Test: Toyota Land Cruiser

Årets nyheter gjør Land Cruiser bedre, men denne bilen dreier seg om helt andre ting.

Tekst og foto: David K Andersen

Da Toyota oppdaterte J150, som denne generasjonen Land Cruiser lansert helt tilbake i 2009 heter, lot de meg teste den gjennom en tidvis ekstrem ekspedisjon gjennom Namibias ørken, fjell og villmark.

Det skjedde i 2016, og du kan lese om turen her, men hvor lurt var det egentlig? Jeg mener; joda, hvis noen slipper meg og en bil av i midten av ingenting, tusenvis av km hjemmefra, ville jeg selvfølgelig ikke hatt noe annet enn en Land Cruiser for å finne veien hjem.

Den går tross alt aldri i stykker, og kommer seg frem de utroligste steder.

Etter å ha kjørt utelukkende offroad i dagevis, er imidlertid ikke komfort-inntrykket det beste. Du må gjerne ha så myk fjæring, så lang fjæringsvei, så gode seter og så lavt støynivå du bare vil, men når du kjører i en steinørken, eller bruker en uttørket elv som hovedvei mil etter mil, humper, skumper og rister det mer enn noen bil kan trylle vekk.

Det er naturligvis ikke bilen sin feil, det hadde sannsynligvis vært 100 ganger verre i hvilken som helst annen bil, for å ikke å snakke om det faktum at jeg antagelig fortsatt hadde befunnet meg et sted i Afrika, om det ikke var for at jeg kjørte nettopp Land Cruiser – den tok meg tross alt hjem til planlagt tid uten noen som helst problemer.

Problemet er bare at idet jeg plukker opp denne oppdaterte Land Cruiseren for denne testen, her i Norge, har jeg i bakhodet at forrige gang jeg kjørte Land Cruiser, var det rett og slett litt slitsomt.

En uke på norske veier korrigerte heldigvis mitt mentale bilde av bilen, og viktigere; tok meg nærmere sannheten om Toyotas legendariske modell. Mer om det snart.

Men først nyhetene

Den aller viktigste er mer hestekrefter. Egentlig synes jeg Land Cruiser burde hatt en smooth og kraftfull diesel-sekser. Det hadde passet den ellers nokså luksuriøse SUVen utmerket.

Slik motorisering står imidlertid ikke på programmet denne gangen heller, og med de elektriske tidene vi nå lever i, kommer det sikkert aldri.

Nest best, er mer krefter. For 177, som den hadde før, var for snaut – rett og slett. Med årets oppdatering kan den imidlertid skilte med hele 26 hestekrefter til, sånn at totalen ender opp på 204.

Bilen blir ingen racer av den grunn, men 0-100 går nå hele 3 sekunder raskere – dette er ikke lenger en av de tregeste bilene på markedet, den er akkurat passe kvikk, med sine 9,9 sekunder til 100.

Skulle du lure på om de nye hestekreftene faktisk merkes, er svaret ganske enkelt ja. Mens Land Cruiseren tidligere, selv i vanlig kjøring, kunne virke anstrengt og i behov av å bruke nesten alt av krefter bare for å komme opp i vanlig hastighet på rimelig tid, føles det nå som du har et lite kraftoverskudd.

Og kanskje viktigst: Den er betydelig kvikkere og sikrere når du skal kjøre forbi – pådraget er fint også oppe i hastighet.

Vi må dessuten få lov til å kalle diesel-fireren rimelig raffinert og godt dempet. Du har ikke den fine myke spinningen en V6er tilbyr, men det likevel stille her. 6-trinns-automaten gjør dessuten en fin jobb.

På plass bak rattet, er det også noen oppdateringer. Ny infotainmentskjerm med nytt system som også gir deg Apple Carplay og Android Auto, er en viktig greie. Sammenlignet med mye av det mest moderne på markedet i dag, føles systemet fortsatt litt i bakleksa både på størrelse og oppløsning, men dette fungerer samtidig prikkfritt, og er veldig enkelt å bruke, med hurtigknapper på siden og det hele.

Bilen har også fått en nyere generasjon av sikkerhets-systemet Toyota Safety Sense, med blant annet evne til å lese fotgjengere i mørket, eller syklister, og aktivere autobremsen om du selv ikke oppdager dem. Den har også adaptiv cruisekontroll.

Ikke så mye nytt, men ganske viktig nytt. Med det, må vi tilbake til det vi startet med – det med at sist jeg kjørte Land Cruiser, var det litt slitsomt.

Ramme

Det er ikke så mange igjen nå for tiden. Nesten bare Mercedes G-klasse og Jeep Wrangler, er konstruert som Land Cruiser. Ja, og så pickupene på markedet da.

Jeg snakker om ramme. For det har jo ikke biler lenger, de har selvbærende karosseri, hvor hjulopphenget og drivlinjen er festet inn i selve karosseriet.

Land Cruiseren derimot, er bygd på gamlemåten, eller kanskje lastebilmåten om du vil. Hjuloppheng, motor og girkasse er festet i en ramme som løper under bilen, og så er karosseriet festet på toppen av rammen.

Grunnen til at man holder på løsningen for enkelte modeller, er at det gir bilen bedre lastekapasitet, suverene tilhenger-egenskaper, soliditet på et høyere nivå, og ifølge mange; bedre terrengegenskaper.

Ulempen er at bilen blir tyngre, har dårligere komfort og kjøreegenskaper, og er dyrere å bygge. Den har som regel også høyere drivstoff-forbruk.

De aller fleste rammebiler har stiv bakaksling, som for øvrig har nøyaktig de samme fordelene og ulempene som nevnt over. Så også Land Cruiser.

Så er jo dette et gjennomarbeidet konsept nå for tiden, og en rekke tiltak benyttes for å ta komfort og kjøreegenskaper til nesten samme nivå som andre biler. For eksempel luftfjæring, smart mekanikk for styringen og diverse elektroniske hjelpemidler. Land Cruiser har blant annet utkoblingsbare stabstag og adaptive dempere.

Det hindrer imidlertid ikke karosseriet i å bevege seg mer over ujevn vei. Kjøremessig, er det også en relativt stor forskjell, at mens velutviklede biler med selvbærende karosseri nærmest går som på skinner langs veien, må du hele tiden sitte å styre rammebiler som dette litt. Sånn er det selv i ekstremt kostbare, nykonstruerte Mercedes G-wagen (les test av den her).

Bedre jo mer du kjører

Jeg hadde under testperioden en langtur, nesten helt opp til Trondheim og tilbake. Det var på slutten av den, det gikk opp for meg.

For joda, du må sitte å styre den litt hele tiden, og når veien blir ekstremt dårlig, kan bakakslingen miste grepet hvis du kjører fort. Karosseriet kaster dessuten relativt kraftig på seg i sideretning hvis du eksempelvis treffer et dypt hull på ene siden av veien, eller krysser en stor, skråstilt ujevnhet.

Men jo mer du kjører, jo mer venner du deg til det. Det er ironisk nok, faktisk litt som å kjøre lastebil. På den måten at om du aldri, eller sjelden gjør det, så oppleves det langt fra lettkjørt, enkelt og komfortabelt. Men jo mer du kjører, jo bedre blir det.

Etter hvert lærer du deg å kjøre bilen på en litt annen måte, hvor du tilpasser kjørestilen etter biltypens konstruksjon, mekanikk og karaktér. Det er da du virkelig kan begynne å bli glad i denne typen biler.

Kjenn hva bilen holder på med, og tilpass deg. Senk inngangshastigheten i svingene litt. Få inn vanen med hvordan du styrer Land Cruiseren bortover veien. Sånne ting. Spill på lag.

Det du får tilbake, er kjøreglede, om enn i annen form enn vi vanligvis mener. Land Cruiseren har nemlig enorme mengder komfort på lager – du må bare kjøre sånn at du henter den ut.

Beviset for at det fungerer, er at man etter 12 timer i bilen og 80 tilbakelagte mil, kan hoppe ut i like fin form som når man startet turen.

Flere faktorer bidrar til trivselen. Støynivået er behagelig lavt, fjæringen gir deg herlig flyt og stabilitet langs landeveien, dieselmotorens antydning til vibrasjoner skaper ekstra hygge. Utsikten er majestetisk (du ser faktisk ned på selv store og svært kostbare SUVer i klasse med BMW X5).

Høyere nivå

Og så er jo Land Cruiser på mange måter en Toyota som holder et annet nivå på byggekvalitet og materialvalg enn sine søsken.

Bare følelsen av å trekke den store, solide girvelgeren fra P til D, med akkurat passe motstand i bevegelsen, og å kjenne at hele bilen setter seg, i det kreftene sendes til hjulene og du holder den på bremsen, er tilfredsstillende.

Selv om luksusfølelsen ikke er på Lexus-nivå, avgir hele interiøret en tydelig aura av å være bygget for å tåle alt, i veldig mange år. Det, sammen med gode materialvalg, og eksempelvis treinnleggene i rattet som jeg er tilhenger av, gjør at du føler du sitter inne i en bil utenom det vanlige. Noe finere og bedre.

I en verden av store skjermer og få knapper, beviser dessuten Land Cruiserens tradisjonelle interiør med en rekke knapper spredt rundt om, at det ikke nødvendigvis er noen dårligere løsning.

For når du har kjørt noen dager, husker du tross alt hvor alle knappene er. Og ingen kan fortelle meg at det er enklere å justere varme og kjøling av setene via en undermeny på hovedskjermen, hvor du må prøve å sveipe i en eller annen retning for å få til det du skal, enn å vri på de geniale hjulene foran armelenet i Land Cruiseren. En evighet før infotainmentsystemet en gang har klart å våkne i en annen bil, er setevarmen på i Toyotaen. Sånt har litt å si i det daglige.

Den er imidlertid langt fra feilfri i interiøret. Selv om dette er en ekstrem offroader, med svært avanserte og nyttige valg, program og hjelpemidler for å kjøre i terrenget, tar offroadkontrollene opp mye plass under klimaanlegget. Det skyver i sin tur flere knaper ut til ugunstige plasseringer, nede på hver side av rattet.

Jeg ville dessuten gjerne hatt rattet litt nærmere. Men heldigvis blir du både vant til å finne de rette knappene, og kjørestillingen, forholdsvis raskt.

Konklusjon

Årets nyheter på Land Cruiser er få, men viktige. Spesielt de nye kreftene, som ikke bare gir bedre akselerasjon, men fjerner den undermotoriserte følelsen. Selv, er jeg mest glad for at en skikkelig langtur, minnet meg om hva Land Cruiser handler om. For når du tar den for hva den er, og spiller på lag med den, kan du legge ned enorme dagsetapper uten å bli sliten. Eventuelt krysse Afrika. Men det er litt mer slitsomt.

Galleri:

1 av 17

Data: