Volvo traff blink med XC40 – blir den enda bedre som ladbar hybrid?

Tekst og foto: David K Andersen

Snakk om å få det til. XC40 har riktignok vært på markedet et par år, i vanlig fossil-utgave, men vi må få lov til å kalle den ny fortsatt. Og da mener vi virkelig ny.

Innstegsmodell har ikke vært en lett nøtt for Volvo å knekke, de har holdt på med det i 45 år. Nettopp pensjonerte V40 var riktignok en suksess, men XC40 gjør det enda mye bedre, spesielt globalt.

Hvorfor, er ikke vanskelig å skjønne.

For det første er jo dette en SUV. Volvo, som ikke har samme ekstreme modellflora som flere av konkurrentene, gjorde et smart skifte der. Akkurat sånne biler som dette, er det folk vil ha i dag.

Egen design

Og så er designen unik. Nå har riktignok Polestar 2 kommet på senere, og fører noe av det samme språket, men utseendet på XC40 er ikke mindre spesielt av den grunn.

En ting er å kikke på den og tenke at denne så fin ut, en annen om du tenker deg litt om. Den ser nemlig ikke ut som noe annet – formen og linjene er helt unike og ligner hverken på det ene eller andre fra konkurrerende merker.

Når det skjer samtidig som alle skjønner at det er en Volvo – selv om man ikke har sett den før, og bare kaster et kjapt blikk – da har Thomas Ingelath, som først tegnet 40.1-konseptet i forkant av ferdigstillelsen under Ian Kettle, fått til noe ganske uvanlig. Ingelath har for øvrig hoppet opp til toppsjef for Polestar siden den gang.

Designen har annen side også: XC40 er større og har mer plass på innsiden enn du tror. Den ser nokså liten ut, og det kan være lett å tro den er sammenlignbar med en Audi Q2.

På lengden er den imidlertid i samme land som Q3 – eller BMW X1 og Volkswagen Tiguan. Med den litt firkantede og oppreiste formen på toppen av det, følger også gode plassforhold.

Bagasjen tar 460 liter, og det gjør den uavhengig om XC40 er i ren fossil-utgave, ladbar hybrid som her, eller i den kommende elbilen. Utformingen av rommet er mer praktisk enn i flere andre kompakt-SUVer fordi lengden på gulvet er god. Det gjør det både mer praktisk å laste, og at du kan få med mer om du tar ut hattehyllen. Det er også godt med plass under gulvet, men rommet egner seg som du ser av bildene mest til mindre gjenstander som ladekabler – i og med utformingen.

Også bakseteplassen er god, voksne kan, selvfølgelig noe avhengig av størrelsen, sitte fint. Det er utstyrt med varme i tre trinn for hver side, egne luftdyser og strømuttak. Sikten ut er derimot ikke optimal for baksetepassasjerer, og stor transmisjonstunnel hemmer midtplassen.

Perfeksjonert interiør

På førerplass kunne jeg tatt mer teleskopjustering utover på rattet, alternativt noe dypere fotbrønn, Volvo har regnet med at du vil sitte forholdsvis rett opp og ned, slik folk gjerne gjør i SUV. Men det er ikke mye som mangler, så etter noen dager venner jeg meg til det.

Resten av dette flotte interiøret er det lite å utsette på. Snarere mer å la seg imponere av.

Her kjenner vi oss mer igjen fra større Volvo-modeller i stilen, så det føles ikke like nytt og uvanlig som utsiden av bilen gjør. Men det er ok, design og stil er fortsatt vesentlig annerledes enn hos konkurrerende merker.

Materialkvaliteten er høy, med myke overflater de fleste steder, og gir sammen med spennende tekstur og detaljer ala luftdysedesign, høyttaler-deksler og pyntelistene i dørsidene og over dashbordet, sterk premium-følelse.

Enda bedre, er det at Volvo der andre bruker hardplast, som langs de nedre sidene av midtkonsollen og inne i dørsidene, bruker et teppe-aktig materiale. Kreativt, stilig, annerledes, og antagelig en rimelig måte for Volvo å unngå overdreven bruk av hardplast på.

Setene i semsket skinn bidrar også til den høyverdige følelsen. Enten du ser på dem, tar på dem eller kanskje aller mest sitter i dem, er dette helt topp.

Enkelt digitalt

Brukervennligheten er dessuten god – du har få knapper å trykke på siden nesten alle funksjoner er samlet i infotainmentskjermen. Når den responderer så raskt, og er så oversiktlig og intuitivt lagt opp, er det bare fint.

Portrettformatet er ekstra praktisk – det gjør det mulig å ha mer informasjon fremme samtidig. Det er litt merkelig at ikke flere benytter seg av en lignende løsning. I alle fall de som er interessert i å bli kvitt så mange knapper som mulig.

Den digitale instrumenteringen er også vellykket. Mulighetene for valgbart utseende og innhold er begrenset sammenlignet med eksempelvis Audi, men på den annen side er layout og innhold godt gjennomtenkt fra Volvos side, så funksjonen er svært god.

Ekstra pluss for «kjøremeteret» som i denne hybriden tar turtellerens plass. En indikator på når bensinmotoren starter (dråpen fylles), flytter seg aktivt i takt med kjøreforhold og hva som er tilgjengelig av strøm på batteriet. Det gjør det mye enklere å kjøre mest mulig elektrisk.

Men ok – nok om XC40 – vi må ta en titt på hybridsystemet og hvordan det fungerer.

Og da er det først greit å være oppmerksom på at Volvo gjør endringer i navnet på bilene sine for modellår 2021.

Testbilen, som er en 2020-modell, heter egentlig XC40 T5 Twin Engine, men nå er straks neste års produksjon i gang, så om du bestiller en slik bil i dag, vil den følge den nye navnestrategien, og hete XC40 Recharge Plug-in Hybrid T5.

Alle Volvoer som er elektrifiserte vil nemlig fra nå av hete Recharge, etterfulgt av Plug-in Hybrid som her, eller av Pure Electric, som den rene elektriske utgaven av XC40 rett rundt hjørnet vil hete. Tallet bak bokstaven T, eller P for elbilen, vil som før være være en indikasjon på hva du kan vente av krefter og akselerasjon.

Under panseret på denne hybriden, finner vi en tresylindret 1,5-liters bensinmotor på 180 hestekrefter og 260 Nm. Den får hjelp av en elmotor på 60 kW, som gir systemeffekt på 261 hestekrefter og 425 Nm. Kreftene settes i bakken via en 7-trinns dobbeltclutch automat. Firehjulsdrift er ikke tilgjengelig (men finnes på fossilutgaver og i den kommende elbilen.

HER KAN DU LESE TEST AV BMW X1 SOM LADBAR HYBRID!

Batterikapasiteten er på 10,7 kW brutto og 8,5 netto. Oppgitt rekkevidde er på mellom 51 og 55 km avhengig av utstyr, hjulutrustning og så videre. De fleste nye ladbare biler på denne størrelsen har i dag noe større batterikapasitet, men vi klarte 49,8 km på strøm i vår faste testløp med landevei og litt bykjøring. Det er bra.

På bensinforbruk, enten du starter langturen med tomt eller fullt batteri, drar du helt klart nytte av den effektive lille bensinmotoren. Regn med forbruk på mellom 0,4 og 0,5 liter per mil på 15-20 mil lange turer med fulladet batteri ved start, eller noe over 0,6 ved kjøring på tomt batteri.

Sannsynligvis vil turbomotoren kreve sitt om du hekter på tung tilhenger, den kan jo dra hele 1 800 kg, har helt fullpakket bil, eller kjører hardt, men noen grunn til å være redd for skyhøye forbrukstall ved kjøring på tomt batteri, er det ikke her.

På veien

Kjørefølelsen i XC40 hybrid er typisk Volvo egentlig. Ikke spesielt sportslig i følelsen, men med kapasitet for høy hastighet i svingene likevel, takket være godt veigrep og svært god karosserikontroll. Det er bare ikke voldsomt morsomt å gjøre det – delvis fordi det er en høy bil, og delvis fordi lettkjørt og komfortabel følelse er prioritert fra Volvos side.

Det passer bilen fint, og den gjør det svært bra på komfort. Fjæringen er litt for stiv til å gi spesielt imponerende flyt, så total kansellering av ujevnheter i veien er ikke det sterkeste elementene i komfort-runden. Men den demper slagene fint.

Dessuten tilfører svært lavt støynivå, fint vektet og stabil styring og meget komfortable seter nok til å gjøre dette til en så komfortabel bil som den er. Den føles avslappende og luksuriøs å kjøre.

Drivlinjen fungerer plettfritt i vanlig kjøring, enten du er på ren elektrisk drift, eller lar bensinmotor og girkasse dominere. Gassresponsen føles naturlig og kvikk, og det gir ekstra luksusfølelse å ha så mye krefter i bakhånd – selv når du ikke bruker dem.

Ofte føles det ut som om XC40en er betydelig raskere enn hva de 7,3 sekundene den krever for å nå 100 km/t antyder.

Det er imidlertid enkelte hull i akselerasjonsprosessen fra tid til annen, for eksempel virker den til å levere mer krefter i visse hastighetsområder enn andre. Og noen ganger, når du vil kjapt forbi bilen foran og brått trykker pedalen i gulvet, bruker den altfor lang tid på å hente frem alt den har av fossile og elektriske krefter. Dette kan imidlertid være spesifikt for testbilen for alt jeg vet – det føles mer som en programmeringssak enn noe annet.

Konklusjon

Prislappen på en velutstyrt XC40 som testbilen vi har her, er drøy med tanke på at den ikke har firehjulsdrift slik konkurrenter kan tilby for omtrent samme sum. Det finnes også alternativer med større batterikapasitet. Kan du imidlertid leve med de to ankepunktene, er det vanskelig å finne noe å plukke på. Snarere tvert imot, er denne Volvoen så sterk på nesten alle områder at prisen blir desto enklere å leve med.

Galleri:

Data:

Volvo XC40 Recharge Plug-in Hybrid T5
Pris fra 488 810 (fra-pris plug-in hybr)
Pris testbil 644 515
Motortype R3 bensin turbo +  1 x elmotor
Drivlinje 7A, FWD, elmotor på trans.
Motorvolum ccm 1 477
HK o/min bensin 180 5 800
Nm o/min bensin 265
KW elmotor 60
Nm elmotor 160
Systemeffekt hk 252
Systemmoment Nm 425
Batterikapasitet 8,5 netto/10,7 brutto
Sek. 0-100 km/t 7,3
Topphastighet km/t 205
Rekkevidde el km 42 – 46 WLTP
Forbruk blandet l/mil 0,2 – 0,25
Utslipp CO2 g/km 46 – 56
Egenvekt kg 1 574 – 1 871
Tilhengervekt kg 1 800
Bagasjerom liter 460 – 1 336
Lengde mm 4 425
Bredde mm 1 863
Høyde mm 1 652
Akselavstand mm 2 702