Å få lov til å teste en fullblods TCR-racer er en drøm for alle bensinhoder og motorsport-fantaster. Med kalde dekk og overmot, lander du imidlertid fort på jorda igjen.

Av David K Andersen

Som du kunne lese i vinter, testet vi Golf GTI TCR – en ny spesialutgave for gata, og den raskeste GTIen noen sinne.

Volkswagen hadde for anledningen også tatt med seg fire TCR-biler, altså fullblodsraceren de vant FIA World TCR med i 2017 og 18. Og et kobbel førere, blant annet Benjamin Leuchter – vinneren av den tyske TCR-serien.

Ikke noe uvanlig der, bil-produsentene gjør ofte sånt når de lanserer nye, sportslige modeller. De vil selvfølgelig gjerne vise hvordan de bruker motorsport til å gjøre gatebilene bedre. Og at de har gjort det bra i motorsport. Og at den nye sportsmodellen for gata som de skal begynne å produsere, er så bra at avstanden til ekte racerbiler er kort.

I 99 prosent av tilfellene har de montert inn et passasjersete i bilen, og så kan du få lov til å sitte på et par runder med en av toppførerne, sånn at du skal bli skikkelig imponert. Og det blir du jo – en racerbil er en racerbil, og med en profesjonell fører bak rattet, blir det selvfølgelig en opplevelse av de sjeldne.

Så også var tilfellet ved GTI-lanseringen på Autodromo do Algarve. Ja, bortsett fra én liten ting. Ved avslutningen av første dag, kommer en kar fra Volkswagen Motorsport bort og sier at hvis jeg er på plass klokka 8 morgenen etter, kan jeg få teste racerbilen selv.

Hæ? At det var? Sa du…? Slutt å tull a. Jeg ble nødt til å støtte meg litt. Var ikke svimmel, men fryktet det kunne inntreffe når som helst.

TCR

Som den bilsport-interesserte allerede vet, står TCR for Touring Car Racing. Dette er FIAs touringcar-reglement innført i 2015 – med ansvaret for et fantastisk comeback for en av de mest underholdende bilsportgrenene.

Hemmeligheten, som bare periodevis slår til, er å finne et regelverk som kombinerer tre ting. Kort vei mellom gateversjoner og racerbiler, slik at folk flest kan relatere oppnåelige produksjonsbiler til råtassene på banen. Kontrollert trimmings-nivå, slik at racingen blir tett og spennende. Og solid base i produksjonsmodellen med høy andel original-deler, så kostnadsnivået holdes nede.

Med det blir mange bilmerker med (10 i TCR), og siden hvem som bruker mest penger er mindre viktig, blir racingen desto bedre. For å gjøre det enda jevnere, testes bilene nøytralt i forkant, og de med tydelige fordeler på effekt eller aeordynamikk får påbud om tilførsel av ekstra vekt. Bare prøv – se et TCR-løp på TV – underholdene, jeg lover.

Og det skjer uten at det går spesielt fort. En turboladet 2-liter med slektskap til gatebilen sitter under panseret og leverer 350 hestekrefter og 420 Nm. Racerbilen klarer 0-100 km/t på rundt 5,2 sekunder og topper ca 250 km/t. Minimumsvekten i henhold til regelverket er på 1 285 kg inkludert fører.

Tjukkas i kjøredress

Det fine med personlig sikkerhetsutstyr i bilsport er at kjøredressene er fleksible. Om årsaken er høy tjukkasgrad blant hobby-utøvere som meg eller noe annet er uvisst, men dressen sklir hvertfall enkelt på og sitter perfekt.

Jeg kjenner meg ganske kul i ren og ny Volkswagen Motorsport-dress. Klar for lynraske runder på banen liksom. Godfølelsen varer i ca 5 minutter – til jeg tilfeldigvis går forbi et stort speil en eller annen idiot har plassert langs en vegg. OK da, tjukkas er visst tjukkas – også med kul kjøredress.

Leuchter drar en femminutters inforunde om bilen før hjelmen skal på. Når du er vant til hjemmelagde rallycrossbiler, er det nesten like imponerende å følge med på som en guidet tur i romskip.

Bare måten (velte)buret er bygget på, får deg som liker stål og sveis til å se stjerner. Alt er litt mer racerbil enn jeg er vant til.

Men også ganske enkelt i bruk, virker det som. Ved siden av de normale kontrollorganene som ratt, pedaler og girhendler bak rattet, styres skutas funksjoner nesten i sin helhet via noen enkle fargekodede knapper i rattet. Pluss en liten pod til høyre hvor blant annet bremsebalansen kan justeres.

Innstropping

Golf TCR kommer i to utgaver. Enten med Volkswagens kjente DSG-kasse, eller med en ren sekvensiell racing-girboks.

Jeg regner med det er DSGen jeg skal kjøre, men før hjelmen tar plass, sier Leuchter at de har begge der, og at jeg kan få velge.

Ha – ikke vanskelig – jeg tar den med sekvensiell, takk. For øvrig kan han fortelle at selv om den er 20 000 Euro dyrere enn DSG-utgaven, og strengt tatt noe mer hardcore (denne koster 115 000), betyr ikke det nødvendigvis at den er raskere under alle forhold. DSG foretrekkes blant annet på langløp og på raske baner.

På plass bak rattet i depotet, hjelper en av mekanikerne meg med sekspunkts-selen. Samtidig som han holder et foredrag om girkassen, som får meg til å tvile på om det var så lurt å velge hardcore-utgaven.

-Vi kommer til å dytte deg avgårde fra stillestående. Når du slipper clutchen, må du gjøre det sakte frem til du kjenner begynner å ta. Så må du ha masse gass og bråslippe den, sier han. -Hvis ikke ødelegger du clutchen. Ja, og så kan du ikke rulle med clutchen trykket inn, du må sette bilen i fri raskt når du skal stoppe igjen, og slippe pedalen.

I tillegg får jeg beskjed om at jeg ikke kan gire opp uten å ha fullt pådrag. Drivakslingene tåler ikke slacken i drivverket og vil ryke.

Litt mer å huske på enn jeg først trodde, der altså.

Grønt lys

Leuchter setter seg inn i bilen foran – helt fri slipper de meg ikke, jeg skal kjøre bak ham. Han er på toveis-radioen også – om det skulle være noe.

Så bekrefter jeg med tommel opp, og mekanikerne dytter meg i gang. Livredd for å kvelde clutchen, gjør jeg så god jeg kan, men kveler motoren likevel. Mens gutta fortsetter å løpe bak, smeller jeg den tilbake i fri, trykker på startknappen, vipper inn førstegir igjen og er mer brutal på turtall. Vipps er jeg i gang.

Bare det å ligge på førstegir bortover pitlane i 50 km/t på en megabane som Circuit do Algarve i en sånn bil, er til å grine av. Den metalliske lyden racerbilen avgir, transmisjons-støyen, motorgangen, vibrasjonene i stålboksen du sitter i. Pluss passeringen av pitboks etter pitboks på høyresiden og den enorme tribuna til venstre – på andre siden av langstrekken. Det pirrer ikke rent lite og kan lett dra deg avgårde bort i drømmeland.

-Vi tar det ganske rolig første runde, sier Leuchter på radioen. -Så får vi litt varme i dekkene. Godt poeng, tenker jeg. Selv om været er fint, er klokka bare 8 på morgenen og ingen har vært ute med bilen før meg. Ikke brukes dekkvarmere heller.

Det går stadig fortere gjennom runden, og når vi passerer innkjøringen til pitlane, holder vi fullt bortover langstrekka. Jess – endelig i gang.

Jeg har kjørt en del på denne banen tidligere, og dagen før, i gateversjonen av GTI TCR. Dessuten har jeg dratt minst 20 runder på simulatoren Volkswagen så vennlig hadde montert i pit-boksen. Både sporvalg og bremsepunkter sitter rimelig bra.

Etter nedbremsing fra rundt 220 km/t på slutten av strekka, går vi inn i en nokså rask høyresving, før vi passerer nok en bøy mot høyre. Sistnevnte krever bare et ørlite oppslipp for å håndteres. Leuchter drar på bra og jeg ligger tett på så han skal forstå at jeg vil vi skal kjøre så fort som mulig.

Det er da det skjer. Jeg slipper gassen bittelitt og pang, baken kommer. Hva hastigheten er, aner jeg ikke. Sannsynligvis rundt 120-30.

I hva som for meg oppleves som en evighet, men som i realiteten sannsynligvis bare er et kvart sekund, rekker jeg å tenke at dette faktisk ikke kommer til å gå bra. Baken på bilen kommer for fort, hastigheten er for høy – å ta inn denne sladden er ikke mulig. Seriøst? Skal jeg virkelig vrake en TCR-racer i første sving?

Jeg er vant til å kjøre på sladd jeg altså, men dette var jeg liksom ikke forberedt på. Ikke at jeg skulle bli nødt til å takle noe sånt – her, i denne bilen, akkurat nå.

Men så slår heldigvis autopiloten på. Jeg tar meg sammen, girer ned, gir full gass, retter, lar bilen dra seg inn. Jeg er utafor i grusen med ene bakhjulet, men det er alt.

På radioen er det stille, men etter at Golfen er tilbake under kontroll, spraker det til. -Whoohoooo – det trodde jeg aldri skulle gå, brøler Leuchter. Tell me about it, tenker jeg.

Skinner

Du burde prøve å kjøre en skikkelig racerbil en gang i livet. Jeg har kjørt Porsche, Ferrari og masse annet rått fra gata på bane mange ganger, men det er ikke det samme.

Det steinharde chassiset i kombinasjon med racingslicks helt uten fleksende sider, gjør opplevelsen til noe helt annet. Selv superbiler er ikke helt og fullt hjemme på banen. Ingen bil som er ment for å kunne gå på gata kan være det. Det blir for mange kompromiss uansett hvordan du snur og vender på det.

Derfor er selv en 350-hesters Golf på mange måter råere å kjøre på banen enn selv en Ferrari 488. Den er bare så innmari laget for det. Alt stemmer – du føler hva dekkene gjør og hvor balansen, er gjennom stolen. Styringa er fantastisk – i den har du hele bilen. Det krenger ikke, det understyrer ikke – alt bare fungerer sykt bra og er helt direkte.

Særlig fort går det såklart ikke på strekkene, men ok, så er det ikke akselerasjon som er greia her. Som er bra. For det kan jo hvem som helst oppleve i rikelig grad i en Tesla eller hva som helst. Det er svingene som teller.

Og der går det fort. Ikke sånn fort som det gjør en i hottere racingbil som både har bredere dekk og downforce i mengder, men mye fortere enn du aner likevel. Å kunne lene seg på dekkene gjennom svingene som dette, er en helt fantastisk følelse.

Girkassa er akkurat så tøff å bruke som jeg hadde forestilt meg, den smeller inn girene så brutalt at du blir litt redd for at hele bilen bare skal falle fra hverandre. Men det gjør den ikke. Dessuten er det enkelt å unngå oppgiring uten pådrag – problemstillingen jo ikke aktuell.

Før på inn-runden da. For etter en håndfull runder, er det dessverre over. Med adrenalin fortsatt strømmende, er følelsen når jeg går ut av bilen helt fantastisk. Du er på toppen av verden etter slike opplevelser.

Ved siden av å sitte imponert tilbake – over hvor ekstremt velbygd, innjustert, lettkjørt og optimalt fungerende Volkswagens racer er – skjønner jeg samtidig enda mer av hvorfor TCR-løpene er så spennende å følge.

Når bilen er så optimal som dette, får man nemlig enda mer frigjort energi til å fokusere på kampen mot konkurrentene. På å lese føreren forans kjøremønster i hver sving, og deretter planlegge angrep det ene stedet på banen hvor du gjør ting bittelitt annerledes og du derfor kan klare å kjøre forbi.

Og med det er jeg tilbake i drømmeland. Kalde dekk og breisladd er glemt, og erstattet av fantasien om hvordan det hadde vært å sitte på startstreken sammen med 25 andre gærninger med samme mål om toppen av pallen. Tråkle seg gjennom feltet og plukke en etter en.

Ok, jeg skal slutte nå. Men bare sånn for sikkerhets skyld: Jeg er ledig altså. Om noen har et ledig sete.