En legende takker for seg, Ford har lagt ned produksjonen av Fiesta. Her kikker vi på historien og de ulike generasjonene.
Av David K Andersen, alle foto: Ford
Da de ansatte på Köln-fabrikken stemplet ut fredag 7. juli, var den siste Ford Fiestaen produsert. Det føles ganske vemodig for å være ærlig, dette er en bil som har gitt usedvanlig mye glede gjennom sine 47 år i produksjon – enten det er i form av 22 millioner som hatt muligheten til å kjøpe seg sin første helt nye bil, eller all kjøreglede et utall spreke varianter har levert.
Skulle du forresten fortsatt være blant dem som er usikker på om elbil er fremtiden? Det er ikke mer enn tre år siden Ford solgte 230 000 Fiestaer i Europa, og den var Storbritannias mest populære bil. Nå er den nedlagt til fordel for produksjon av en elektrisk SUV. Det er realiteten.
Gjorde det riktig på første forsøk
Tilbake på slutten av 50-tallet fulgte Ford, i likhet med alle andre nøye med på Minien og andre småbilers suksess. Det var noe nytt at man kunne selge bitte små doninger i slike antall. Det ble imidlertid besluttet å avvente situasjonen, de høye herrer i USA mente marginene på så billige biler var for små. Ford fortsatte i stedet å satse på familiebiler, og introduserte Cortina til å følge opp Angliaen.
10 år senere skjedde det en ny utvikling på småbilfronten: Med Autobianchi A112 hadde italienerne funnet opp en konstruksjon som skulle vise seg å dominere måten biler ble bygget på helt frem til i dag.
Selvbærende karosseri med MacPherson fjærbein og tannstangstyring foran, og torsjonsaksling bak, i kombinasjon med tverrstilt motor foran med girkassen ved siden og forhjulsdrift. Billig å lage, god plass innvendig, gode kjøreegenskaper og høy komfort.
Da Fiat, som delvis sto bak Autobianchien, plukket opp på samme konstruksjon og introduserte 127, forsto Ford (i likhet med Volkswagen), at noe måtte gjøres.
En prototype ble vist for ledelsen i selskapet med Henry Ford II i spissen, og ble under tvil godkjent. Man var fortsatt skeptisk til marginene på så billige biler.
Like fullt ble den nette sum av 1 milliard dollar overført til Ford Europa, for utvikling av den nye bilen.
Flere designforslag var lagt fram, men det var Tom Tjaardas bil som vant. Han jobbet på den tiden hos designhuset Ghia, etter tidligere å ha tegnet for Pininfarina – der han blant annet sto bak Ferrari 365 California og Fiat 124 Sport Spider. Tjaardas kanskje mest kjente design ved siden av Fiestaen, er forresesten DeTomaso Pantera, som han tegnet for Ghia i 1970, to år før Fiesta.
Utviliklingsarbeidet var preget av målsetning om vekt på under 700 kg i kombinasjon med komfort og kjørefølelse som i en større bil.
Begge deler lyktes Ford med, spesielt det med at bilen var fin å kjøre med tanke på størrelse og vekt. Fiesta var i sine første tre generasjoner kanskje ikke like morsom å kjøre som enkelte konkurrenter, men den var trygg, komfortabel, lettkjørt og litt mer lik større biler.
Fra kjedelig til kul
Men da tredje generasjon ble introdusert i 1989, med konservativ styling, gammeldagse motorer og, ifølge mange biljournalister, kjedelige kjøreegenskaper, skjedde det etter hvert noe hos Ford.
Legendariske Richard Parry-Jones var sjefsingeniør og fikk ledelsen med på at Ford måtte gjøre helomvending med bilene sine. Det skulle gå fra triste Escorter og enkle, bakhjulsdrevne Sierraer, til moderne konstruksjoner med glimrende kjøreegenskaper og mye kjøreglede.
Mondeo kom i 1993 og leverte så sterkt på akkurat det, at den tok rotta på hele segmentet. I 1997 lanserte de Focus, som i likhet med Mondeoen satte en standard for kjøreegenskaper ingen hadde sett i Golf-klassen før (Volkswagen hadde ikke annet valg enn å følge etter, med multilink bakstilling og kraftig forbedrede kjøreegenskaper, da de lanserte Golf 5 i 2004).
Poenget med det hele er at mellom Mondeo og Focus, ble det tid til å rette opp Fiestaen.
Den ble lansert i sin fjerne generasjon i 1995, men egentlig var det samme bil som før men med en kraftig facelift. Moderne motoralternativer kom til, spesielt verdt å merke seg var den nye 1,25-liters-motoren som Yamaha hadde bidratt til på utviklingssiden.
Og så overhalte Parry-Jones og co chassiset så kraftig at Fiesta gikk fra å være den kjedeligste, til den kuleste småbilen å kjøre.
Nå trengte du ikke lenger en XR2-utgave eller noe annet kult, for at Fiesta skulle være en glimrende kjøremaskin.
Og siden, har egentlig bilen vært den mest velkjørende i klassen i samtlige resterende generasjoner.
Ikke rart de hotte ST-versjonene var så fantastiske å kjøre – med en så god base.
Og nettopp derfor er det også trist at modellen nå legges ned, vi har mistet den mest konsistente kjøregledeleverandøren i småbilklassen gjennom de siste snart 30 årene.
Det er forresten ikke nye elektriske Explorer som tar over etter Fiesta, men Puma. Den lille SUVen gjør det svært bra, og har overtatt veldig mange av kundene som tidligere kjøpte Fiesta.
Ford Fiesta Mk I (1976 – 1983)
Ford Fiesta Mk II (1983 – 1989)
Ford Fiesta Mk III (1989 – 1997)
Ford Fiesta Mk IV (1995 – 2002)
Ford Fiesta Mk V (2002 – 2008)
Ford Fiesta Mk VI (2008 – 2019)
Ford Fiesta Mk VII (2017 – 2023)
