Mer enn en bil, er Toyota Land Cruiser en nødvendighet, en legende, en forutsetning, en ideologi. Listen er lang, og den blir veldig tydelig når vi tar årets nye modell ut av trygge norske omgivelser og med til Afrika på en særdeles uvanlig første test.

Av David K Andersen, foto: David K Andersen og Toyota

La oss være ærlige: Land Cruiser er litt overkill i Norge. Ikke noe galt med det altså; mange biler er overkill, enten det er mot det luksuriøse, sportslige eller som her utenfor veien.

Det er ikke for å underspille ekstreme forhold i Norge, for det har vi. Men kolonnekjøring over Filefjell overlever du faktisk utmerket godt i en RAV4. Og selv om du får motorstopp på tjukkeste Finnskogen, betyr ikke det at en kamp mellom liv og død står for døren.

Afrika

Velkommen til Namibia. Liggende helt i sør, på vest-kysten av Afrika, er dette verdens tredje minst befolkede land. Bare Vest-Sahara og Mongolia har lenger mellom hvert menneske. Vi snakker godt over dobbelt så stort som Norge, men med 2,6 millioner innbyggere, omtrent samtlige plassert i noen få konsentrerte områder.

Dermed har vi ubebodd ørken, fjell og villmark i en størrelsesorden jeg på tross av viss reisevirksomhet gjennom livet ikke har opplevd maken til. Det hele tilgjengelig for en firedagers Land Cruiser-ekspedisjon.

Via Sør-Afrika, lander vi på flyplassen i den lille havnebyen Walvis Bay. Ikke at det oppleves som en havneby, flystripa ligger noen få kilometer inn i landet, men det er bare ørken her. Og jeg tenker mest på om det allerede lettere tvilsomme leieflyet vi fikk i siste liten, fordi det vi egentlig skulle fly med ikke funket, tåler såpass mye sand i motorene som det akkurat nå suger inn.

Bilen er ikke helt ny av året, det er snakk om en facelift av J150 fra 2009, med diverse oppgraderinger. Etter å ha satt meg inn i en glovarm Land Cruiser på flyplassen iverksetter jeg umiddelbart første nyhet: Kjøling i setene. For en komfortorientert og konstant lett bekymret Hedmarking med null Afrika-erfaring, pr nå med viss redsel for kommende netters overnatting i telt, ville dyr, heteslag, sanitærforhold og mer, fungerer oppdagelsen av setekjølingen beroligende.

Den har forresten også fått varme i baksetet (Land Cruiseren, altså), i frontruten og i spyler-dysene. Med godt over 30 varmegrader, tror jeg vi må spare funksjonstesten der til senere. En annen nyhet er profilene i panseret. Ser du dem? De går på langs, og skal bedre sikten ved offroad-kjøring. Fra førersetet synes det veldig godt og gjør en tydelig forskjell i utsikten. De er også et kjekt kjennetegn når du skal identifisere faceliften langs veien. I tillegg til grillen, lysene og fangeren såklart, som også er nye.

Asfalt

Første stint foregår på asfaltert vei, hvor Land Cruiseren er veldig lik seg selv. Forandringene er heller ikke store på dette punktet. Motoren er den samme 2,8-literen på 177 hestekrefter og 450 Nm som kom i følge med 6-trinns automaten i 2015.

Adaptive Variable Suspension (AVS) betyr adaptive dempere, og sammen med luftfjæring bak, får du imponerende fjæringskomfort, til tross for tidvis temmelig elendig asfaltdekke. Komforten på vanlig vei er dermed veldig høy, mens det dynamiske er et svakere punkt.

Land Cruiser er ingen kjøremaskin sportslig sett, styringen er ikke spesielt direkte, og med ramme fremfor selvbærende karosseri, og stiv bakaksling, prøver den på ingen måte å være det heller. Og for å gjøre oss ferdige med det Land Cruiser ikke er sterk på sammenlignet med mindre offroad-orienterte stor-SUVer, er det liten tvil om at den ellers så luksuriøse og komfortable bilen hadde gjort seg med en kraftig diesel V6 ute på veien.

Men de tankene forsvinner fort idet vi stopper for å slippe luft ut av hjulene, forlater asfalten, og kjører på stranda langs Atlanterhavet, de siste timene frem til kveldens teltleir.

Sand

Firehjulsdriftsystemet er permanent, med åpen frontdiff, låsbar Torsen midt-diff og om utstyrt med det, en ny limited slip Torsen bakdiff. Du kan til dels styre mye av dette manuelt, men MTS (Multi-terrain Select System) hjelper deg om du vil. Her kan du velge hva slags underlag du kjører på, og bilen fikser selv. Da også ved hjelp av motorstyring og bremser såklart.

På stranda går det forholdsvis greit for seg. Ikke at du hadde kommet frem i det løse uten store hjul, hardcore firehjulsdrift og litt planlegging i kjøringen, men dette er easy peasy for Land Cruiser. Du trenger bare å ha girvelgeren i D, trykke på gassen og unnlate å gjøre dumme ting.

Et par dager senere, ute i ørkenen i løs sand, settes flere av systemene i arbeid og plasserer både bil og fører på prøve. Når du kjører deg fast hvis du stopper, selv i en Land Cruiser av nyeste sort, og du er en dags kjøring unna folk, er det greit å ha trent litt på stranda først – skjønte jeg etterpå. At vi i det hele tatt kom frem i de sand-dynene, skjønner jeg egentlig ikke noe av, men å konkludere med at firehjulsdriften og hjelpesystemene har noe med det å gjøre er ikke vanskelig.

Fjell

Forrige gang jeg sov i telt, var i speideren da jeg var 12, og siden jeg ikke fant det særlig komfortabelt, har jeg hverken sovet i telt eller gått i speideren siden. På ei strand i Namibia, der Atlanterhavet oppleves som voldsommere og større enn noen gang tidligere, finner jeg meg imidlertid, til min store overraskelse morgenen etter, i glimrende form. En god natts søvn i telt der altså, den var ny.

Nå setter vi nesa inn mot fjellene og forlater siste snurt av vei for et par dager. Det er en slags blanding av stein-ørken og fjellpass på planen. Vi krysser det 135 millioner år gamle Messum-krateret, som med sine 18 km i diameter er noen tusen ganger større enn hva jeg vanligvis forbinder med et krater. Der kommer også ekspedisjonens største naturopplevelse for meg. Utsikten tilbake, etter at vi har klatret opp på fjellet, kan hverken beskrives med ord eller bilder. En sånn greie du bare må oppleve – voldsomt mektig, og forsterket av at du er in the middle of nowhere og veldig langt hjemmefra.

På vei opp på toppen av fjellet, hvor bildene over er tatt, kommer en av Land Cruisers nyheter til hjelp. 5-speed Crawl Control er en automatisk fjellklatringshjelp, hvor du rett og slett lar bilen gjøre all jobben selv. Via et hjul velger du hastighet (vi snakker pluss/minus gangfart), pedalene holder du deg unna, du bare styrer. All mekanikk og alle hjelpesystemer jobber nå optimalt for oppgaven og hjelper deg både opp og ned enten det er en hel fjellside som her, eller en kortere forsering.

Klatreegenskapene er mildt sagt imponerende. Og det til tross for standard gatedekk uten spesiell offroad-profil eller kraftig mønster.

Nye Land Cruiser har i tillegg oppdatert kamerasystem som nå kommer til nytte. I utgangspunktet er dette et vanlig 360-opplegg hvor kamerabilder fra rundt bilen settes sammen til et bilde du får opp på skjermen hvor du ser bilen ovenfra. Men så har du tilleggsfunksjoner, og den mest interessante er Underfloor View, hvor det frontkameraet ser, lagres, og så vises 3 meter senere mens du er over det. På den måten kan du styre bilen optimalt over større steiner eller hindringer.

Infotainmentsystemet er for øvrig nå oppdatert til Touch 2 og 8-tommers skjerm, og fremstår som systemene i andre Toyotaer av siste generasjon. Ulempen er at skjermen er vanskelig å se i sollys, og så kunne kameraene hatt bedre oppløsning. Ved siden av tidvise tanker om V6 under panseret, er dette mitt eneste virkelige ønske om forbedring på Land Cruiseren.

Hump og skump

Resten av dagen går med til kryssing av flere fjellpass. Eller det vil si, det meste av tiden, går med i stein-ørknene mellom fjellpassene. Luften er tørr og det blåser kraftig, så når vi tar en pause i ny og ned, gjelder det å ikke være for lenge ute av bilen. De 40 varmegradene kan bare måles i hvor solbrent du blir i etterkant (rød, ekstrarød, kjemperød, latterligrød osv).

Mens underlaget på morgenen var relativt jevnt, er det nå fryktelig motsatt. Både når vi klatrer opp og ned fjell, og når vi krysser flatene mellom dem. Land Cruiser har som sagt ramme og stiv bakaksling. På dette forferdelige underlaget, kunne muligens en moderne løsning gitt bedre komfort, men samtidig er du et hakk lenger unna humpene når du har ramme mellom dem og karosseriet.

Og vi trenger akselartikulasjonen for å komme oss over de vanskeligste stedene. Den er ekstra god fordi stabstagene kan kobles ut slik at vandringen både blir større, og mindre tvunget. Det gir høyere sannsynlighet for at flest mulig hjul har kontakt med bakken når det er ekstremt. Og det gir mer trykk på de av hjulene som har mest grep. Da kommer du opp.

Mest av alt, på dette horrible underlaget, er jeg imponert over at bilen ikke bare faller fra hverandre. Det hopper og spretter i time etter time etter time. Men nei, ikke så mye som plasten i en luftdyse i dashbordet skrangler – alt fra hjuloppheng til interiørdetaljer er like helt.

Selvfølgelig. Jeg skjønner nå mer og mer av hvorfor alle ser ut til å kjøre Toyota firehjulstrekker i dette landet. Dette er jo verre juling enn jeg ville gitt en bilcrossbil. Og det er hverken folk, mobilforhold eller særlig gjestvennlige omgivelser her. Relativt kjekt at bilen ikke faller fra hverandre kan du si.

Kveldens overnatting skjer på White Lady Camp, et usannsynlig vakkert sted plassert litt nedover en dal, langs et uttørket elveleie, men tydeligvis med nok fuktighet til grønne trær her og der.

Dyrelivet har så langt vært begrenset, med unntak av et par gjenger apekatter og noen sånne gnu-aktige dyr jeg ikke husker hva heter. I dette området skal det imidlertid være ville fjell-elefanter, så Speider Andersen funderer jo litt over hva som skjer med teltet dersom en sånn en skulle snuble i det i løpet av natten. Men ok, igjen våkner jeg både i live, og dessuten opplagt og i fin form dagen etter.

Gjørme, vann og elefant

Nå bærer det nedover og nedover hele dagen. Vi følger uttørkede elveleier. Etterhvert må vi også kjøre nedover i elver med vann i – med bratte fjellsider på hver side er det ingen andre muligheter.

Land Cruiseren bader problemfritt i en halvmeter eller hva det er på det verste, men gjørma under der igjen, er et større problem. Da bilen foran kjører seg fast i det dypeste partiet, bestemmer jeg meg for å la alle hjelpesystemer være. Traction Control off, lavserie, manuell giring, forhåpentligvis smarte sporvalg, og aggressiv gasspedal på riktig sted: Sånn man kjørte offroad før man fikk elektronisk hjelp, er taktikken.

Det funker, og vi tar oss over det verste partiet i elven. Elektronikk løser ikke alle problemer, det er veldig greit at Land Cruiser i bunnen fortsatt er en hard-core offroader.

Etterhvert begynner vi å nærme oss sivilisasjonen. Men ikke før den elefanten jeg var redd skulle tråkke på teltet mitt, plutselig står på siden av elveleiet og observerer Toyota-karavanen passere. Vi må innrømme den gjør et noe kraftigere inntrykk enn den typisk norske «elg i veien, styr unna»-opplevelsen.

Grusvei og sikkerhetssystemer

De siste timene før den tvilsomme mini-jeten skal ta av med sand i motorene, jager vi Land Cruiser på grusvei. Eller – vei og vei fru blom. En gammel veihøvel er tydeligvis det eneste man trenger her, vi passerer et par av dem mens de lager eller vedlikeholder vei, jeg er ikke helt sikker. Det er tydelig at tid er noe de har nok av, så grusveiene over de enorme flatene på tur ned mot havet, er gjerne 20-30 meter brede. Som en god motorvei igrunn.

Ikke uten humper, men jo fortere man kjører, jo bedre for komforten, finner vi fort ut. Land Cruiser-karavanen flyter frem i god fart, etterfulgt av en støvsky av rekordmessige proporsjoner.

Siste bit inne i Walvis Bay er første gang med noen som helst for for trafikk og system, men det er ikke lange stubben. Det var altså aldri nødvendig her, men desto mer aktuelt for Norge: Land Cruiser har nå siste generasjon Toyota Safety Sense, som betyr autobrems med fotgjengerleser, skiltleser, adaptiv cruise, filskiftvarsler, blinsdsonevarsler, automatisk fjernlys og varsling for kryssende trafikk bak.

Konklusjon

Oppdaterte Land Cruiser føles definitivt mer moderne. Utseendet er litt nytt, offroad-systemene bedre, interiøret oppgradert og enda finere enn før. Det er mer komfort, mer utstyr og mer sikkerhet. Og den kombinerer hverdagsbruk, plassforhold, offroad-egenskaper, komfort og en dose luksus på en måte ingen andre gjør.

Men som vi startet med: Land Cruiser er noe mer enn dette. Det er bilen for de tøffeste forholdene, den bilen du vil ha når du er alene uten mobilforhold i ingenmannsland, bilen som ikke går istykker når det gjelder som mest, og som kommer fram når det å ikke komme fram ikke er et alternativ. I realiteten er det totalt overkill for de fleste av oss, men akkurat som med en superrask sportsbil, er det nettopp det som gjør den ekstra attraktiv og som skaper ha-begjæret.

Data

Toyota Land Cruiser GX
Pris fra 521 300 (fra-pris DLX varebil)
Pris testbil 1 040 000 (7-seter)
Motortype R4 diesel
Motorvolum ccm 2 755
HK o/min 177 3 400
Nm o/min 450 1 600
Sek. 0-100 km/t 12,7
Topphastighet km/t 175
Forbruk blandet l/mil 0,74
Utslipp CO2 g/km 194
Egenvekt kg 2 495
Tilhengervekt kg 3 000
Bagasjerom liter 621 – 1 934
Lengde mm 4 840
Bredde mm 1 885
Høyde mm 1 835
Akselavstand mm 2 790

MER LAND CRUISER? HER ER VÅR TEST AV 2015-MODELLEN