Test: Mercedes CLA 250e Shooting Brake

Mulighetene blir stadig flere for deg som ønsker å kombinere elektrifisering med klassisk kjøreglede og design. Vår første test av nye Mercedes CLA Shooting brake, skjer med ladbare 250e.

Tekst og foto: David K Andersen

At tiden hvor du må velge mellom hybridbiler som ser veldig ut som hybridbiler, eller andre mindre optimale løsninger for miljøvennlig kjøring nærmer seg slutten, er denne bilen et bevis på.

Jeg mener; klassen for kompakte Shooting Brakes er ikke akkurat voldsom, men nå kan du kjøre ladbart til og med her.

Og siden dette er første gang vi tester andre generasjon Mercedes CLA Shooting Brake (den kom på markedet mot slutten av 2019), skal jeg snakke litt om hva dette er først.

I bunnen hviler A-klasse, som betyr premium kompaktbil med konkurrenter som BMW 1-serie og Audi A3.

Etter modell fra storebror E-klasse/CLS, har imidlertid Mercedes videreutviklet bilens konsept med en CLA, som er en firedørs sedan, men i et slags coupé-format, og siden denne her, som de kaller Shooting Brake.

Shooting Brake

Hva er egentlig det? Vel, det startet jo med engelskmenn som skulle på jakt. Først transportert ut med hest og en kjerre som rommet både folk og utstyr, siden med bil, tilpasset samme formål.

Senere, nærmere bestemt på 60-tallet, var jo biler godt i gang med å se ut som noe vakkert, i tillegg til å kunne kjøres med. Da fant man ut at ting burde ta seg godt ut, også på jakt.

Og siden SUVen liksom ikke helt var i gang på det tidspunktet, ble løsningen å lage en form for stasjonsvogn ut av to-dørs coupéer. Først ut Sunbeam Alpine, men mer kjent er Aston Martin DB5. I årene etter kom det flere, blant annet Volvo P1800ES og Reliant Scimitar. For ikke å snakke om min personlige favoritt: Lynx Eventer – en Jaguar XJS stasjonsvogn.

I moderne tid tok Mercedes opp tråden med CLS Shooting Brake for modellår 2013. Etter det kom CLAen vi har her i forrige generasjon, og nå for ikke lenge siden også Kia ProCeed GT.

Vi snakker en blanding av coupé og stasjonsvogn. Så enkelt som det. Og den skiller seg fra en såkalt kombi, ala Golf, Focus eller, vel en vanlig A-klasse, ved at taklinjen faller tidlig, gjerne allerede rett over hodene på baksetepassasjerene. Og den faller ned i en lengre bakende.

Like praktisk som en stasjonsvogn, er ikke denne biltypen, men som vi kjenner igjen fra SUVenes verden der krysningen med coupéer begynner å bli riktig så populært, er løsningen slett ikke dum.

LES TEST AV MERCEDES-AMG GLE 53 COUPÉ HER!

Det du må oppgi for designens skyld, er ikke målbart for CLA siden A-klasse ikke finnes som stasjonsvogn, men kikker vi på bagasjevolumene, forholder det seg slik: A-klasse 370 liter, A-klasse som ladbar hybrid 310 liter, CLA Coupé 460 liter, CLA Coupé som ladbar hybrid 390 liter, CLA Shooting Brake 505 liter, og testbilen CLA 250e Shooting Brake 440 liter.

Med det, skjønte du både at alle tre modellene kommer i ladbar utgave, og at bagasjevolumet er på samme størrelse som en gjennomsnittlig kompakt-SUV. Og det er det jo mange som klarer seg med.

Volumreduksjonen som følger den ladbare utgaven er ikke så ille, og det skyldes blant annet at Mercedes i denne versjonen har droppet å dra eksosanlegget helt til baken, og lar heller utslippet skje midt under bilen. Det er en av årsakene til at gulvet er helt flatt.

Så skal det sies at å frakte høye gjenstander bakerst i bagasjerommet ikke er mulig, men det virkelig store gulvarealet tar mer enn igjen for det. Dette er kort og godt en praktisk, kompakt bil.

Baksetet har blitt bedre sammenlignet med forgjengeren, plassen har vokst i alle retninger. Ingen E-klasse selvfølgelig, men likevel nok til at et par voksne klarer en tur problemfritt. En bonus med Shooting Brake mot vanlige CLA, er nesten 5 cm mer hodeplass.

Dette kan i motsetning til hva som er tilfelle for en vanlig A-klasse, faktisk fungere finfint som familiebil eller hovedbil. For en familie som ikke er kjempestor.

1 av 3

Mindre ekstrem = mer vellykket

Jeg vil tro du enten ikke liker den i det hele tatt, eller synes den er helt fantastisk. For min del var jeg usikker hva forrige generasjon angår, men det har skjedd et par ting med introduksjonen av denne nye, som lett vipper den over på favorittlisten.

Det første er den tydeligere, renere og mer aggressive fronten. En kompakt bil som dette trenger å være litt tøff i trynet.

Det andre er avslutningen av den fallende øvre taklinjen. På forrige modell forsøkte Mercedes å dra den linjen helt ned mot bakken: Ser du en, legger du merket til at taklinjen fortsetter inn i selve bakluken og ender i en U nederst i den. Da blir det for mye og for lavt for min del, bananformen blir for kraftig.

På denne nye, er taklinjen like markant og oppsiktsvekkende, men den møter i stedet en mer nøytral bakluke med som ikke tar igjen linjene, og i tillegg har bredere, slankere lykter. Det gir mer bredde og ikke så «saggete» inntrykk av baken. Meget vel gjennomført må jeg si.

På innsiden

På samme måte som det føles spesielt å se på bilen utenfra, føles det som noe utenom det vanlige å sette seg inn førersetet.

Det visste vi selvfølgelig fra før, siden A-klasse-interiøret, som er så fint, befinner seg i stort sett uendret form i CLA.

Forskjellen ligger hovedsakelig i designen av selve luftdysene. De følger i E-klassenes spor, hvor de i overgangen fra «vanlig» E, i dette tilfelle A, til E-klasse Coupé eller CLS, i dette tilfelle CLA, har om mulig enda kulere design. De minner meg om en krysning av motorsport-felger og sånne ultratøffe felger AMG-modellene hadde for noen år siden.

De rammeløse dørene minner deg forresten også om at dette ikke er en A-klasse. Dette handler imidlertid mer om andre ting.

1 av 3

Som at du sitter svært godt i seter med glimrende justeringsmuligheter. Og at designen på dashbordet, med skjermene liggende på en slags hylle uten tak over, virkelig er noe for seg selv.

Kvalitetsfølelsen er dessuten upåklagelig i det aller meste, selv om den kanskje ikke helt når opp til BMW 1-serie i enkelte panelgap og overganger.

Premiumfølelsen sikres imidlertid lett med MBUX-løsningen vi etter hvert begynner å kjenne godt.

Her er det ikke bare snakk om wow-faktoren det er å se på de to skjermene som ligger ved siden av hverandre, men måten de fungerer på, og alle mulighetene som ligger i dem.

Bruk stemmestyring, berøringsfølsomme flater i rattet, gestikulering (tilvalg), berøring av skjermen (i midten), eller touchpadden i midtkonsollen. Som er den jeg bruker mest.

Fullt så intuitivt som et godt touchssystem eller styring via hjul i midten ala BMW, er det ikke i starten, men når du kommer inn i det, er det lett bedre enn bare touch-skjerm, og dessuten noe mer fleksibelt med tanke på navigasjon på skjermen enn BMW-systemet. Så snart det sitter i fingrene, går du raskere dit du vil enn i de fleste andre systemer.

Så var det drivlinjen, som her altså er ladbar.

Samme 1,33-liters turbo bensinmotor som i A/CLA i fossilutgaver er på plass, og den er koblet til en 8-trinns dobbeltclutch automat. Mellom de to sitter det en elmotor som fores av et batteri på 15,8 kWt. Det er veldig bra for en kompaktbil som dette, faktisk best i klassen med viss margin, så rekkevidden er inn til 68 km.

Riktig så langt kommer jeg ikke i konstant snø- og slapsevær med tilhørende føre denne desembermåneden, men opp mot 50 km går greit. Og det er jo mer enn nok for de fleste i hverdagen.

Sparsommelig med tomt batteri er den også, jeg kjører lett med forbruk rett over halvliteren per mil.

Også fartsressursene imponerer. Med klampen i gulvet nås 100 km/t på pene 6,9 sekunder, så her er det godt trykk, og du smetter forbi bilen foran på null komma niks. Riktignok akkompagnert av motorlyd som mer minner om støy enn en smooth bensinmotor, men ok.

Akselerasjonen når du kjører på bare strøm er dessuten tilstrekkelig til ikke å savne flere elektriske hestekrefter.

Ikke fullt så imponerende, er samspillet mellom bensinmotor, elmotor og girkasse. Her finnes bedre eksempler, både fra Mercedes selv i modeller som GLE 350d, og fra konkurrenter.

Den kan være aningen treg til å reagere, og litt rykkete og ubestemmelig i overgangen mellom elektrisk og fossil kraftressurs. Ikke verre enn at du venner deg til det, men med forbedringspotensiale.

Typisk Mercedes på veien

Kjører du aktivt langs svingete veier og har valgt Sport i kjøreprogramvelgeren, kan du gire med hendlene bak rattet og ha bortimot full kontroll på hva drivlinjen foretar seg. Det fungerer bra, og er en forutsetning for harmonisk samspill med bilen i den settingen.

CLAen oppleves typisk Mercedes-komfortabel og retningsstabil i vanlig kjøring, og minner til tross for at den er forhjulsdreven, om sine storebrødre.

Ved mer sportslig tilnærming til svingene, leverer den også godt, men ikke helt på BMW 1-serie nivå. Du har ikke hele bilen i rattet på riktig samme måte, den er ikke fullt så presis og direkte i bevegelsene.

Og så er denne ladbare hybriden nokså tung, den veier inn på 1 750 kg, mot eksempelvis ca 1 400 for en vanlig CLA 180 Shooting Brake. Det er ikke krise, men samtidig nokså mye for en kompaktbil.

Komfortmessig er flyten glimrende på vanlig vei, her er det ingen kompaktbiler som helt når opp. Samtidig er dette en lav bil uten endeløs fjæringsvei, så idet du når fartshumper eller grusvei, kan det slå litt. Denne relativt enkelt utstyrte testbilen uten adaptive dempere, er imidlertid bedre på dårlig vei.

Støynivået er svært behagelig, og selv om du sitter veldig lavt (om du vil), er den oversiktlig og lettkjørt, slik at du faktisk drar nytte av de forholdvis kompakte yttermålene. Den har dessuten svært god sving, som gjør den enkel å håndtere på parkeringsplassen.

Konklusjon

Det er i seg selv kult at Mercedes gidder å lage en bil som dette. Ønsker du å stå ut i mengden, ikke kjøre den samme kompakt-SUVen som alle andre, er dette et perfekt alternativ, hvor du både har noe fint å se på selv, viser omverdenen at du er litt opptatt av hvordan bilen di ser ut, og oppnår bedre kjørefølelse, komfort og dynamikk enn i en crossover.

Det langt større bagasjerommet enn i A-klassen, uten at prisen på bilen påvirkes voldsomt, gjør samtidig CLA til et alternativ for langt flere, og kan som sagt fint være hovedbil for en liten familie.

Sleng på klassens desidert beste ladbare drivlinje med lang rekkevidde, og ulempene som litt manglende optimalisering av samspill innad i drivlinjen, og en kostbar prisliste for tilleggsutstyr/oppgradering, blir mindre å snakke om.

Galleri:

1 av 17

Data: