Test: Mini Cooper Cabrio

Japp, den er kul å se på og kul å kjøre. Som kabriolet byr imidlertid Mini på overraskelser.

Tekst og foto: David K Andersen

2018 er året vi kommer til å snakke om. Det året det var så innmari mye snø, det året sommeren var så utrolig varm, lang og tørr.

Og etter tre måneder med perfekt kabriolet-vær, dukker endelig den første av arten opp på test-planen – omtrent samtidig som yr.no melder regn. Såklart. Hadde jeg planlagt testen litt tidligere, hadde sannsynligvis bøndene i området reddet avlingen. Det jinxes i vei.

Som du ser på bildene holdt heldigvis været ganske bra for toppløs kjøring likevel – en gren Minien mestrer på overraskende måte.

Takløs mester

Kabrioleter er rare. Hvor godt de ulike modellene fungerer med taket nede eller oppe, har i motsetning til resten av bilens egenskaper ikke nødvendigvis sammenheng med pris og klasse.

Det jeg prøver å si, er at jeg har testet takløse biler med særdeles stiv prisplapp, hvor hverken støynivå med taket oppe, mengden vind du får i fleisen med taket nede, eller andre ting du trodde skulle være innmari bra på en kostbar bil, helt innfrir.

I motsatt ende av skalaen, befinner Mini Cabrio seg. Den gjør nemlig alle triksene helt riktig.

1 av 2

Med taket på, er støynivået godt dempet, jeg føler ingen ulemper selv om en vanlig Mini sikkert er roligere. Selv i tunneler er det ikke krise, noe det ofte er: Det finnes biler med kanvas-topp som støyer betydelig mer enn denne.

Fellingen er naturligvis superenkel og helt automatisk, du vipper bryteren i toppen av frontruta bakover, hvorpå første trinn er at fremre del av taket skyves bakover. Ikke ulikt en bil med kanvas-topp, sånn apropos.

Vil du ha taket helt ned, slipper du knappen og vipper den bakover på nytt; da felles det hele helt bort. Prosessen er smooth og effektiv. Også i revers. Manuell låsing ikke nødvendig.

Det som er så imponerende med Mini Cabrio er imidlertid kombinasjonen rolige vindforhold i forsetene, og uvanlig kraftig kabriolet-følelse.

Som du med takløs erfaring vet, dreier sistnevnte seg om den helt spesielle greia det er å kjøre bil med himmelen som tak. Det er en sånn ting du må prøve for å forstå det, så vi bruker ikke tid på å forklare, annet enn å si at det dreier seg om frihetsfølelse, nærmere forhold til elementene utenfor bilen, fabelaktig sikt både opp og til siden, og masse annet.

I Mini forsterkes den følelsen betydelig av at frontruten både befinner seg langt fram, og har bratt vinkel. Mens du i majoriteten av an kabrioleter har toppen av frontruten nesten ved hodet, befinner den seg her mye lenger frem. Altså ser du rett til himmels om du løfter blikket. Veldig kult.

Når det så kombineres med særdeles god vind-avvisning – det er rett og slett forbløffende behagelig å kjøre bilen uten tak, selv i god landeveis-hastighet, snakker vi fulltreffer. Kjører du opp sidevinduene blir det enda bedre, men det faktum at du ikke må gjøre det, betyr at kabriolet-livet kan nytes desto bedre. En smart vindavviser som enkelt klikkes på plass over baksetet dersom det ikke er i bruk, hjelper også.

Og så ser den jo knallbra ut med taket nedfelt. Siden det forsvinner helt ned, forkludres ikke Minis tøffe og tradisjonsrike linjer og proporsjoner av en stor klump med tak plassert bakerst.

1 av 5

På den praktiske siden scorer ikke Mini Cabrio like full pott, men den har sine sider. Baksetet, med plass til to, passer best for barn om vi snakker lengre turer. Men skal du bare litt rundt omkring, inn til byen, på stranda, og sånne ting, kan også voksne tas med – i alle fall så lenge de som sitter foran trekker setene sine litt forover.

Bagasjerommet, med luke som legges ned, er ikke spesielt lettlastet, selv om du via et par hendler kan løsne nedre del av taket og vippe det opp. Derimot er det faktisk nokså stort, 215 liter, så å få med et par personers bagasje for langtur byr ikke på problemer. Dessuten har du jo baksetet.

Oppdatert

For 2018 er Mini oppdatert med en rekke store og små endringer og nyheter. Vi snakker nye LED-lys foran og bak – førstnevnte med kul design og matrix-teknologi, bak med Union Jack i signaturen. Kult.

Innvendig finner vi nye materialer og masse annet som til sammen forsterker inntrykket av en annerledes og kul bil. Skinnsetene i fargen Chester Malt Brown er like gode å sitte i som de er fantastiske å se på. Stemningsbelysningen er betydelig, og toppes av nok et Union Jack-inspirert og opplyst felt i panelet foran passasjersetet.

Med den typiske Mini-designen; stort senter-arrangement (for infotainment), vippebrytere med påkostet følelse og minimalistiske instrumenter, synes jeg Mini når formen bedre enn noensinne. Her føles det påkostet, spesielt og moderne – selvfølgelig sammen med sterke drag av Mini-arven.

1 av 6

Brukervennligheten er upåklagelig, for selv om ting er litt annerledes, trenger ikke det å bety at det er vanskelig å forstå eller komplisert å bruke. Blant høydepunktene, er infotainmentsystemet som både har berøringsfølsom skjerm (med svært god oppløsning og lesbarhet), og mulighet for styring via et hjul mellom setene ala BMW.

Apple Carplay er på plass og kan også benyttes trådløst. Tilkoblingsmulighetene i Mini oppleves som svært vellykket.

Det samme er sittestillingen – alle som lager små biler burde ta et kurs hos Mini. Du trenger nemlig ikke å sitte høyt, rart og rett selv om bilen er kompakt. Du kan faktisk gjøre som her: Gi setene rikelige justeringsmuligheter nedover, og rattstammen lang teleskopvandring.

Om du vi,l kan du selvfølgelig sitte høyt og rett, men det faktum at du også kan gjøre det motsatte, betyr at Mini er en av svært få små biler hvor selv lange personer kan sitte optimalt over tid.

Morsom

Mini er kul å kjøre, det vet vi fra før. Selv om bilen stadig har vokst, er den fortsatt kompakt i målene, og føles aldri som noe annet enn skarp, kjapp i responsen og villig, enten du takler svinger eller rundkjøringer.

Styringen er direkte og rask, så Mini Cabrio går alltid dit du vil uten å nøle. Den er også fint vektet og gir deg, via god kontroll over bilen, selvtillit til å utnytte kjøreegenskapene på beste måte.

De er svært kompetente i alle situasjoner, det hverken lener seg eller understyrer før det går altfor fort. Fleksing i karosseriet kan merkes litt om du kjører sakte på ujevnt underlag, da knirker det bittelitt her og der, men ute på veien, er det vanskelig å plukke på stivheten. I alle fall uten å eventuelt kjøre bilen i en direkte sammenligning med en vanlig Cooper – noe vi ikke gjorde.

Dersom du velger å kalle dette en konkurrent til Mazda MX-5, er ikke den dynamiske opplevelsen på samme nivå. Mazdaen både er og føles som en ekte sportsbil med alt hva det innebærer av balanse, respons, styreegenskaper og så videre.

Som en hot hatch derimot, leverer Cabrio varene så det holder. Denne bilen elsker å bli kastet gjennom svingene, og den gleden smitter lett over på deg bak rattet.

1 av 2

Ny automat

På motorsiden finner vi den etterhvert velkjente 1,5-liters tresylindrede turbomotoren – i denne Cooper-utgaven med 136 hestekrefter og 220 Nm. På papiret gjør det Mini Cabrio til en rask bil – 0-100 km/t går på 8,7 sekunder.

I virkeligheten føles den ikke fullt så morsom som tallene tilsier, mest fordi motoren har et så bredt register at du fordeler akselerasjonen nesten helt lineært. I vanlig kjøring er dette glimrende, mens jeg i sportslig kjøring ikke hadde takket nei til noe mer personlighet fra motorens side. Lyden er imidlertid sportslig og kul.

Sammen med årets oppdatering har Mini også fått en helt ny 7-trinns dobbeltclutch automat. Den girer lynraskt opp gjennom girene, og det er fascinerende å oppleve hvor utrolig tidlig den girer opp når gasspedalen brukes normalt. Du befinner deg det meste av tiden under 2 000 omdreininger.

Vil du kjøre mer aktivt fungerer girkassen fint i automat-modus (bilen har også tre kjøremodus som påvirker respons og girskift), men enda bedre i manuell. Ratt-giring med hendler mangler, men det gjør ikke noe: Den nye girvelgeren har riktig vending på manuell giring (girer opp ved å trekke bakover), er perfekt å holde i, og gir girkassen ordre den responderer raskt og kontant på.

Eneste minus med automatkassen er at den er nokså sen til å velge riktig gir og sende deg avgårde dersom du for eksempel plutselig bestemmer deg for å kjøre forbi og trykker gassen raskt ned.

Selv hadde jeg nok valgt manuelt gir, ikke fordi automaten ikke er bra, men fordi en morsom liten bil som dette blir enda mer involverende å kjøre når du opererer clutch og girspak selv.

Konklusjon

Bensinhoder trenger Cooper S-utgaven med større motor, og den nye automatkassen kunne reagert raskere i enkelte situasjoner. Annet enn det, imponerer Mini Cooper Cabrio stort. Kabriolet-egenskapene er så gode at jeg heller velger denne enn en rekke langt dyrere alternativer. Dessuten kjører den som en drøm, er rimelig praktisk og gir høyverdig følelse i alt. Muligheten til å sette personlig preg gjennom stort utvalg i farger, detaljer og utstyr er betydelig, og prisbildet hyggelig. Dette er en av de mest vellykkede bilene vi har kjørt på lenge.

1 av 16

Data: