Hjem BMB-BLOGGEN En julefortelling. Om en pickup, nerver og julefred.

En julefortelling. Om en pickup, nerver og julefred.

Å ta på seg oppdraget å kjøre årets viktigste pakker – julepakkene – ble en opplevelse i nerver, voksen-Tetris og juleglede.

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad

En søndag i november. Jeg har tatt på meg oppdraget å kjøre det som er årets viktigste last for mange: Julegaver.

Som bosatt i Oslo, men opprinnelig fra Molde vet jeg at det er mange med denne kombinasjonen som ikke skal hjemover til jul, av mange årsaker – men i hovedsak på grunn av den årsaken som har forpurret de fleste planer for 2020.

Det meste skjer på Facebook …

Jul i Molde eller i Oslo – mange skulle gjerne sendt noen gaver nordover. Og det er her jeg kommer inn i bildet.

Jeg skal til Molde, og i år har jeg bestemt meg for å bli nisse.

Jeg har tidligere hatt et par sporadiske oppdrag på en barnehage og hos et par familier i nabo- og vennekrets, men denne gang trengte jeg ikke kle meg ut. Skjegget har vokst naturlig, og pakkenissen har ikke behov for dette sløret av hemmelighetskremmeri som omfavner den ekte Nissen.

Og la det være sagt; jeg prøver ikke å gå verken julenissen eller logistikkbransjen i næringa her.

Nei, dette handler enkelt og greit om at en stor bil bør utnyttes, og det har jeg gjort til fulle.

Et innlegg på Facebook om gavekjøring var alt som skulle til, og vips hadde jeg meldinger fra både her og der.

En lørdag i desember. Jeg henter årets «nisseslede»; en Ford Ranger Raptor. En pickup med god plass bak forsetene, pluss planet bakpå naturligvis. Jeg føler meg trygg på at også den ekte Nissen ville likt denne doningen.

Med «rullegardina» som dekker planet på pickupen søkkvåt var jeg noe skeptisk til hvordan dette skulle gå. En kjapp kikk på innsiden avslørte at plandekslet ikke var helt regntett, og oppdragene mine var store nok til å fylle planet til randen.

Jeg starter runden i Askim. Noen kjappe ærend senere er jeg i Ski. Derfra går veien videre til Asker, og så til Oslo. Bilen er ikke full, men jeg har enda noen steder jeg skal innom i Oslo – så jeg vet ikke helt nøyaktig hvor mye jeg har og hvor mye jeg fortsatt har plass til. Nå krysses både fingre og tær for at jeg ikke har bitt over mer enn jeg kan tygge!

Nisselue er obligatorisk.

En søndag morgen i desember. De siste ærendene skal gjøres på vei ut av byen. Jeg syns bilen var ganske bra pakka allerede da jeg dro hjemmefra. Regner ligger i luften, og plandekselet er vått.

Jeg bruker noen gamle vinterdekk-poser av plast og legger som underlag, og det aller meste har jeg fått levert i Ikea-poser eller tilsvarende, så det tåler litt vann. Siden plandekselet ikke er helt tett, må jeg legge litt plast oppå også.

Martin blir nest siste stans før jeg vender snuten mot Molde. Jeg har spilt Tetris før, men aldri i fysisk form. Heldigvis er de aller fleste julegaver ganske firkantede og lette å plassere, men det krever både noe hodekløing og et lite snev av håp.

Plandekselet går igjen, og bagasjerommet der baksetene egentlig skulle stått er pakket etter alle kunstens regler – med ting som ikke er altfor tunge og skumle skulle turen møte en veldig plutselig stopp.

Det siste jeg plukker opp er søster’n på Gardermoen, som kommer fra et jobboppdrag i Bodø.

For de som venter hjemme i Molde – foreldre og besteforeldre – er nok dette den viktigste gaven.

Fullt plan – og utrolig nok tørt.

En søndag ettermiddag i desember. Vi suser oppover E6-en, og tar en liten lunsj-rast. Jeg må sjekke lasten. Har plasten fungert? Har jeg bæsja på leggen, og gjort alle gavene til ei blaut smørje?

Jeg lukker ene øyet, og åpner bakluka med en viss negativ forventing i grimasen.

Puh. Alt er tørt. Lakmustesten (omtrent bokstavelig) er papirposen bakerst til venstre. Når den er knusktørr, er alt tørt.

Her senker det seg en slags julefred i sinnet. Jeg lurer på om det er slik Nissen selv føler det når han har fått plass til alt på sleden sin – eventuelt når nesten alt er levert og han bare har favorittpipa igjen til slutt; der de har den beste grøten og helmelka avkjølt på et lite bord mellom peisen og juletreet.

Nisseslede, anno 2020.

En søndag kveld i desember. Oppi Gudbrandsdalen er det lite snø å finne. Selv ikke på snø-mekkaet Bjorli er det mye å skryte av. Det pumpes kunstsnø oppi bakkene, og langs veien er det bart – om enn vått.

Men det regner ikke. I noen timer nå har vi sett at skyene letter i nordvest. Jeg ofrer ikke fukt-nervene mine en kalori. Når gavene holdt seg tørre til Kolomoen, da er dem trygg.

Det blir klart nedover Romsdalen at vi ikke rekker ferga vi hadde håpa på. Alle fra nordvestlandet veit godt hva som ligger i «å rekke ferga». Men det er bare 20 minutter til neste, så det er ikke noe poeng i å stresse.

Svela smaker like godt uansett.

Fra Sølnes fergekai er det bare en sjarmøretappe forbi det gamle skolebygget mitt på Nesjestranda og deretter først over, så under Fannefjorden – over bru og gjennom tunell – før man er i Molde.

Fremme i generasjonsboligen oppi skråningen som utgjør Molde by rygges pickupen opp innkjørselen, før jeg hopper ut (bokstavelig talt, dette er en svær bil) og åpner planet.

Alle gavene ligger akkurat slik jeg sist så dem for fem timer siden. Tørre er dem og.

Jeg legger alt i en varm garasje, låser og tar kveld.

Alt klart for melk- og brød-etappen.

En mandag i desember. Det er nå det hyggeligste begynner. Grøt- og melk-etappen til Nissen.

Og det er her julegleden slår inn. Ved hvert slag i dørklokkene dunker hjertet en ekstra gang også, men så fort døren åpner seg og vedkommende ser nisselua er jeg nede i hvilepuls igjen.

Smilene, juleønskene – det er ikke bare at julegavene er trygt i havn, men det virker som om hele jula kom fram til folk. Fra en nisse i «lånte fjær», men som har gjort det i Nissens ånd.

Å skulle ta ansvar for julegavene innebar ikke bare en forpliktelse for puslespillet eller romanen eller blå-Bosch-drillen eller hva som nå måtte befinne seg på innsiden av det koselige papiret.

Det var mer enn det.

Og hadde jeg visst at jeg kunne druknet hele jula bakpå lasteplanet hadde jeg kanskje tenkt meg om en gang til.

Men det ordna seg. Det var egentlig ingenting å bekymre seg for. Jeg tror kanskje selveste Nissen hadde en liten finger med i spillet i å sørge for at alt gikk som det skulle.

Og den aller viktigste julegaven for vår del – å komme hjem til jul – smakte aller best.

God jul!

Julebrus? Fra Molde, selvsagt.

MER OM FORD RANGER RAPTOR? LES ALT I DENNE ARTIKKELEN!