Med design og komfort i høysetet, havner du raskt på laget som heier frem flere steder å fylle tanken. Sånn er det å leve med den nye generasjonen hydrogenbil fra Toyota.

Tekst og foto: David K Andersen

Den gule Supraen jeg testet i fjor sommer (les mer her), må rett og slett se seg slått. Den vakte stor oppmerksomhet, men kan ikke konkurrere med Mirai.

Lange blikk fra medtrafikanter og folk på gata, kompletteres av at det garantert står noen og venter på deg når du kommer ut av matbutikken.

Det morsomme, er at den vekker oppmerksomhet av to årsaker. Og de er helt forskjellige. Den første gruppen, er de som vet at det er en hydrogen-bil og gjerne vil vite mer om det.

Resten, og dem er det flere av, aner ikke at det en gang finnes biler på veien som har brensel-celle og går på hydrogen. Eller hva i all verden det er.

Men Toyota, det har de hørt om. Og en så stilig Toyota, det har de aldri sett før. Til tross for at mange av dem kjører samme merke selv.

Og de har jo rett i det. Muligens med unntak av den Supraen. Men uansett: Toyota Mirai er en særdeles stilig skapning.

Nesten 5 meter lang, er den omtrent som en BMW 5-serie, men med coupé/kombi-aktig karosseri-form. Panseret er enormt, og kupéen solid trukket bakover. Linjene oser bakhjulsdreven luksus-bil, som jo er nøyaktig hva den er.

Nyvasket og i fargen Force Blue Pearl, med 20-tommers felger i turbin-design, har Mirai en tilstedeværelse som får deg til å stoppe opp.

Hydrogen

Hva er egentlig en hydrogenbil? Svaret er enklere enn du tror, i den grad du ikke prøver å forstå mer av hvordan en brensel-celle fungerer, enn at du kan slå deg til ro med at den blander hydrogen og oksygen på en måte som gjør at strøm kommer ut i andre enden.

Og det er egentlig det. Resten av drivlinjen er som på en helt vanlig elbil. Den har også et lite batteri på 1,2 kWt, som på en måte gjør den samme jobben her som i en vanlig fullhybrid fra Toyota.

Bilen er utrustet med 3 hydrogentanker. De er sylinderformede, hvor en er plassert på langs i det som ellers er transmisjonstunnelen, en befinner seg under baksetet og den siste under bagasjerommet.

De holder til sammen 5,6 kg hydrogen, for det er sånn det måles. Men for å gi et bilde av den samlede størrelsen på tankene, er det snakk om 142,2 liter.

Det er nok til WLTP-rekkevidde på 650 km, men siden dette i stor grad er en elbil, påvirkes den også på samme måte i kulde, så selv lå jeg på drøyt 50 mil i praksis under testuken.

Fylling er enkelt, når du først finner et sted å fylle. Akkurat nå finnes det bare to stasjoner på Østlandet, den ene er på Høvik, den andre på Skjetten. Det skal bli flere – jeg håper det snart skjer.

Men ja – fyllingen er enkel: Du skyver fylleslangens dyse på bilens kobling, og sikrer den ved å klemme inn håndtaket på pistolen som når du fyller bensin. Så lar du den være, går bort til pumpen, og trykker på startknappen.

Noen få minutter senere er bilen fylt opp, og du kan kjøre nye 50 mil eller så.

Komfort som gjelder

En av fordelene med hydrogen over el, er at du slipper å drasse rundt på et enormt batteri. Dermed er også bilen lettere. Nå veier riktignok nye Mirai nesten to tonn, men det har like mye å gjøre med at det er en stor bil på Lexus LS-basert chassis – altså toppmodellen fra søstermerket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Akkurat det er lett å merke på kjørekomforten. Fjæringen svelger alt av ujevnheter og humper i veien uten at du en gang merker det. Mirai er ikke utstyrt med luftfjæring, men den stiller like fullt biler som har det, i skammekroken på komfort. Bedre enn dette blir det vel strengt tatt ikke.

Også støynivået er behagelig, også godt oppe i hastighet. Dette er virkelig en komfortmaskin av de sjeldne.

Forsetene er gode og tillater stort spillerom for justering. Sammen med det elektrisk justerbare rattet, finner du perfekt kjørestilling. Her sitter du lavt og godt nede i bilen – som på en stor tysk luksus-sedan.

Kort setepute er eneste ulempe – for deg som er såpass lang at justerbar lårstøtte er noe du gjerne tar.

Baksetet er nesten enda mer oppsiktsvekkende. Ikke spesielt romslig, det er flere forhold som stikker av med plass – både hydrogentankene og den stilige designen skal ha sitt. Men plassen er tilstrekkelig.

Og sittekomforten enestående. Det finnes ikke bakseter som er mer avslappende å sitte i på denne siden av luksus-sedaner i toppklassen med justerbare stoler bak. Du har også et eget panel i midten med berøringsfølsom overflate hvor du kan gjøre alt fra å styre bilens lydanlegg levert av JBL og med 14 høyttalere, til å ha kontroll på temperatur, setevarme og kjøling. Ja – selvfølgelig har den kjøling også i baksetene.

Om all bagasjen kommer med, er imidlertid et annet spørsmål. Igjen tar tankene opp plass, så bare 272 liter er tilgjengelig. Det er veldig lite i en så stor bil.

Omvendt dashbord

Forrige generasjon Mirai var av samme design-filosofi som Prius. Meningen var å via utseendet, vise omverdenen at du kjørte en miljø-snill doning. Utvendig er som du har skjønt, den biten borte for Mirai sin del.

Men fra førerplass, henger litt igjen.

Legg merke til dashbordets meget spesielle utforming. Det oppleves nesten som om de har vinklet det mot passasjeren og ikke føreren, når du sitter bak rattet. Assymetrisk er ordet.

Bortsett fra at tilgangen til knappene for klimaanlegget rett og slett ligger dårlig plassert for føreren – bak konsollen med girvelgeren i, skaper ikke de spesielle linjene særlig trøbbel.

Resten er temmelig rett frem, du har et oversiktlig, men ikke på noen måte fancy, display rett foran deg. Der kan du enkelt hente opp ulik informasjon via rattknappene, og det er enkelt å lese av både forbruk og hastighet.

I midten har du en stor 12,3-tommers skjerm men noen knapper under. Den er enkel å navigere i, og fint plassert. At du kan hvile håndbaken eller tommelen på området under selve skjermen når du trykker på den, er forresten ganske smart.

Oppløsningen er imidlertid ikke superimponerende, og jeg savner volumhjul. Lydstyrken må kontrolleres med knapper enten du gjør det i rattet eller under skjermen.

Legg forresten merke til H2O-knappen til venstre for rattet. Denne bilen slipper kun ut rent vann/ren vanndamp, og siden det ikke alltid er lurt å slippe det på bakken – om det eksempelvis er minusgrader – kan du selv trykke på knappen for å tømme når det passer. Hvis ikke, slipper den ut vannet når du slår av bilen.

Kvalitetsfølelsen i interiøret ligger for øvrig omtrent midt mellom Toyota og Lexus. Store flater er kledd i myke materialer, og det føles langt på vei som å sitte i en fullblods premium-bil her. Samtidig mangler Mirai den siste touchen på design, utførelse og detaljer som du finner i Lexus.

Det som er mindre bra

En ting kunne vært bedre, og en annen ting er ikke bra i det hele tatt.

Tar vi det absolutt minst graverende punktet først, er det motoreffekten på 182 hestekrefter. Nok til å få deg opp til 100 km/t på helt greie 9,2 sekunder. Og siden Mirai er som en elbil, har du kreftene der fra null: Alle de 300 Newtonmeterne er med umiddelbart.

Men i en så stor og luksuriøs bil, kunne jeg gjerne tatt 100 hester til. Et mer solid kraftoverskudd hadde komplettert resten av følelsen bilen avgir. Og hadde kommet spesielt godt med når du skal akselerer kvikt i høyere hastighet. Der er Miraien veldig typisk elbil – det går ikke veldig fort når du har passert 100 og vil høyere.

Den virkelig store tabben, dreier seg om hydrogen, og handler ikke om selve bilen i det hele tatt. Men påvirker selvfølgelig likevel.

For to fyllpunkter på hele Østlandet funker jo dårlig. Dette er en bil du gjerne kjører land og strand rundt med. Men det går jo ikke.

Jeg opplevde også at anleggene var tomme for hydrogen under testperioden, så da går jo pilen enda litt lenger ned.

Som er forferdelig dumt.

For kanskje er elbil smartere for mange, men jeg er helt sikkert på at hydrogen også er svært aktuelt for fremtiden.

Akkurat som før, når jeg har kjørt hydrogenbil, kan man bare stoppe på en fyllestasjon, fylle opp bilen og kjøre videre – akkurat som på en fossilbil.

Jeg har kjørt elbiler i årevis nå, og har ikke noe i mot dem, så ikke misforstå. Men det gir større frihetsfølelse å kjøre en sånn type bil enn en elbil. Du skal aldri plugge inn noe sted, fomle med ladekabler i mørket eller være usikker på hvor lenge du egentlig må vente på lading før du kan kjøre videre og nå målet. Du bare fyller og kjører.

Jeg tror mange hadde funnet hyrdrogen-prinsippet å være en svært fristende måte å kjøre nullutslippsbil på. Jeg vet i alle fall at jeg gjør det.

Fullt så rimelig i drift som en elbil er den nok ikke, jeg lå på rundt 7 kroner milen. Det er jo ikke dumt med bensin-prisene vi har nå om dagen.

Konklusjon

Toyota har gjort hydrogen-bilen super-attraktiv med nye Mirai. Den har noen minuspunkter, spesielt når det kommer til plassutnyttelse. Men komforten er enestående, og tanken på å kunne kjøre en bil med null i utslipp, helt fri for rekkevidde- og ladeangst, er tiltalende. Bare gi meg noen steder å fylle tanken.

Galleri:

Data:

Toyota Mirai Premium Kuro
Pris fra 556 800
Pris testbil 608 900
Drivstoff Hydrogen
Motortype Brenselcelle, elektrisk RWD
HK 182
Nm 300
Sek. 0-100 km/t 9,2
Topphastighet km/t 175
Forbruk blandet kg/100 km 0,8
Utslipp CO2 g/km 0
Egenvekt kg 1 845
Tilhengervekt kg 0
Bagasjerom liter 300
Lengde mm 4 975
Bredde mm 1 885
Høyde mm 1 470
Akselavstand mm 2 920
Rekkevidde WLTP 650
Forrige artikkelNy elbil fra Honda: e:Ny1
Neste artikkelLigner, men er helt ny: Honda Civic