åpenhet og sidestøtte. Justeringsmulighetene for både dem og rattet, er dessuten svært gode, sånn at både kort og lang kan sitte perfekt.

Og selv om ikke Mokka-e er en ren elbil, har det blitt gjort en god jobb med støyisoleringen – den bør jo være ekstra god når motorlyden ikke er der for å balansere ut vind- og hjulstøy. Her er det stille og behagelig.

Det tredje momentet Opel lykke med i prosessen med å gjøre Mokka til en komfort-vinner, er fjæringen.

Det starter antagelig allerede på plattform-nivå, jeg synes CMP-baserte biler, kjøremessig er mer vellykkede enn de større EMP2-baserte PSA-bilene.

Nå er selvfølgelig Mokka-e relativt tung siden det er en elbil, men siden plattformteknologien er fokusert rundt vekt-reduksjon, veier den faktisk «bare» drøye 1 500 kg.

Det utnyttes effektivt til nesten å eliminere den typiske elbil-svakheten hvor hjulene slår ganske hardt og brutalt i møte med skarpe ujevnheter eller hull i veien. Du merker det litt, men dette er bra altså.

Sammen med forholdsvis mykt oppsett, flyter Mokka deilig langs veien – på dette punktet er den svært vellykket – spesielt sammenlignet med andre så små biler. Oppførselen er voksen, rolig og stabil.

Styringen oppfattes som fint vektet og passe direkte, så når Opel klarer å beholde gode kjøreegenskaper til tross for den fine komforten, er dette et vellykket chassis å rulle rundt med.

Ikke dumt å lage Mokka mindre

Drivlinjen er den samme som hos søskenmodellene. Det betyr 50 kWt batterikapasitet, mulighet for å hurtiglade med effekt opp til 100 kW, og rekkevidde mellom 318 og 324 km avhengig av utstyr og hjul-dimensjoner.

Forbruket er oppgitt til mellom 1,74 og 1,78 kWt per mil, mens bilen i min faste testloop klarte seg med bare 1,31. Ved mer normal kjøring, kortere turer, på langtur med passasjerer og den slags, lå den omtrent på oppgitt forbruk.

Selv om det finnes større batteripakker med bedre rekkevidde, oppfatter jeg egentlig denne som ganske passe til akkurat denne bilen. Kanskje var det ikke så dumt å lage nye Mokka litt mindre.

Motoreffekten, som settes i asfalten via forhjulene, er på 136 hestekrefter og 260 Nm. Det gjør bilen rimelig kvikk til 100 km/t, det tar 9 sekunder. Velger du sport er den betydelig mer «på», og reagerer slik elbiler pleier: Kontant.

Igjen kommer størrelse og vekt til assistanse, men i hastigheter over 80-100, kunne akselerasjonsevnen med fordel være bedre.

Baksetet er, forutsatt at fører og passasjer foran holder seg i skinnet og ikke skyver setene sine bakerst, brukbart for voksne. Takhøyden er tilstrekkelig også. Ekstra pluss for at gulvet ikke er altfor høyt, slik mange elbiler lider av. Det gjør knevinkelen akseptabel.

Bagasjerommet legger seg på samme linje. Ikke stort, men tilstrekkelig for segmentet. Du får plass til 310 liter, og utformingen er praktisk. Luken er imidlertid ikke elektrisk, og plasseringen av åpningsknappen helt nede skiltet, er ikke vellykket.

Konklusjon

Det begynner å bli en del biler å velge på med samme drivlinje og lignende pris, men Opel overrasker med å klare å gi Mokka-e en ganske ulik opplevelse sammenlignet med søsken-modellene. Ikke bare har den helt egen og svært vellykket design, den føles også annerledes å kjøre. Dessuten tror jeg ingen i dette segmentet matcher Mokkas kjørekomfort. Den elektriske biten slår ingen rekorder, men takket være kompakte mål og lav vekt, fungerer det fint. Antagelig bidrar nettopp den utstrakte bruken av plattform og drivlinje også til at du kan få en komplett, velutstyrt Mokka-e til en rimelig penge.

Galleri:

1 av 23

Data: