Tekst og foto: David K Andersen
Toyota Land Cruiser har fått ny motor med lavere utslipp og
forbruk, samt 6-trinns automatkasse. Det er bra, men etter en uke på test er
det helt andre ting ved denne legenden av en bil som står for hovedinntrykket.
Norsk drømmebil
Land Cruiser har kommet i en rekke ulike versjoner opp
gjennom sin lange historie. Alt fra helt enkle arbeidshester på linje med
tidlige Land Rovere, til luksuriøs super-SUV eksempelvis i form av Lexus LX470 med voldsom bensin-V8 beregnet på rike fruer
i USA.
Frem til midten av 90-tallet var ikke bilen noen voldsom
suksess her i Norge. Men i 96 kom LC90, og da var man liksom i gang. Den var en
slags mellomting mellom de enkle tøffe og de dyre luksuriøse. Spesielt neste generasjon fra 2002 (J120) slo til og ble en drømmebil: Både med grønne skilt for
suksessfulle entreprenører og lignende, og med hvite skilt for familier med
solid økonomi.
Bilen vi tar for oss her, er på en måte tredje generasjon av
vinneroppskriften for Norge, det ruller snart 18 000 Land Cruisere på
veiene her. Den ble lansert i 2010, og så har den altså nå blitt oppdatert med
ny motor og girkasse, samt litt andre småting og utvidede muligheter på farger
og materialer. En skikkelig facelift er det ikke snakk om, men mer enn nok
grunn for Bil og Motorbloggen til å gjøre sin første Land Cruiser-test.
Lik men ulik
Er du ikke inne i Land Cruiserens verden, er det kanskje
ikke så lett å se forskjellen på denne generasjonen og den forrige ved første
øyekast. Det tok meg imidlertid ikke mange Finn.no-søkene (du havner nemlig
fort der etter noen dagers lån av denne bilen…) før forskjellen på de to satt.
Designtemaet er naturlig nok det samme på både gammel og ny, men det meste er
tatt betydelig lenger på denne generasjonen.
Grillen med sine fem overbitte tenner, flankert av lysene
med sin spesielle form er det tydeligste tegnet. I tillegg har den fått
tydelige linjer og profiler på sidene. Skjermene er ikke bare uthevet med egne
linjer over hjulbuene – de er ytterligere profilert med store buer over der
igjen, både foran og bak. Jeg regner med målet har vært at den skal se ut som
en Land Cruiser, men samtidig fremstå som mer moderne og muskuløs. Toyota lykkes her.
Det er noe med Land Cruiser – noe som gjør den unik. Alt med bilen er forskjellig fra det man er vant til. Dette er noe eget,
og det gjenspeiles i alt fra kjøreegenskaper og fjæringskomfort til
interiørfølelse og tilnærmingen til de oppgavene den settes til.
Solid luksus
Ta interiøret for eksempel. Jeg kan egentlig ikke komme på
noen annen bil som har samme kombinasjon av kvalitetsfølelse og elementer av
det motsatte, eller moderne og ikke moderne for den saks skyld.
Hoveddelen er utført i flotte materialer. Treverket i ratt
og lister (jeg digger forresten denne typen ratt med halvparten skinn og
halvparten treverk) er av ypperste sort. De store panelene i softtouch-
materialer likså. Mostanden i de fleste knapper, brytere og minihjul holder
også høyt nivå. Samtidig finnes elementer av enklere slag. For eksempel
innbyggingen av infotainmentsystemet i hardplast og bryterne nede til venstre
for rattet som fører tankene til eldre Toyota-modeller.
Måten det hele er skrudd sammen på, og hvordan alle
elementer gir et inntrykk av å være bygget for å vare evig, vipper bilen over på premiumsiden alt tatt i betraktning. Men Mercedes GLS-takter, er det
definitivt ikke. For meg har det sin sjarm, og jeg synes det føles riktig i
forhold til den bilen jeg er i.
Sittestillingen er høy og majestetisk, men ikke for høy. Med
gode justeringsmuligheter for rattet, finner jeg den sittestillingen jeg vil
ha. Setene er ikke sånn at du tenker, oi – disse var fantastiske, med en gang
du setter deg inn. Selv etter mange timer bak rattet, er imidlertid både bak og
rygg i utmerket form, så skinnet bedrar – her kan du reise langt.
For meg som bare er 1,75, er det vanskelig å bedømme hvor
god plass lange personer har foran skilleveggen til varerommet. Men jeg liker å
sitte litt mer bakoverlent enn de fleste, og hadde plass til det, så Land
Cruiser er nok av den typen varebiler også langbente kan finne seg til rette i.
Varerommet er enormt, og med forbehold om noe dårligere
tilgang enn en tradisjonell varebil med skyvedør, konkurrerer Land Cruiser lett
med andre, mer tradisjonelle grønne skilt-biler. Bakluken kan åpnes på to
måter. Enten ved å vippe opp bare bakruta, kjekt om du bare skal kaste inn et
par handleposer, eller ved å åpne hele – da sideveis og kanskje ikke helt
optimalt på trange plasser.
På og av veien
På veien er igjen Land Cruiser en annen opplevelse enn det
meste. Alt av utstyr er til stede enten det går på sikkerhet, komfort eller
luksus. Stereoanlegget fra JBL leverer glimrende lyd (til dels betydelig bedre
enn i for eksempel RAV4 som også har JBL), du har Toyota Touch 2 infotainment,
elekrisk justering av alt mellom himmel og jord, adaptiv cruisekontroll og det
hele. Men kjøremessig, merkes tydelig at dette er en bil med ramme og ikke
selvbærende karosseri.
Du er mer distansert fra veien og det preger opplevelsen.
Styringen er ikke upresis og har faktisk veldig fin følelse, men du må jobbe
litt med den hele tiden for å holde bilen på rett kjøl. De fleste ujevnheter
spises enkelt av luftfjæringen og så lenge veien er brukbar, er flyten
glimrende. Samtidig takles ikke skarpe skjøter spesielt bra, og bevegelsene
sideveis når ett av hjulene passerer et hull i grusveien eller du krysser en
tverrgående ujevnhet på skrå er relativt store.
Jeg har selv hatt pickuper i mange år, både
amerikanske og nå Toyota Hilux. Land Cruiser er milevis mer komfortabel enn
dem, men de samme dragene i hvordan fjæring og chassis jobber er der. Cruiseren
er betydelig nærmere en HiLux enn en RAV4 sånn sett.
Det rare med slike biler er at selv om fjæringskomforten teknisk
sett ikke er spesielt imponerende, leverer de likevel en trivselsfaktor og
totalkomfort få kan måle seg med. Den regelen gjelder på alt fra Cadillac
Escalade til Toyota Land Cruiser.
Kjøreegenskapene på vanlig vei er ikke spesielt imponerende,
det føles noen ganger som om det går litt for fort i svingene. Etter noen mil
skjønner man imidlertid at bilen har massevis av veigrep, så det er bare å
styre dit svingen går, og så kjører den dit.
Svinger du av offentlig vei og ut i det fri, kan de fleste
andre like godt bare kaste inn håndkledet først som sist. Jeg skjønner det med
en gang jeg begynner å rulle ute på jordet etter å ha satt den i lavserie og
hevet fjæringen. Bilen biter seg fram på en måte bare en ekte offroader kan.
Det bratteste jordet jeg eier er såpass at bakkene ikke kan kjøres på tvers med
traktor uten å velte – med midt- og bakdiff låst, klatret Land Cruiseren her
forholdsvis enkelt opp i 20 cm snø. Ekstremt imponerende – firehjulsdrift og
understell er bare helt råe under tøffe forhold.
Ny motor og girkasse
Den nye 2,8-literen leverer 177 hestekrefter, som er noe ned fra den gamle 3-literens 190. Den har imidlertid lavere utslipp og forbruk. Og så er den mer stillegående.
I en så stor og dyr bil ønsker jeg meg i utgangspunktet en sekser. Den ville gitt en ekstra dimensjon av kraft og raffinement jeg tror hadde kledd LC godt. 2,8-literen fungerer  helt greit, men to tonn er mye å drasse på. 420 Nm redder imidlertid dagen og sørger for god trekkraft.
Konklusjon
De fleste bilmodeller som har holdt det gående i mange år
har vært gjennom en identitetskrise eller ti. Ikke Land Cruiser, den vet ikke
en gang hva ordet betyr. Den er det den er, og sånn er det. Det er derfor
konseptet funker like godt nå som før.
Offroadegenskapene er i en egen klasse og slitestyrken kan
antakelig ingen ny bil i salg matche. Jeg liker også hvordan interiøret på
tross av enkelte billige innslag gir meg en god følelse av å kjøre noe helt
spesielt – noe som er både annerledes og finere.
Veiegenskapene er ikke bilens sterkeste side og jeg ønsker meg mer motor. Samtidig spiller det kanskje ikke så stor rolle. Land Cruiser handler om andre ting. Bilen føles veldig spesiell sammenlignet med alt annet på markedet og gir overraskende mye godfølelse. Eller kanskje vi skal si kongefølelse. 
Data:
Pris testbil, ca 650 000 kroner (varebil).
Motor: R4 diesel turbo 2 775 ccm, 177 hk v/3 400 o/min, 420 Nm v/1 600 o/min. Lengde 4 505 mm, bredde 1 885 mm, høyde 1 830 mm, akselavstand 2 450 mm. Angrepsvinkel terreng foran; 32 grader, bak 26 grader. Egenvekt 2 065 kg, tilhengervekt 3 000 kg. 0-100 km/t 12,7 sekunder, topphastighet 175 km/t, forbruk blandet 0,75 liter pr mil, utslipp CO2 197 g/km.