Test: Ford Mustang Mach-E GT

Den går som et skudd, men det er totalpakken som gjør at GT-utgaven av Ford Mustang Mach-E, burde være ditt valg.

Tekst og foto: David K Andersen

Den tøffeste, raskeste og dyreste versjonen av en bilmodell, er aldri den de fleste kjøper. Som oftest er slike utgaver reservert entusiastene.

Som vi straks skal se, er det annerledes med Fords elektriske crossover, Mustang Mach-E. I alle fall om du spør meg – og det er vel det du gjør hvis du leser dette.

GT-utgaven vi tester her, er kjørt tidligere i forbindelse med den Europeiske lanseringen. Du kan lese rapporten etter det, her.

Men det var på bar asfalt langt sør i Europa, og bare gjennom en passe lang dag. Nå har jeg kjørt bilen i en uke her i Norge. Mye av tiden på vinterføre. Da kan inntrykkene bli annerledes, og forhåpentligvis mer relevante for deg.

GT

For å repetere hva dette er, klasser Ford Mustang Mach-E inn som en mellomstor familie-crossover, den kan sammenlignes med andre elbiler som Volkswagen ID.4 eller Hyundai Ioniq 5, på størrelse og praktiske egenskaper.

Så har Ford, tradisjonen tro, laget en heftigere versjon. Til vanlig kaller de slike biler ST eller RS, men i dette tilfellet, får bilen tilnavnet GT. Som selvfølgelig er fordi raskere Mustanger, har pleid å hete det.

I dette tilfellet dreier om at den fremre motoren vokser, mens den bakre beholdes (til sammen skaper de firehjulsdrift).

Dermed ender vi opp med 487 hestekrefter, 860 Nm og evne til å nå 100 km/t fra stillestående på 3,7 sekunder. Dette opp fra 351, 580 og 5,1 for en vanlig Mach-E AWD Long Range.

Batteripakken er den samme, den har 91 kWt tilgjengelig energi, og i GT har du rekkevidde på 500 km.

I tillegg til høyere motoreffekt, får du egne, og ikke så rent lite tøffe 20-tommers felger, med store Brembo-bremser bak. Du har også lakkerte hjulbuer, med sort kontrastfarge på detaljer som speil, luft-splitter nederst foran, og diffusor bak.

På innsiden har du nye sportsseter i kunstskinn. Samme materiale, Ford kaller det Sensico og det minner om Alcantara, er å finne flere steder, blant annet på dashbord og i dørsider.

GT-logoen finner du både på bakluken og innvendig, hvor den er å finne på midtarmelenet.

Totalen større enn detaljene

I realiteten er ikke forskjellene mot en vanlig Mach-E så store, men samlet, og i realiteten, gjør de mye for bilen. Om vi tenker på utvendig uttrykk og følelse på innsiden.

Riktignok sprites utsiden betydelig opp av testbilens ekstremt kule gulfarge Cyber Orange, men felgene, og ikke minst de lakkerte hjulbuene, gjør også underverket. Bilen blir trukket mer ned mot bakken og får mye bedre stance.

Hva innsiden angår, er jo dette en bil som på mange måter føles ekstremt moderne, uansett utgave. Den svært store skjermen, som for det aller meste er enkel og oversiktlig å bruke, tilfører sammen med veldig kul integrasjonen av volumhjulet, høy techfølelse.

De fleste utgaver har også stilig stoff-trekk på dashbordet som virkelig piffer opp følelsen, og understreker designen.

Men setene i en vanlig Mach-E, er relativt enkle i utførelsen, og kledd i et kunstskinn med røde sømmer som verken imponerer spesielt på komfort eller følelse. De er bra, men føles ikke helt i takt med resten.

Det å få inn disse nye sportssetene, og få skiftet ut trekket i dørsidene og andre steder med noe som fremstår mer påkostet, skaper en helt annen stemning inne i bilen.

Det er som om skjermen og stofftrekket i dashbordet, endelig får selskap av like høyverdige elementer som seg selv – i stedet for å fremstå som finere enn resten av bilen.

Altså mer komplett, mer påkostet følelse – rett og slett mer riktig.

Legg til svært god sitte-komfort i sportssetene, og vi begynner å nærme oss noe som kan begrunne min entusiasme for nettopp GTen.

Mer enn voldsomme krefter skiller

I tillegg går selvfølgelig bilen som en rakett. Tenk litt på det: 0-100 km/t på 3,7 sekunder. I en familie-crossover som ikke er spesielt dyr. Det er helt spinnvilt.

Med det sagt, er jo selv en vanlig Mach-E lynrask, spesielt sammenlignet med enkelte konkurrenter. Så akkurat hva krefter angår, har du mer enn nok allerede i en standardversjon.

Men så er det heller ikke bare kreftene som skiller rent kjøremessig.

For GT har adaptive støtdempere. Hovedgreia med dem, er selvfølgelig at du kan velge «Helt Utemmet» kjøremodus, hvor de stives opp og gjør det mulig å kjøre veldig fort i svingene uten at bilen lener seg, blir myk og upresis, eller mister kontrollen på karosseriet.

Men du får også du en bi-effekt som gir pluss-poeng på komfort-skalaen. I mykt modus, er nemlig disse adaptive demperne mer komfortable enn standard-enhetene som ikke er justerbare i en vanlig Mach-E.

Dermed taper du ikke komfort ved å velge GT, snarere tvert imot.

Ikke at jeg kan gi noen fasit på nettopp komforten i denne sammenlignet med en standardutgave – uten å kjøre dem side om side. Men jeg var lett skeptisk til GTens evne til å håndtere dårlig vei på lanseringen. Jeg kjørte den langs en skikkelig humpete asfaltvei den gangen, og syntes den tok med ujevnhetene videre i karosseriet i for stor grad.

Etter å ha kjørt en uke i Norge, skjønner jeg nå at mistanken om at nettopp den teststrekningen i Kroatia, var mye dårligere enn vi er vant til selv i Norge, stemmer.

Jeg trekker derfor tilbake det komfort-forbeholdet jeg hadde etter prøvekjøringen, og konkluderer med at Mach-E GT leverer tilstrekkelig flyt langs både gode og dårlige norske veier.

Riktignok uten å fremstå like ekstremt vellykket i denne grenen som Volkswagen ID.4, men samtidig ikke dårligere enn en Skoda Enyaq, og spesielt ikke med tanke på hvilke fartsressurser og kjøreegenskaper som bor i denne bilen.

Konklusjon

Så der har du det. En uke her hjemme med Ford Mustang Mach-E GT, understreker første-inntrykkene fra i fjor høst, og fjerner ett av få forbehold. Legg til hvor mye finere og mer komplett GTen føles totalt sett, og det betydelig kulere utseendet, og forklaringen på hvorfor det er denne du bør velge, er komplett.

Galleri:

1 av 20

Data: