Test: Volkswagen e-up!

Hva? En bil som bare har akkurat det du trenger, og ikke noe mer? Kan det være noe tess da?

Tekst og foto: David K Andersen

Bestefaren min var bonde, og jobbet i tillegg både i skogen og som snekker. På jobb i skogen, kjørte han Boble. Motorsaga og bensinkanna i takgrinda, opp dårlig brøyta kjerrestier langt opp i berget. Senere som selvstendig tømrer – med en Renault 16, en forhjulsdrevet kombi-kupé. Verktøyet i bagasjen, materialene på tilhengeren.

Da jeg selv var en ung herremann på 80-tallet, var familiebilen en BMW 3-serie sedan. Med den reiste to voksne og to barn til Trysil ti ganger hver vinter, og om sommeren kanskje til Öland med campingvogn i tre uker.

Kjekt å ha

Så skjedde det noe. Ut over 90-tallet og spesielt inn på 2000 og videre, ble vi rike. Ikke jeg altså, men vi i Norge. Tidene var bedre. Renta gikk ned, lønningene opp, inflasjonen stoppet, olja begynte å gi avkastning. En TV kosta ikke lenger halvannen månedslønn, du kunne istedet kjøpe 7 for én. For i tillegg til alt det positive med økonomien, kjøpte vi plutselig nesten alt vi trengte fra Asia – til 10 prosent av prisen.

Vi hadde blitt rike, og da skjer det som må skje. Øystein Sundes «Kjekt å ha», bare med nye ting og biler istedet for en gammal buss i hagen, ble gjeldende. SUV, firehjulstrekk, automatgir, stor motor, premiummerke i grillen. Kjekt å ha – ikke nødvendig.

Selv savner jeg nødvendig, med industridesign hvor form følger funksjon. Istedet for at formen er den samme som forrige gang, bortsett fra nye blinklys, siden bilen solgte så bra. Eller at formen er sånn fordi det er en akkurat passe kombinasjon av å kjøre biltypen alle andre kjører, så da er det moderne, men så er min ørlite finere enn din.

Derfor liker jeg små enkle biler, og har flere av dem. Å lage en bil som bare er nødvendig og mangler kjekt å ha-greia, men som folk vil ha og ikke koster stort, er nemlig ikke særlig enkelt. De gangene produsentene virkelig har fått det til opp gjennom historien, har det blitt legendarisk. Attpåtil med kjøreglede som bonus.

At det skulle komme en ny bil, som dessuten er elektrisk, og likevel akkurat sånn jeg elsker fordi den er så funksjonell, nyttig og fornuftig men samtidig har kjøreglede; den så jeg ikke komme.

Men den er altså her.

Volkswagen e-up!, som også kommer i Skoda-versjon med navnet og Citigo og i Mii fra Seat, koster sånn du ser den her 184 900 kroner.

Er dette en vits? Er rekkevidden latterlig dårlig? Er det en fra-pris du må legge 50 000 på i en realitets-sjekk? Mangler den ratt? Får du bare plass til halvparten av deg selv? Er den vond å kjøre?

Nei. Den er genial!

Liten, ja. Bare 3,6 meter lang. Men siden du sitter forholdsvis rett opp og ned, og det ikke har vært nødvendig å jåle seg med hverken med stort og langt motorpanser eller fjas i stjerten (hvis det er lov å si), er det likevel ganske god plass.

Foran sitter alle helt fint i helt fine seter. Rattet mangler lengdejustering, men siden du i motsetning til hos andre enkle elbiler faktisk har et førersete som er riktig og ikke feil plassert fra starten av, gjør det ikke noe. Jeg hadde ingen problemer med bilturer på tre timer.

Bak er det hverken danseplass for passasjerer eller bagasje, men det går. Den er registrert for fire da. Litt for smal for fem. Bagasjerommet tar 251 liter. Poenget er ikke å reise fire voksne på langtur, men at den faktisk har et baksete med egne dører som fungerer fint for kortere turer i hverdagen.

Er dere bare to, kan selvfølgelig baksetet legges ned og corona-hamstring i stor stil gjennomføres, så fleksibiliteten er det ingen feil på.

MER PLASS? VI HAR KJØRT NYE VOLKSWAGEN GOLF 8 – LES FULL RAPPORT HER!

Velutstyrt uten å være det

Du kan se langt etter massevis av utstyr større biler kan utrustes med i dag. Massasjeseter, head-up display, 10-tommers infotainmentskjerm eller 67 fargevalg for stemningsbelysningen? Glem det.

Samtidig har du alt du trenger, og med mindre hjernen din er innprentet med forestillinger om nødvendighet av ting som ikke er nødvendig, vil du ikke savne noe.

Ta infotainmentsystemet. For det er der, selv om du ikke ser noen stor skjerm. Her kan du koble opp telefonen, og mangel på berøringsfølsom skjerm, gjør bruken av både radio, medievspilling og oppringing enklere. De faste knappene under displayet får tildelt aktuelle funksjoner på skjermen i takt med hva du holder på med.

Den har til og med et bittelite ryggekamera, som funker helt topp. Og så er selvfølgelig hele opplegget basert på at du ved ønske om mer omfattende funksjonalitet, navigasjon og så videre, inkluderer egen telefon i infotainmentsystemet ved å sette den i holder på toppen av dashbordet og koble den til.

Instrumenteringen er befriende enkel, tydelig og uten krimskrams. Med lette retro-vibber til Boblas store midtmonterte speedometer, har du til og med alt du trenger å følge med på hva forbruk og rekkevidde gjelder tilgjengelig i en oversiktlig kjørecomputer.

Til og med lydanlegget med 6 høyttalere som koster 1 100 kroner(!) ekstra, låter såpass bra at du kan guffe opp skikkelig når favroittlåta dukker opp.

Skal vi plukke på noe, må varmeapparatet presses litt når det er kaldt ute. Den blir fort varm innvendig, og du fryser aldri, men med klimaanlegget i automatisk modus, må du gjerne stille inn på 24 og ikke 21 grader for å beholde 21 grader inne i bilen. Mer en observasjon enn en reell svakhet egentlig.

Kvalitetsfølelsen er etter normale standarder ikke bra, det er ikke bare masse hardplast over alt, men også store flater i dørene som ikke er trukket i noe i det hele tatt. Men om du noen gang har kjørt ei Boble: Tenkte du at det var negativt at den ikke hadde dashbord i myk plast? Nettopp. I biler som dette er ikke sånt engang relevant. Det handler om funksjonalitet, byggekvalitet (som er god i e-up!), og så spriter faktisk de røde dørsidene opp.

Overrasket

Du går jo rundt og tror at det vil være en ganske kjip opplevelse å kjøre en så liten og billig bil. Uraffinert fjæring, mye støy, lite stabil på motorveien, laber karosserikontroll i svingene.

Så setter du deg inn og kjører, og bare overraskelsen over at ikke noe av det du fryktet materialiserer seg, er mer enn nok til å komme i knallhumør.

Etter å ha kjørt litt mer, begynner du å forstå at den lille bilen ikke bare har svar på de forestilte svakhetene, men faktisk overgår doninger som koster det dobbelte, på enkelte områder.

Litt av det handler om vekt. e-up! veier til tross for at den har en batteripakke på 32,3 kWt netto bare 1 160 kg. Og lav vekt, er alltid ensbetydende med gode forutsetninger for fin kjørefølelse med underholdende preg i svingene samtidig som høy fjæringskomfort beholdes.

Det handler ikke om at den ikke krenger eller understyrer i svingene, for det gjør den til en viss grad. Istedet dreier det seg om håndterbarhet og kontroll. e-up! er ekstremt lettkjørt, og følelsen av å ha fullstendig kontroll på bilen i alle situasjoner, fordi den er så liten og lett, er sporen til massevis av kjøreglede. Enten du kaster den gjennom en rundkjøring i byen eller inn i en sving på landeveien, er det morsomt.

Komforten er dessuten forbasket fin med tanke på forutsetningene. Ikke er det plagsomt mye støy, selv om den er elektrisk og mangler fossilmotor til å kansellere vei og vindstøy, og den tar unna alle typer ujevnheter i veibanen på imponerende vis. Stabilitet i høyere hastigheter eller sidevind er heller ikke noe problem.

Elbil-tingene

Selv har jeg blant annet en småbil fra 1985 i garasjen. Den gjør 0-100 på 11,9 sekunder, og den gangen den var ny, var det utrolig kjapt for en sånn bil. Med 83 elektriske hester under panseret, bruker e-up! nøyaktig like lang tid.

Det er langt fra lynraskt, og bortsett fra at den er ekstra kvikk under 50 km/t, er ikke akselerasjon et bidrag til kjøregleden som i andre elbiler. Men det er kjapt nok, og om du går inn og sjekker hva en vanlig fossildrevet småbil har av fartsressurser, vil e-upen i de fleste tilfeller tilsvare omtrent det.

Oppgitt forbruk er på 1,27 kWt pr mil og rekkevidden satt til 257 km. Det er utrolig bra for en liten elbil, og langt bedre enn hva nye Mini Coope SE og Honda e kan vise til.

Nok en gang tjener du på at bilen er enkel i utførelsen og lett. Ved siden av at Volkswagen faktisk har klart å dytte inn et såpass stort batteri i en bil som egentlig ikke en engang var påtenkt elektrisk fra starten av.

I vær rundt 0 grader og med min vanlige kjørestil hvor jeg noen ganger lar speedometeret gå litt over fartsgrensa, kjørte jeg 145 km fra Oslo og hjem med forbruk på 1,52 kWt per mil.

Veldig bra, men å kjøre fortere enn 100-110 på motorveien er ikke særlig smart om du trenger rekkevidde.

Etter å ha parkert hjemme, hadde jeg fortsatt igjen 44 km rekkevidde, så både turer til butikken og andre steder var fullt mulig før nattens ladeøkt.

Ombordladeren er på 7,2 kW, mens hurtiglading kan skje med styrke på inn til 40.

Konklusjon

Det mest negative med e-up! er at den ikke kan leveres med automatisk nødbrems og enkelte andre viktige aktive sikkerhetsfunksjoner. Annet enn det, vil jeg strekke meg så langt som å si at dette er den beste bilen vi noen gang har testet, sett opp mot prisen. Ikke bare blir du glad av å kjøre den, komforten er finfin, alt du egentlig trenger tilstede og elbil-egenskapene gode. Noen ganger er akkurat det du trenger minst like bra som masse «kjekt å ha».

Galleri:

1 av 28

Data: