Test: Ford Puma ST-Line hybrid

Etter et haltende første forsøk på små-SUV, slår Ford hardt tilbake – med smarte triks i ermet.

Tekst og foto: David K Andersen

Selv har jeg faktisk hatt Ford Puma, det var den første litt ordentlige bilen jeg lånte penger til og kjøpte meg, for om lag 20 år siden. En fantastisk liten, lett sports-coupé, med lekne kjøreegenskaper og Yamaha-modifisert motor med variable ventiltider og tettsteget girkasse. Den hadde fått fantastiske omtaler i de britiske bilbladene jeg leste, og skuffet ikke i virkeligheten.

Nå er det andre boller, Ford har hentet fram navnet fra arkivet (forrige Puma gikk ut i 2002), og gitt det til bilen som erstatter Ecosport.

Når jeg sier at Ecosport var et haltende første forsøk i klassen for små SUVer og crossover, betyr forresten ikke det at den nødvendigvis var dårlig, men det var en bil som kom allerede i 2012, men ikke ble lansert i Europa før tre-fire år senere. Da var den ganske gammel. En stor facelift i 2017 hjalp mye, men det var nok litt sent.

Og så var den ordentlig SUV-aktig, og det treffer kanskje ikke helt i dette segmentet her. Dette er jo biler man gjerne kjøper i stedet for en småbil som Fiesta eller Polo nå i dag. For alle vil jo ha «SUV», men kanskje passer crossover bedre her. En bil som er mer lik en vanlig lav personbil enn en ekte firehjulstrekker.

Og akkurat der treffer nye Puma midt i blinken. Mens Ecosport egentlig var ment for andre verdensdeler enn Europa, er Puma bygget i Europa, og for Europa. Det merkes.

Ta designen, som er av samme skole som nye Kuga og Focus, men som på en måte drar det enda litt lenger. Linjene er formfulle langs sidene, og sammen med den særegne fronten som ikke lar deg ta feil av hva slags bil det er, og de høye bilsidene, er den skikkelig tøff. Og den skiller seg ut i mengden.

I kjent Ford-stil

På innsiden blir du ikke overrasket om du har kjørt moderne Ford i det siste, temaet er det samme. Digital instrumentering og stående skjerm på toppen i midten.

Interiøret preges også av at bilen er en ST-line, hvor sort brekkes opp av røde sømmer både her og der, og karbon-paneler i dashbordet.

Brukervennligheten er svært høy, det er enkelt å betjene både instrumenteringen og infortainmentsystemet. Andre biler med tilsvarende kombinasjon av skjermer har gjerne flere muligheter, funksjoner og er mer avanserte, men at det er så enkelt og greit som her, passer biltypen utmerket. Og du savner egentlig ingen ting.

Lesbarheten er dessuten god uansett lys, og ellers sitter alle knapper, hendler, hjul og brytere der du forventer. Det er noe småtteri, som at det er lett å komme borti og aktivere bakpusseren når du skal slå på pusserne foran, og at vippeknappene i rattet, som betjener cruisekontrollen og midtdelen av instrumentskjermen ikke er særlig godt tilpasset tommelbruk. Men det er ubetydelige småting.

Kvalitetsfølelsen vil jeg karakterisere som noe over snittet i klassen. Dette er i utgangspunktet små og enkle biler du kan kjøpe for en rimelig penge, og i det perspektivet er Pumaens interiør et veldig fint sted å bruke tid.

At denne ST-Line-bilen er utstyrt med B&O lydanlegg, varme i ratt og frontrute samt masse annet utstyr vi kjenner fra større og dyrere biler, hjelper selvfølgelig på. Den kommer også med FordPass Connect – en app til telefonen som git deg full kontroll hele tiden (bilen er online).

God på plass

Sittestillingen er svært fleksibel med gode justeringsmuligheter for både ratt og stol, så til og med jeg, som sjelden liker meg like godt i crossovere som lavere biler, sitter utmerket.

Dessuten er setene svært komfortable. Nokså myke sammenlignet med mange nye biler i dag, men samtidig harde nok. Også forholdet mellom tilstrekkelig sidestøtte for å holde deg på plass i svingene og nok åpenhet til å sørge for komfort på langturen, er midt i blinken.

I baksetet leveres det solid på plass. Voksne sitter fint selv om bilen er forholdsvis liten. Det er naturligvis ikke som i en større bil, men likevel imponerende.

Det samme gjelder selvfølgelig bagasjerommet, som takket være spesiell konstruksjon av bakhjulsopphenget er ekstremt stort. Uvanlig bredt er en ting, men at det er så dypt, imponerer.

1 av 4

I tillegg er det proppet med smarte løsninger. For eksempel er konstruksjonen rundt det flyttbare gulvet genial, og holder det til og med oppe på enkelt vis.

Det kommer du til å benytte deg av, for under gulvet, befinner et ekstra rom på hele 80 liter seg. Det er i plast, og har bunnplugg. Altså kan du gjøre alt fra å fylle det med is og lagre drikke der når du tailgater, til å kaste skitne og våte klær eller annet du ikke ønsker skal sette merker på interiøret, ned i «MegaBoxen» som Ford kaller den. Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

Merk at testbilen du ser på bildene er fra en tidlig produksjonsserie. Etter mai, er komponenter knyttet til hybridsystemet flyttet unna bagasjeromsgulvet, slik at MegaBox er betydelig større enn hva du ser på bildene her.

Kjører som en Ford?

Så, hvordan kjører den egentlig? Er den morsom som forrige Puma? Og som Forder flest? Det korte svaret er ja, i alle fall til å være en crossover.

Men bildet er aningen mer komplisert også. For mens demperne den første biten av fjæringsveien tar opp små ujevnheter i veibanen perfekt, og gir den typiske Ford-flyten kjent fra nesten alle modeller gjennom en årrekke, er de sammen med fjærene langt stivere idet du skal benytte mer enn bare litt av vandringen.

Kanskje er det for å kontrollere karosseriet når det går fort i svingene, og det klarer chassiset fint, men Puma er uvanlig stiv i fjæringen til Ford å være. Den har ikke helt den samme flyten på skikkelig humpete vei som vi har blitt bortskjemt med fra dette merket.

Men så er den kul å kjøre da. Best likte jeg kjøremoduset Grus, selvfølgelig benyttet langs svingete grusvei. Litt mer sladding med baken tillates før ESP-systemet trår til, så med svært god balanse og perfekt vektet styring, blir det skikkelig morsomt. Rett og slett litt rally-følelse, og det er jo hjemmebane for Ford.

Den gjør selvfølgelig det selvfølgelig svært godt også på svingete asfaltveier.

Mild hybrid

Som du antagelig har lagt merke til har testbilen «hybrid» i navnet. Det er et mildt system som først og fremst avlaster motoren i forhold til drift av sekundære systemer, men som også bidrar med litt ekstra punch under akselerasjonen.

Dermed yter den velkjente 1-literen hele 155 hestekrefter i Pumaen, og gjør den i realiteten en del kvikkere enn 0-100-tallet på 9 sekunder antyder.

På lavt turtall får du litt elektrisk hjelp, og så er den lille motoren svært villig når den jobber på egenhånd høyere opp i registeret. Dermed har du masse krefter hele veien. I tillegg til å gi deg gode forbikjøringsressurser, får du fin følelse av å ha mer krefter i bakhånd enn du egentlig trenger. Det hever hele bilen et hakk.

Å kombinere hybrid med manuelt gir er ikke så vanlig, men for deg som liker å kjøre, desto mer gledelig. Girkassen er fin å jobbe med, og i bil som er såpass morsom å kjøre som denne, tilfører det å jobbe litt med clutch og girspak selv i prosessen, ekstra engasjement og kontroll.

Den kommer imidlertid med en nyutviklet 7-trinns dobbeltclutch automat, men da ikke som hybrid, og med 125 i stedet for 155 hestekrefter.

Drivstofføkonomien er tilfredsstillende, Pumaen gikk på 0,59 liter per mil totalt i testperioden, og det inkluderer 10 timer bykjøring, en hel del motorvei, mest landevei, og 5-6 mil med frisk satsing på grusvei. På ren landeveiskjøring i normalt tempo, nøyde bilen seg med 0,48 liter per mil. Det er bra.

Konklusjon

Mange kjøper elektriske biler når de ser på denne størrelsen for tiden, men Puma viser at bensinmotor under panseret fortsatt kan ha noe for seg. Ja til og med manuelt gir. Dette er moro, og kanskje enda viktigere: Puma er sånn bil du har lyst til å gå ut, sette deg inn i, og kjøre med. Det er et godt skussmål, spesielt når det kombineres med så gode plassforhold, tøft utseende, fint utstyr og spiselig pris.

Galleri:

1 av 19

Data: