Av David K Andersen
Foto: Eirik Tyrihjel |
Det nærmer seg slutten av vår supertest av nye Hyundai Tucson. Vi har de fire siste dagene kjørt E6 fra Oslo til Bognes i Nordland, og synes vi har fått et grundigere og bedre inntrykk av bilen enn vi ville gjort ved en vanlig test. Det er noe med å bruke mange timer i bilen hver dag.
Muligens har årevis bak rattet på diverse små italienske biler skylda. Eller kanskje begynner jeg bare å bli gammel. Jeg har i alle fall de siste par årene vært veldig opptatt av komfort. Både da jeg tester, og da jeg kjøper bil selv. Og er det noe jeg har fått testet skikkelig på denne turen, er det komforten.
Sittekomfort
Setene har vi allerede snakket om. De har gode justeringsmuligheter og bidrar til fin kjørestilling for både de som liker å sitte høyt, og de som liker å sitte lavt. Komfortmessig er de også meget gode. Stoppingen er relativt fast, og det er noe jeg tror er positivt på langtur. De er ikke faste på den måten at jeg får tresmak i baken, det har jeg ikke opplevd antydning til (på flyet fra Harstad til Oslo derimot..). De er faste på den måten at jeg får riktig støtte til bak og rygg.
Mest tid har jeg brukt i toppversjonen med skinnseter. De har høy kvalitetsfølelse, og takket være perforering, er de ikke varme å sitte i. Testbilen var en tidlig versjon og derfor ikke spesifisert helt slik toppmodellen du selv kan kjøpe er. Denne hadde nemlig ikke ventilasjon (i setene), men det får du. Og med erfaring fra andre biler med samme finesse, er det noe jeg vil anbefale på det sterkeste.
Sidestøtten føles helt passe for biltypen. Den er tilstrekkelig til å holde deg noenlunde på plass, også ved rask svingkjøring. Samtidig er den begrenset slik at hamburgerentusiaster som meg ikke får dem klemmende for hardt inn mot lårene.
Jeg kjørte også mange mil med en rimeligere versjon som hadde stoffseter. De var nesten like fine å sitte i som skinnsetene. Begge hadde justerbar korsryggstøtte.
Støy
Det er vanskelig å si uten å fysisk måle, eller kjøre bilene direkte mot hverandre, men mitt inntrykk er at støynivået i Tucson er lavere enn i de fleste konkurrentene. At testbilen har bensinmotor som er helt vibrasjonsfri og veldig stille, hjelper selvfølgelig. Samtidig kan ofte en stillegående og godt isolert motor overeksponere støy fra hjul og vind.
Slik er det ikke i Tucson. Joda, du hører forskjell på fin og grov asfalt, men i svært liten grad. Vindstøyen er også godt dempet, og apropos det: Tucson er ekstremt stabil i kraftige sidevinder.
Fjæring
I går kunne vi fastslå at den har særdeles godt veigrep, krenger lite og er ganske morsom å kjøre på svingete veier. På kjøreglede er den altså bra, men kanskje ikke helt på toppen i klassen. Det får du tilbake for i rikelige mengder på komfortsiden.
Særdeles skarpe ujevnheter som for eksempel kryssing av jernbanelinjer som stikker opp noen cm, forplanter seg til en viss grad i karosseriet, men ellers tar dempere og fjærer unna både fin og dårlig vei på uvanlig god måte.
Det er helt tydelig at Hyundai har utviklet et skikkelig oppsett for denne bilen i Europa. På god vei, er de fleste biler ok å ferdes i, men Tucson har liksom den ekstra flyten som gjør det et hakk triveligere. Det samme gjelder på humpete og dårlig asfaltvei (ala store deler av E6), hvor ujevnhetene svelges på glimrende måte.
Totalt sett for kjøreegenskaper og fjæringskomfort, er inntrykket at det ikke er tatt noen snarveier. Her er det ikke montert stive fjærer på et lite utviklet chassis for å gi et sportslig inntrykk. Ei heller myke sådan for å heve komforten. Istedet føler jeg at man har jobbet seg frem til dette fine kompromisset mellom sport og komfort og oppnådd en finesse i oppførselen som tidligere ikke har vært til stede.
Konklusjon
Da alt vi har snakket om de siste dagene legges i sammen, er resultatet en allrounder av dimensjoner. Tucson er ikke best på alt. Noen er bedre på det sportslige, noen er bedre på plass og noen er bedre på kvalitetsfølelse. Ingen klarer imidlertid å være veldig bra på alt samtidig. Det er ikke denne bilen heller, men jammen er den nære. Tucsonen er fryktelig bra på veldig mye og gjør ingenting dårlig. Derfor mener jeg den her helt i toppen totalt sett.
Aller best er den på komfort, lettkjørthet, kjøreegenskaper og i denne utgaven; motor og girkasse (1,6 bensinturbo og dobbelclutchkasse). Det eneste jeg kunne tatt imot, er noe bedre kvalitetsfølelse i deler av interiøret. Men jeg er ikke sikker på om det er så viktig – tipper man ikke tenker stort over det i praksis.
Ekstra: 1,6 bensin 132 hk, manuelt gir og forhjulsdrift
Denne siste dagen ble for det meste tilbragt i en enklere utstyrt utgave med spesifikasjoner som i overskriften.
Denne motoren har ikke turbo, og turtall må derfor i noen sammenhenger benyttes for å få opp farten. Etter 4000 omdreininger, drar det imidlertid godt. Man må bare ikke være redd for å bruke den manuelle girkassen (som er fin å gire). Har du turtallsskrekk og dårlig tid, er ikke dette bilen for deg, men samtidig er det slik at man gjerne må gire ned et hakk selv med dieselbil om man vil forbi bilen foran kjapt. Den eneste forskjellen her, er at du flytter girspaken fra sjette til tredje, og ikke fra sjette til femte.
Bonusen er rimelig innkjøpspris, og en vibrasjonsfri og stille motor (sammenliknet med diesel).
Kjøremessig er den ved normal rolig norsk fremfart veldig lik firehjulstrekkeren med automat og turbo. Kanskje føles den litt lettere og mer spretten. Ekstra pluss for at også den forhjulsdrevne versjonen har multilink bakstilling.
At det mangler en del på utstyrssiden mot dyrere versjoner, er ikke noe man legger veldig merke til – dette føles ikke som en fattigmannsversjon. Samtidig gir selvfølgelig den toppustyrte modellen en litt annen følelse.
Mer om priser, utstyr og tekniske data, leser du her.