Test: Mercedes-AMG G 63

Mercedes Geländewagen er en av verdens rareste biler, men også drømmebil nummer 1. Særlig som AMG G 63, spesialsydd med G manufaktur.

Tekst og foto: David K Andersen

Jeg elsker denne bilen. Denne, og Jeep Wrangler. Ramme, stive akslinger, rett frontrute, store motorer, aerodynamikk som en skurtresker: Det er så gammeldags. Og det er ekstremt avhengighets-skapende.

Etter at Mercedes kom med en helt ny generasjon G-wagen i 2018, har bilen om mulig blitt enda mer populær enn før. Mercedes produserer alt de makter, men klarer rett og slett ikke å holde unna for etterspørselen.

At bilen er svinedyr, testeksemplaret jeg har om hendende koster 3 487 672 kroner, virker bare til å øke attraksjonen for G.

Som delvis forklarer hva dette dreier seg om: G-wagen er en greie, en bil du vil bli sett i, et statussymbol.

G manufaktur

Mercedes selv, støtter opp. Blant annet via G manufaktur-programmet, som testbilen utnytter.

Nå er tilvalgs-listen for en G voldsom allerede i utgangspunktet, men vil du stå enda mer ut i mengden enn hva bilen allerede på egenhånd fikser, henvender du deg til G manufaktur.

Det gir nærmest uendelige muligheter til å skreddersy utseende og interiør etter egne ønsker og preferanser.

Utvendig er det mulig å velge mellom en rekke farger, og kanskje like viktig: Kontrastfarger i stort antall og for alle tenkelige detaljer. På innsiden kan du som eksempelvis her, kjøre to-tone (espresso brown/black) på Nappa-skinnet. Eller velge blant andre farger på sømmene i dashbordet.

Legger du sammen de ordinære versjonene og de fra G manufaktur, er mer enn 1 million ulike kombinasjoner tilgjengelig. Og skulle du lure på hva du sitter i, står det G manufaktur på det overdrevne håndtaket på dashbordets høyre side.

Familievennlig

Tilbake til selve bilen, kan vi kanskje starte nettopp der. Det håndtaket er nemlig ganske nyttig. Ikke for å holde seg fast i når det går unna, men for å klare å klatre opp i bilen.

Ser du etter en SUV fordi den er enkel å gå ut og inn av, kan du glemme G-wagen. Den er altfor høy til å bidra positivt i den sammenhengen. Faktisk savner jeg et lignende håndtak på førersiden. Jeg får liksom ikke helt dreisen på å gå ut og inn med æren i behold. Må liksom ta litt sats. Ikke ideelt for en tjukkas.

På den annen side, ser du ned på alle andre SUVer ute i trafikken. Ganske hyggelig. Ved siden av suveren oversikt generelt, ser du rett ned i de stirrende øynene på GLE-, X5- og Model X-førere. At de har tapt, nærmest lyser av dem.

Annet enn akkurat det med klatringen, er G-en suveren som familiebil. Bare 4,6 meter lang, er den over 10 cm kortere enn GLC, og nesten 35 cm sammenlignet med GLE.

Men den er er så firkantet, at bagasjerommet tar hele 667 liter likevel. I baksetet er kneplassen langt fra luksuriøs, men den er tilstrekkelig også for voksne.

Og så er sittekomforten suveren. Setet er ikke bare svært komfortabelt, det er langt ned til gulvet, så knevinkelen blir helt naturlig. Snakk om forskjell mot dagens elbiler med batteri i gulvet og knærne i taket.

Det høye baksetet i kombinasjon med store sidevinduer, gjør at også barn elsker dette stedet. Utsikten er fenomenal til siden, og bedre enn i vanlige SUVer forover.

Tøft

Men ok – vi ble ikke helt ferdige med den fascinerende attraksjonen denne bilen skaper. Det er nemlig langt fra bare status som teller.

Å sitte bak rattet og kjøre bilen, er greia for min del i alle fall.

Den helt rette frontruta, med utsikt over det kantede panseret med de karakteristiske blinklysene ute på hvert hjørne, skaper utsikt rarere enn steik på onsdag. Dette er som ikke noe annet (ja, eller kanskje litt som Jeep Wrangler da). Men igjen: I stedet for å frastøte, attraherer det. Snodig men sant.

Nøyaktig hvorfor det føles så bra å oppleve denne rare utsikten, er vanskelig å svare på. Litt er selvsagt det med den gode sikten som vi snakket om. Men vet du hva det først og fremst kjennes som? Tøft. Det er kjempetøft å sitte der. Enkelt og greit.

For ordens skyld sitter du selvsagt også godt. Setene er på vanlig Mercedesvis store og komfortable, og innstillingsmulighetene gjør at alle finner perfekt kjørestilling. I tillegg byr testbilen på aktiv sidestøtte som holder deg på plass i svingene uten å fengsle deg på rettstrekkene. Massasjen er utmerket, og kjølingen også på plass.

Interiøret ellers er fortsatt et enormt framskritt mot forrige generasjon fra før 2018. Skulle du forresten være litt usikker på om det er nåværende G eller den gamle du ser på: Kikk inn sidevinduet. Ser du dobbeltskjermen, er det den nye.

Samtidig har Mercedes utviklet seg mye siden 2018, så den gamle kontrollen av infotainmentsystemet med halvmånen over vrihjulet, føles ganske sånn. Gammel, altså. Men det funker.

En liten bonus akkurat der, er forresten rattet. Jeg liker nemlig dette forrige rattet bedre enn de nye fra Mercedes. Hovedsakelig på grunn av rullehjulet til volum-kontrollen, og de resterende vippebryterne du finner på begge sider. Nyest er ikke alltid best.

Kvalitetsfølelsen er til å ta og føle på. Selvsagt, det skulle kanskje bare mangle, til denne prisen.

Alle overflater er kledd i skinn, og føles solide til tusen. Omsorgen detaljer er gitt, kompletterer, enten det er tilpasninger i overganger, eller følelsen og utformingen av døråpnerne.

Om det hele står til 3,5 millioner kroner, er muligens en annen diskusjon. Vi begynner nå å komme opp på et nivå hvor konkurrentene heter Bentley og Aston Martin. Da stilles også andre krav enn når du kniver med BMW og Volvo.

LES TEST AV ASTON MARTIN DBX707 HER!

Mer enn tallene antyder

Det siste elementet som gjør testbilen rar og attraktiv i samme vending, er selvsagt motoren.

Jeg har snakket mye om AMGs 4-liters twinturbo før. At det er akkurat som om den har enda litt mer krefter enn det som oppgis, er enda litt mer brutal enn alternativene fra de to tyske rivalene, låter enda litt bedre.

Sistnevnte er for ordens skyld tydeligst i nettopp G. Jeg antar det har å gjøre med eksosutslippene, plassert på begge sider foran bakhjulene. Strengere støykrav fra EU ødelegger ikke opplevelsen her, du får deilig brumming konstant og temmelig brutal sang under kraftige pådrag.

Kontrasten mellom den brutale drivlinjen og bilens form og funksjon ellers, gjør attraksjonen komplett. Det er jo bare feil at noe som ser ut som dette, går noe så innmari.

585 hestekrefter og 850 Nm, sender skurtreskeren på 2 570 kg til 100 km/t på 4,5 sekunder. Takket være utsikten gjennom den rare frontruta, den høye sitteposisjonen og i stor grad den voldsomt gromme eksoslyden, oppleves dette betydelig mer dramatisk enn 3,2 sekunder i en elbil. For eksempel.

Alle ler. Du ler, passasjerene ler. Særlig første gang. Men også senere. Det bare er så rart, at det blir helt sykt kult.

Beholder komforten

Kjøreegenskapene står heldigvis ikke helt i stil med fartsressursene. Ordet heldigvis, kommer av at Mercedes-AMG har latt være å forsøke å gjøre G-wagen til en sportsbil. Selv i 63-utgave.

Med chassiset i Comfort, flyter du utmerket frem. Bare sånne ujevnheter som biler med ramme aldri får til å ta opp uansett, som når du kjører på skrå over en tverrgående ujevnhet for eksempel, ødelegger fjæringskomforten.

Det viktigste er imidlertid at Gen aldri føles slitsom, anstrengende eller rett og slett for hard, slik store muskel-SUVer med ambisjoner om gode rundetider på bane, alltid gjør.

Resultatet er en langt mer harmonisk bil, og viktigst av alt: Den er like lett å leve med hver dag, som en G 400d.

Så kan du selvsagt stramme til både chassis, drivlinje og masse annet, ved å velge kjøreprogram med hjulet til høyere i rattet, eller kjapt forandre enkelt-parametre med den geniale AMG-løsningen til venstre.

Da går kjøreegenskapene fra gode til utmerkede. Ikke i forhold til en Porsche Cayenne GT, men i forhold til at dette er en Geländewagen med store knapper for låsing av alle tre diffene midt i dashbordet, og terrengegenskaper alt annet enn Jeep og Land Rover bare kan drømme om.

Den eneste svakheten i komfortbildet, er egentlig at denne, som alle andre rammebiler, må styres litt hele tiden. Den er ikke som en GLE eller annen moderne bil, som nærmest følger veien av seg selv så lenge du bare holder lett i rattet uten omtrent å flytte på det i det hele tatt. Du må hele tiden sitte å styre litt. Om enn veldig lite, til nettopp rammebil å være.

Utenom det, og forholdsvis stor bredde, er G 63 ekstremt lettkjørt. Enten det er i byen, på landeveien eller i terrenget.

For ordens skyld, så mener jeg med rammebil, konstruksjonsmåte. Mens alle andre biler har selvbærende karosseri hvor hjulopphenget er festet i karosseriet, er G-wagen bygget på samme måte som lastebiler: Hjulopphenget er festet i en ramme som går under hele bilen, og så er karosseriet festet oppå rammen igjen.

Det gir ved siden av suverene terrengegenskaper, uovertrufne egenskaper når du skal trekke tilhenger (G kan selvsagt trekke 3,5 tonn på kroken). Og det bidrar til den spesielle kjørefølelsen.

Konklusjon

Så altså: Veldig rar, men på grunn av det, veldig attraktiv. Tøff. Tøff å sitte i, tøff å kjøre. Kontrastfull, med samme resultat. Mer attraktiv. Avhengighetsskapende. Jeg tror vi er boks der. Men dette er vanvittig dyrt.

Galleri:

1 av 23

Data: