Test: Opel Insignia Grand Sport 1.5 Turbo

Ikke elektrisk, ikke hybrid, ikke SUV og ikke premium-merke. Har toget gått for stor-sedanene fra folkemerkene, eller er det kanskje nå du bør slå til? Vi har testet siste utgave av Opel Insignia – i rimeligste versjon.

Tekst og foto: David K Andersen

En gang var det biler som denne du ville ha. Store sedaner fra Opel, Ford, Volvo eller kanskje Toyota, var det du kjørte om livet var på stell og inntekten god.

Men det er lenge siden. På 90-tallet ble stasjonsvogn kulere, på 00-tallet kom SUVene for fullt, og dette tiåret er det elektrifisert som gjelder.

Derfor er det ikke lenger så mange som en gang gidder å prøve. Flere merker har ikke hatt mellomklassebil i programmet på lenge, mens andre nå snart legger ned.

Igjen, er bare fighterne. Som Passat – en bil som både overlever i kraft av å være Passat, og fordi den er modernisert med ladbar hybrid drivlinje.

Tiltalende ytre

Insignia på sin side, som kom i denne utgaven i 2017, spiller i likhet med nye Peugeot 508, kraftig på design.

Den taktikken fungerer godt – du kan ikke si noe annet enn at dette er en usedvanlig stilig og velproporsjonert bil. Det er godt mulig folk vil ha SUV, men ikke kom å si at en wannabe offroader ser bedre ut enn denne lange, lave, brede storbilen med coupé-aktig taklinje og 20-toms felger.

Faktisk har denne biltypen blitt så uvanlig, at du vekker oppsikt og interesse ute blant folk – enten det er i form av spørsmål og komplimenter på parkeringsplassen utenfor matbutikken, eller tomler opp fra enkelte medtrafikanter.

Størrelsen, Insignia er hele 487 cm lang, gir flere fordeler enn fett utseende og god stance.

Baksetet er en drøm for to voksne på langtur. At benplassen er god, er én ting, at selve setet er så godt å sitte i, minst like tiltalende. Varme i stussen er såklart på plass.

Bagasjen er det heller ikke noe i veien med – her går det inn 490 liter. For referanse, er det mer enn i mange av de populære kompakt-SUVene, og ikke så mye mindre enn på en stasjonsvogn. Trenger du enda mer bagasjeplass, finnes såklart Sports Tourer også, men vi liker designen på denne bedre. Om du ikke trenger stasjonsvogn – hvorfor ikke tørre å gå for denne?

Storbilfølelse

Sterkest, er såkart storbilfølelsen foran. Usedvanlig gode seter har blitt en paradegren for Opel de siste årene, og aller best, er de i Insignia.

Store og romslige, slik at du fint får plass innenfor sidestøttene. De, sidestøttene altså, er elektrisk justerbare, sånn at både brede og smale eksemplarer av arten finner riktig støtte. Også seteputens lengde er justerbar, og korsryggstøtten styres elektrisk både i plassering og styrke.

Med varme og ventilasjon, pluss massasje, begynner dette virkelig å ligne på noe. Legger du til rikelige justeringsmuligheter for både ratt og sete, som gjør at alle finner god sittestilling, og det faktum at setene fremstår som svært forseggjort i både materialer og stopping, er det ikke mye som slår dette.

Den innvendige bredden gir følelse av rom og passe avstand til sidemannen, eller kvinnen, og så har du masse cockpitfølelse i og med at midtkonsollen er så høy. Den rommer for øvrig noe så sjeldent som hele tre fullt brukbare koppholdere.

Kvalitetsfølelsen generelt i interiøret er omtrent på det jevne eller litt over om du sammenligner med merker Opel gjerne sammenlignes med. Mye er i myke og fine materialer, men ganske mye er også utført i hardplast.

Instrumenteringen er ikke ultramoderne med heldigital skjerm, men midtdelen består i alle fall av skjerm og ikke analoge visere. Hvorfor alt ikke da bare er digitalt er ikke så lett å svare på, men dette funker fint det altså. Dessuten er instrumenteringen særdeles rikelig, sånn at du kan følge med på temperaturer og trykk andre ikke viser.

Head-up displayet er forresten glimrende, med både farger og fin grafikk. Det justeres dessuten via et genialt lite bryterpanel til venstre for rattet. Å slippe å gå inn i en meny for å justere seg inn ved sjåførbytte, er en viktig detalj.

Uten at Opel har flagget det særlig høylytt, har infotainmentsystemet blitt nytt siden Insignia kom. Det skjedde i fjor høst, og innebærer helt nytt oppsett blant annet med fargekoder og mer logisk utforming. Apple Carplay er såklart tilstede, så selv om ikke skjermen er den største i verden (8 tommer), er dette svært velfungerende i praksis.

Å kjøre

I denne testen kjører vi til en avveksling den minste og rimeligste motoren. 1,5-liters turbo-fireren brenner bensin, og yter 165 hestekrefter. Det er også denne Opel selger mest av i Norge.

Koblet til en 6-trinns automatkasse, snakker vi ikke akkurat noen racer, men den er ikke treg heller. Det fine er at solid momentutvikling på lave turtall gjør at du alltid føler det er mer enn nok krefter til stede i vanlig kjøring. Så får det heller være at det ikke er all verden mer å hente ved å presse motoren på turtall.

Automatkassa er i grenseland treg med å finne riktig gir og sette kreftene i asfalten dersom du brått trykker gassen til bunns, men i vanlig kjøring er alt ok. Og noen av oss setter kanskje litt pris på at den fungerer til stor del sånn automatkasser tradisjonelt har gjort. Med andre ord, lærer du deg etter hvert hvor mye du skal trykke på gassen i ulike settinger for at girkassen skal velge det ene eller andre giret.

Selv om Insignia er lettere i denne generasjonen enn den forrige, og 165-hesteren en relativt moderne konstruksjon, havner gjerne forbruket noe høyere enn ønskelig. På landeveiskjøring kan du med pen gassbruk enkelt ligge rett over 0,6 liter pr mil, mens du i by, småkjøring eller ved hard kjørestil, gjerne kommer nærmere 0,8.

Kjøreegenskapene utmerker seg ikke spesielt i den ene eller andre retningen, men byr mer på typisk tysk oppførsel. Det betyr masse veigrep og evne til å ta svinger i betydelig hastighet, men uten å være spesielt leken. Skulle du presse på maksimalt, vil den etter hvert glippe foran, men ikke med mye, for balansen i bilen er fin. Spesielt med denne lille og lette motoren.

Med disse 20-toms hjulene kan bakstillingen være aningen underdempet i høye hastigheter over humper i sving, men såpass friskt kjører du sannsynligvis ganske sjeldent.

Styringen på sin side, anser vi å være en av bilens virkelig gode punkter – den er fint vektet og presis, men samtidig rolig sånn at retningsstabiliteten er på topp.

Det passer fint, for fjæringskomforten er god med unntak av visse forplantninger til interiøret over små og skarpe ujevnheter i lavere hastighet. Sistnevnte kan nok til dels tilskrives de store 20-toms hjulene testbilen har.

Men flyten, stabiliteten, setene, størrelsen og den lave posisjonen bilen har mot veien, gjør virkelig Insignia til en seriøs langturbil.

Den eneste kjeppen i hjulet i så måte, er støynivået. For bil på denne størrelsen, er det med disse sommerhjulene mer bråkete enn ventet.

Konklusjon

Motoreffekt eller akselerasjon sett opp mot pris, er ikke Insigniaens sterkeste side. Storbilfølelse, kjørekomfort og utstyr derimot, gir glimrende valuta. Når pakken toppes med så god design at folk legger merke til det, tilbringer vi veldig gjerne tid i denne bilen.

1 av 21

Data: