Hva skjer når et merke som er mest kjent for fornuftige kompaktbiler, folke-SUVer, plug-in hybrider og elbiler finner det for godt å lage en stor og lav, bakhjulsdreven sports-sedan?

Tekst og foto: David K Andersen

Kunsten er ikke enkel, dette har mange forsøkt tidligere, og de har vel mer eller mindre feilet alle sammen. Imens har premium-konkurrentene spisset sine våpen i generasjon etter generasjon. Så, kan Stinger virkelig true dem?

Dette er ikke en volum-modell, eller folkebil om du vil, hverken her i Norge eller ute i Europa. Da vi var på introduksjonen av nye Stinger i fjor høst, sa Kia det selv: Dette er ikke en bil de forventer skal selge i enorme antall, den skal vise hva Kia kan om de vil, skape blest om merket, og trekke folk til forhandlerne.

Ikke desto mindre bør altså Stinger være meget bra.

Seriøst fet

Det starter i alle fall godt. Folk snur seg på gata. Når jeg kommer ut av butikken, står det gjerne en fyr og studerer den. Folk banker på kontordøra for å snakke om bilen som står utenfor.

Litt av grunnen er selvfølgelig at man lurer på hva dette er. Ingen er vant til en sånn bil fra Kia. For som du skulle lure: Stinger er hundre ganger fetere å se på enn Optima.

Hovedårsaken er nemlig et svært vellykket utseende. Panseret er langt, bredt og lavt. Overhenget foran minimalt, og bakenden «tung», med coupé-aktig form og et nokså finurlig design-triks i nedre vinduslinje som sladrer om at dette faktisk er en Kia.

Resultatet er seriøst fet profil, som ikke levner noen tvil om at vi snakker bakhjulsdreven bil med visse ambisjoner. Størrelsen er også et moment – dette er en stor bil. Med 4,83 meter er den riktignok omlag 10 cm kortere enn BMW 5-serie, men proporsjonene sørger for at den oppleves minst like stor i virkeligheten. Her er det masse tilstedeværelse.

Som det skal være i et vellykket bildesign, kompletterer detaljene. Sjekk for eksempel forskjermene. Måten de er en del av panseret på, samtidig som de fremhever hjulbuen og forsterker inntrykket av muskuløs bil. Heftig design i grillen med masse luftinntak, eller kobber-fargen på speilhus og i lister, er andre eksempler.

Fullt så spektakulært er det ikke på innsiden, men Stinger skiller seg likevel betydelig fra andre Kia-modeller.

Å sitte riktig

Det hele domineres av sittestillingen, som er typisk tysk storbil: Du sitter lavt og har bred og høy midtkonsoll mellom deg og passasjeren.

Setene er store og svært komfortable. Justeringsmulighetene er enorme, i tillegg til at setet kan slippes skikkelig lavt, kan for eksempel seteputens lengde justeres elektrisk. Sidestøtten er god nok til å holde deg på plass, men levner samtidig nok rom til at godt voksne personer kan nyte mange mil i topp komfort.

Varme og ventilasjon er naturligvis også på plass, og når rattet har like fine justeringsmuligheter som førerstolen, blir dette et særdeles attraktivt sted å befinne seg. Her sitter du gjerne lenge og i mange mil om gangen.

Instrumentering og betjening er helt tradisjonelle med analogt speedometer og turteller på hver side av en stor informasjons-skjerm. I midten sitter infotainmentsystemet med 8-tommers skjerm øverst, mens du har hurtigknapper under de stilige luftdysene. Under der igjen er styringen av klimaanlegget samlet, og så har du de kjøre-relaterte knappene sammen med sete- og rattvarme bak girvelgeren.

Som i alle andre Kia-biler er alt svært lett å forstå og bruke – instruksjonsbok ikke nødvendig. Det hele ser dessuten ganske så stilig ut, spesielt midtkonsollen med den veldesignede girvelgeren, praktiske smårom inkluderende trådløs lading for mobilen og et stilig og komfortabelt midtarmelene.

På minus-siden er det litt lenger enn ønskelig frem til den berøringsfølsomme skjermen. Og selv om Kias infotainmentsystem er logisk og enkelt å bruke, kunne grafikken gjerne fått en oppdatering med høyere oppløsning og mer eksklusivt utseende. Selve skjermen virker også litt, hva skal vi si, rimeligere enn hva som hører hjemme i en såpass kostbar bil.

Når det er sagt, har både ryggekamera, frontkamera og 360-graders visning høy oppløsning, og fungerer veldig fint. Med så langt panser, er det greit med en pekepinn på hvor nesa faktisk befinner seg.

Nesten premium

Kvalitetsfølelsen, altså materialene som er brukt i interiøret, og måten ting er satt sammen på, har en bit igjen om du sammenligner med BMW eller Mercedes, men er samtidig betydelig bedre enn i «vanlige merker». En mellomting der altså, men jeg synes det er spesielt nok her til å forsvare konseptet.

I baksetet kan det bli snaut med hodeplass for de over 185 cm, og det er ikke noe hav av benplass tilgjengelig dersom de som sitter foran er langbeinte. På den annen side må dette være et av de mest komfortabelt utformede baksetene jeg har sittet i på en stund, så om du ikke er blant de lengste, kan en langtur for to bak i Stinger anbefales på det varmeste. Du får god sikt ut av sidevinduene og varme i stjerten på kjøpet.

Bakluken åpnes elektrisk og selv om Stinger ser litt ut som en sedan, er dette faktisk en femdørs kombi. Med det blir det hele langt mer praktisk. Men kanskje ikke praktisk nok: 406 liter bagasjeplass er ikke spesielt imponerende i en såpass lang bil.

Klassisk kjøreglede

Beveger vi oss ut på veien, oppfører Stinger seg litt annerledes enn man skulle tro, men ta det med ro; den er en drøm å kjøre. Bare litt forskjellig fra de fleste andre nye biler i dag.

For mens tendensen går mot superstive karosseri og enorme hjul som gir masse grep, bruker Kia eldre triks i boka når de setter opp chassiset på Stinger.

Den er litt som en Mazda MX-5 egentlig: Målet er ikke nødvendigvis at det skal kunne gå fortest mulig i svingene, men at de skal tas på en levende måte. Dermed er denne forholdsvis store og kraftig motoriserte bilen utstyrt med beskjedne 18-toms hjul og dekk i bredde 225.

Fjæring og stabstag er heller ikke voldsomt stive, så den ligger ikke helt flatt, eller reagerer som en gokart. Desto mer, er Stinger en levende og dynamisk opplevelse. Litt sånn som kompetente kjøremaskiner gjerne var for noen år tilbake.

Dette betyr ikke at du skal bekymre deg for veigrep og sikkerhet, den sitter mer enn godt nok plantet til å kjøre sikkert i langt høyere hastighet enn lovlig. Det er bare morsommere, og du blir en større del av kjøringen.

Med litt mindre overdimensjonert grep fra dekkene, kjenner du lettere på lastvekselreaksjonene. Når du går av gassen inn mot svingene merker du hvordan forhjulene tildeles grep og kontroll. Når du så går på gassen igjen, kjenner du den fantastiske balansen i bilen, og den tilfredsstillende følelsen det er å føle bakre aksel sette seg mens du skyter fart ut.

Noen skjær i sjøen er det imidlertid. Styringen er direkte, men ikke spesielt intuitiv eller kommunikativ, og jeg vil ha litt mer motstand i den. Videre lyver kjøreprogramvelgeren en aning. I Sport+, skal nemlig antisladd være avslått, i alle fall i følge indikatoren i dashbordet.

Men det er den ikke. Du kan kaste piruett på asfalt, eller sladde litt her og der, men det er ikke store vinkelen som skal til oppe i fart før Stinger mener du har sladdet nok, og avbryter festen.

Jeg vil også gjerne få lov til å låse en såpass sportslig bil i manuelt modus for automatkassen, men det er ikke mulig. Den overkjører deg raskt om du gjør noe den ikke er enig i, og dessuten kan det være irriterende at den veksler over til automatgiring av seg selv dersom du ikke bruker hendlene bak rattet på en liten stund.

Hissig 2-liter

Vi må ta med et siste minuspunkt før vi går over til positive tingene igjen: Ladetrykket i turbomotoren er ikke særlig nøye kalibrert opp mot gasspedalen, så den kommer gjerne litt brått på tur ut av svingene. Ikke sånn at det på noen måte setter ubalanse i bilen, men mer at det å styre bilen med gasspedalen gjennom svingen, for så å gradvis øke på og kjenner hvordan den responderer ut, ikke er mulig. I alle fall ikke i den grad jeg ønsker.

Men ok, motoren og girkassens gode egenskaper overskygger forsåvidt det nerdeminuset der.

For mens noen 2-litere med turbo og effekt omtrent som dette ofte kan føles litt slappe i fisken i forhold til effekten på papiret, er Kias utgave rimelig hissig. At bilen klarer 0-100 km/t på 6 sekunder blank, sier forsåvidt sitt: Her er det masse punch. Og kreftene er fint fordelt i registeret, du har dieselaktig skyv på lavt turtall samtidig som du har masse toppeffekt helt opp til rødmarkeringen.

Lyden er også temmelig fin når du gir på, mens motoren er helt fraværende på både støy og vibrasjoner i normal kjøring.

Forbruket kunne naturligvis vært lavere, jeg ligger i testperioden rundt 0,8 liter pr mil på normal blandet kjøring. Med tung gassfot eller masse bykjøring, nærmer den seg fort literen. 255 bensinhester i 1 650 kg bil, koster litt.

8-trinns automaten er Kias egne, nyutviklede. Dette er ikke en dobbeltclutch-kasse, men en vanlig converter-automat som i tilsvarende biler fra for eksempel BMW eller Mercedes. Om ikke fullt like mesterlig gjennomutviklet og innjustert som i de beste fra Tyskland, er den like fullt svært god. Giringene skjer raskt, mykt og på riktig sted.

Tåler mange mil

På dette tidspunktet har vi altså slått fast at Stinger både er rask og morsom å kjøre. Først og fremst er imidlertid dette et superkomfortabelt langtur-lokomotiv.

Hvordan det er å befinne seg bak rattet har vi allerede snakket om, men føringen derfra går igjen i resten av komfort-bildet også.

Riktignok knirker det litt i skinn-interiøret og slår litt på skarpe ujevnheter i lav hastighet, men ute på landeveien, flyter Stinger glimrende frem. Den er dessuten stillegående, og utstyrt med alle tenkelige hjelpemidler for å gjøre turen optimal. Som for eksempel lydanlegg fra Harman Kardon med 15 høyttalere og 2 subwoofere.

Dette er kort og godt en kjøremaskin enten du skal ha det litt moro, eller du har planer om lange kjørepass mellom bakkar og berg.

Konklusjon

Interessant nok, får faktisk Kia dette til. Altså å lage en stor bakhjulsdreven bil for oss som liker å kjøre. Stinger er ikke nødvendigvis bedre enn de tyske konkurrentene, på visse ting som eksempelvis interiør, ligger den bak premium. Og den kjører ikke med helt samme nesten dataspill-aktige presisjon. Men der ligger også styrken. Her er det nemlig masse personlighet i både design og kjørefølelse, og jeg har virkelig sansen for hvordan Stinger føles på veien. Kia har både gjort dette på sin egen måte, og de har tatt den helt ut. Da funker også konseptet godt, så bortsett fra prisen (avgifter), er det ikke mye å mislike her.

Data:

Kia StingerGT-Line 2.0 bensin turbo
Pris fra 589 900
Pris testbil 709 900
Motortype R4 bensin turbo
Motorvolum ccm 1 998
HK o/min 255 6 200
Nm o/min 353 1 400 – 4 000
Transmisjon Bakhjulsdrift 8A
Sek. 0-100 km/t 6,0
Topphastighet km/t 240
Forbruk blandet l/mil 0,79
Utslipp CO2 g/km 181
Egenvekt kg 1 642
Tilhengervekt kg 1 500
Bagasjerom liter 406 – 1 114
Lengde mm 4 830
Bredde mm 1 870
Høyde mm 1 400
Akselavstand mm 2 905