I en verden der automatiske, elektrifiserte biler er i ferd med å ta over, er hot hatchene en utdøende rase. Hos Mini er det imidlertid fortsatt mulighet for stor motor i liten bil, og analog tilnærming til kjøreopplevelsen.

Tekst og foto: David K Andersen

Å holde pusten er i seg selv ikke særlig spennende, i alle fall så lenge du på et eller annet tidspunkt gjenopptar normal aktivitet. For min del skjer det noen ganger ufrivillig. Som på startstreken i et billøp. Perioden fra rødt lys slås på til første sving er gjennomført, foregår i stillhet, lungemessig.

Det er adrenalin, drama, spenning, konsentrasjon.

Sånn er det i Mini JCW også. Som om du skulle lure, er en hottere utgave av den vanlige toppmodellen Cooper S – i seg selv ingen sinke med 192 hestekrefter. Vi er jo i hot hatch-land nå. Bare enda litt lenger inn.

Nesten 20 cm kortere enn en moderne småbil og 1,2 tonn lett, sørger 231 hestekrefter og 320 Nm for betydelige fartsressurser.

Hold pusten

Med Sport valgt på vippebryteren til høyre foran girstanga og fullt pådrag gjennom de tre første girene, tar jeg meg nemlig i å holde pusten.

Det er rett og slett en liten adrenalin-tripp. Ikke alene fordi bilen er så rask, men også det. Nei, her er det mer som skjer.

For det første må jeg gire selv. Ikke med hendler bak rattet, men med clutchpedal og H-gir. En ganske lang girspak med rund kule på toppen leverer ikke verdens korteste slag fra ett gir til det neste, men den er presis og svært tilfredsstillende å bruke.

For det andre, må jeg holde fast i rattet – så bilen ikke stikker til siden. Den har ikke for dårlig kontroll over måten forhjulene setter kreftene i asfalten på, så det er ikke «torquesteer» som er årsaken. Men når så mye power skal ned i bakken i en så liten bil, skal det ikke store ujevnhetene eller sporene til i asfalten før den vil dra til den ene eller andre siden.

Motorlyden er også et punkt. Raspende, hissig og muskuløs fra 2-literen. Det sentermonterte doble eksosutslippet er ikke bare tøft å se på.

Dette er helt fantastisk. Når sluttet vi å elske dette? Når ble det kulere å være passasjer i en elektrisk bil som klarer 0-100 på 3 sekunder helt av seg selv? Det krever jo ingenting av deg. Kan du ikke bare ta SpeedMonster på Tusenfryd istedet?

Joda, det er imponerende. Både følelsen og teknologien. Akkurat som en moderne superbil med launch control og lynraskt automatgir. Men kom igjen. Hva er kulest i lengden? Å få ting til å skje selv, eller å trykke på en knapp og holde noenlunde fast i rattet.

Minien er sånn i svingene også. Ikke like mye, men fortsatt sånn. Du trenger en anelse skills for å få det til.

Og får du det til, er det så uendelig mye kulere enn å være passasjer.

Gokart

Til å være hothatch, eller GTI-bil som du kanskje vil klassifisere den som, og så liten og lett, oppfører Minien seg også litt voksent.

Den er langt mindre villig til å la baken slippe taket inn mot svingene enn biltypen tradisjonelt har vært. Sånn sett er den mindre dramatisk enn en Ford Fiesta ST eller Toyotas spinnville Yaris GRMN, som ikke lenger er i produksjon.

Her er det istedet gokart-følelsen som dominerer. Og det føles helt riktig i en Mini. Den skal jo være «som en gokart».

Paddeflatt gjennom svingene, som limt til asfalten. Direkte respons og utførsel på din kommando. Det er definisjonen. Dekkene, som måler 205 i bredde og sitter på 17-tommers felger, gjør en imponerende jobb. Den er utrustet med Pirelli P Zero – beryktede sports-dekk.

Men det er grenser for hvor fort det er mulig å kjøre i svingene med såpass begrensede dekkdimensjoner, så den slipper, målt etter moderne sportsbilstandard, grepet relativt tidlig.

Men det skjer i riktig ende. Altså enten foran eller bak, alt ettersom. JCWen er nemlig utrolig godt balansert, så selv om det er forhjulene som tar seg av både svinging, bremsing og akselerasjon, føles den ikke spesielt dominert av det.

I Sport-modus, mellomgasser den til og med når du girer ned.

Nei dette er en lykepille utenom det vanlige. En bil du alltid har lyst til å sette deg inn i og kjøre med.

For noen kan den antagelig fremstå som stiv og litt ukomfortabel i fjæringen, små skarpe ujevnheter merkes.

Samtidig viser chassiset seg å ha dyperegående egenskaper så snart du belaster det på mer seriøst vis. Treffer du for eksempel et telehiv eller et stort hull midt i svingen, i full fart, tar den det unna bestemt, men samtidig uten slag. Fjæringen bunner aldri, uansett hvor hardt du presser den på dårlig vei.

Styringen er presis og rask – en helt sentral del i noe av det morsomste du gjør med denne bilen: Å plassere den perfekt i veibanen idet du stuper inn i sving etter sving. Den er imidlertid i overkant tungt vektet og gir ikke spesielt mye feedback fra hjulene. Bra, men ikke bilens sterkeste punkt.

Men dette er gjennomarbeidet alt sammen, og for min del komfortabelt nok for hverdagsbruk også.

På innsiden

Førerplassen bidrar også mye til det. For som vanlig, er ikke Mini liten eller trang for deg som sitter bak rattet.

Dette er antagelig verdens eneste bil under 4 meter som gir deg like stor fleksibilitet i kjørestillingen som en BMW 5-serie. Setet kan skyves langt forover, langt bakover, heises høyt opp eller slippes nesten helt ned på gulvet. Rattet følger etter om du vil. Er du 1,95 lang? Ikke noe problem.

Og så er det jo helt spesielt å sitte inni en Mini. Ikke mest fordi alt er rundt, dominert av den enorme sirkelen i midten med infotainmentsystemet inni seg. Nei, det er kombinasjonen av at du sitter nokså langt bak, med den korte og rette frontruta en god bit unna deg, som gir den spesielle følelsen ingen andre biler enn akkurat denne har.

Funksjonelt er det også, med et par unntak. Rekken av vippebrytere foran girspaken med den røde startknappen i midten er en fryd både å se på og bruke, det er nesten så du skulle ønske blinklyset også satt der, så du kunne vippet på dem litt oftere.

Den har også et svært intuitivt infotainmentsystem, som takket være styring via hjul og knapper mellom setene ala BMW, er langt mer trafikksikkert å bruke enn systemer med bare berøringsfølsom skjerm.

De analoge instrumentene rett foran deg er greie, men små. Og turtelleren, lagt som en halvmåne til venstre for speedometeret, er altfor liten. Kom igjen Mini – dette er jo bilens viktigste instrument!

Head-up displayet er dessuten på plate isteden for i frontruten, og tar sikt dersom du sitter så lavt du kan. Som du selvfølgelig skal i en bil.

Designen med alle sirklene er mindre dramatisk i virkeligheten enn på bilder, og selv om stilen er tydelig, er den mindre dominerende enn du skulle tro når du først sitter der inne. Ikke noe du tenker på til vanlig.

Byggekvaliteten og materialvalgene holder høy standard. Kanskje ikke helt som i en større BMW eller Audi i alle detaljer, men nesten. Og langt over konkurrerende hot hatcher fra andre merker. Den har dessuten kule ting som det britiske flagget lyst opp bakfra i panelet foran passasjeren, og fine ting som glimrende lydanlegg fra Harman/Kardon.

Det er altså svært hyggelig å befinne seg foran i Mini JCW. Og det er der du skal være. Baksetet er nemlig ikke særlig stort, og bør regnes mer som nødsete for voksne på kortere turer.

Bagasjerommet er også lite, det tar 211 liter. Dette er først og fremst en bil for to. Men da har du til gjengjeld mer enn nok plass til både å kunne reise komfortabelt romslig selv, og få med bagasje.

Ikke håpløst dyr

Det økonomiske er sentralt i en hot hatch. Det skal være en bil også unge entusiaster kan strekke seg etter og ha mulighet til å kjøpe.

Med pris godt under halvmillionen for denne fullutstyrte Maximize-utgaven, klare JCWen det akkurat. Ingen billig bil, men fullt oppnåelig. Du får den også i Experience til rett over 400.

Nye Mini Cooper SE, elbilen vi kjørte for første gang i vinter, er også en veldig morsom og dynamisk bil å kjøre. Fullutstyrt til omlag 325 000 kroner er den betydelig rimeligere, men gapet opp til denne råtassen er ikke enormt. Ikke at vi tror kundene som velger en av disse bilene er de samme.

Du får for øvrig Mini JCW også med automatgir, og da er den aningen raskere til 100 km/t (0,2 sekunder). Om det ikke var tydelig lenger opp, synes vi imidlertid en bil som dette skal ha manuelt gir.

Bensinforbruket er om interessant omtrent som oppgitt (0,72 liter per mil), du kjører på 0,6 eller litt mer ved pen langkjøring, og nærmer deg literen om du virkelig tråkker på.

Konklusjon

Du får lyst til å kjøre denne bilen med en gang du ser den. Og når du gjør det, er det enda morsommere enn du hadde trodd. Ganske rått og brutalt sammenlignet med nye biler generelt, men det er jo hele poenget. Her må du kjøre og kontrollere bilen selv, og sammen med lav vekt, liten størrelse, særdeles sportslig chassis og stor motor, blir det bare veldig kult.

Galleri:

Data:

Mini John Cooper Works
Pris fra 404 790 (Experience)
Pris testbil 458 943
Motortype R4 bensin turbo
Drivlinje FWD 6M
Motorvolum ccm 1 998
HK o/min 231 5 200 – 6 000
Nm o/min 320 1 250 – 4 800
Sek. 0-100 km/t 6,3
Topphastighet km/t 246
Forbruk blandet l/mil 0,72
Utslipp CO2 g/km 164
Egenvekt kg 1 235
Tilhengervekt kg 0
Bagasjerom liter 211
Lengde mm 3 874
Bredde mm 1 727
Høyde mm 1 414
Akselavstand mm 2 495