Test: Hyundai i40 1.7 CRDi DCT

Tekst og foto: David K Andersen

Da Hyundai i40 kom i 2012 ble den raskt en populær familie-
og firmabil. Så forsvant den litt, men etter en uke bak rattet i den oppdaterte
versjonen, synes vi den fortjener et lite comeback.

Det kan ikke være lett å være mellomklassebil for tiden. Fiender
fra alle kanter stikker av med kjøpere som før var dine. Kompaktklassen har
vokst og gjør nesten samme jobben som deg. Crossovere og SUVer i alle
mulige størrelser, og fra både premium-merker og folkelige produsenter, banker
deg. Og som ikke det skulle være nok, sørger det norske avgiftssystemet for at
elbiler og ikke minst ladbare hybrider selges på din bekostning over en lav
sko.

Det synes jeg er synd. Biler som i40, Mazda 6, Ford Mondeo,
Opel Insignia og mange flere, er nemlig særdeles avanserte og påkostede
konstruksjoner. Rett og slett skikkelig fine biler. Neida, du har ikke vesentlig mer plass, veldig mye bedre
komfort, superstore forskjeller i kjøreegenskaper, eller betydelig finere
interiør (om du for eksempel sammenligner med en kompakt-SUV). Men litt bedre er disse faktisk, på nesten alt. Til sammen utgjør det
ganske mye, og kan bidra til et bilkjøp du blir svært fornøyd med.

Former

Hyundai i40 har alltid vært en stasjonsvogn med former.
Helhetlig dominerer kileformen, men den brekkes opp av et par tre ting. Foran
starter det med ekstremt uthevede skjermer. Så fortsetter det med uvanlig
kraftig økning av nedre vinduslinje og midtlinjen gjennom dørhåndtakene. Bak
avsluttes det med særegen form på vinduet i C-stolpen og skrått avsluttende
bakluke.

Nyhetene som følger faceliften domineres av den store
grillen som minner litt om Audi. Men det er forandringer på skjørt og bakfanger
også. Resultatet er at den på nesten merkelig vis omvandles fra å fremstå som
en nokså langstrukken bil til å virke mer kompakt.

Med de spreke linjene fra før som utgangspunkt, og faceliften på toppen av det igjen, beholder i40 et meget sprekt utseende. Jeg
har sansen.

Brukervennlig

Innvendig er ikke forandringene store. Designet er typisk
Hyundai av forrige generasjon med en stor seksjon i midten av dashbordet hvor
luftutslipp, infotainment og klima er bakt inn i en rekke linjer satt i system.
Nokså stilig må vi si, og noen spesiell følelse av å ha hengt med siden 2012
finner vi ikke. Det føles kanskje ikke like moderne som siste skrik fra noen av
konkurrentene, men det er ikke langt unna heller.

Kvalitetsfølelsen er god og med godkjent andel
soft-touch overflater, er dette et fint sted å være. Jeg synes de mørk-gråe plastpanelene rundt brytere funker fint.

På brukervennlighet og ergonomi er i40 som forventet en
vinner. Vi vet egentlig ikke om noen som lager så enkle og oversiktlige
systemer for føreren som Hyundai (og Kia). Én ting er at alle knapper, spaker
og instrumenter befinner seg der du forventer og gjør det du vil de skal gjøre.
En annen at ting som typisk kan være nokså fiklete å holde på med i andre
biler, er superenkle å ha kontroll på i denne. Jeg sikter først og fremst til
kjørecomputer og informasjonsdisplay mellom instrumentene, og selvfølgelig
infotainmentsystemet.

Alt du kan tenke deg av komforthevende utstyr er på plass i
testbilen. Varme i rattet og ventilerte seter er ting jeg setter stor pris på.

De som sitter foran har godt med plass, og kjørestillingen
har greie justeringsmuligheter. Noe mer å gå på nedover på setejusteringen hadde imidlertid blitt satt pris på hos undertegnede. Setene er komfortable og har passe sidestøtte.

Baksetet er komfortabelt for voksne og har godt med plass. Det er dessuten oppvarmet. Bagasjerommet tar greie 553 liter. Lav lastehøyde og en rekke smarte og
fleksible løsninger for festing av lasten og inndeling av rommet gir pluss i
margen.

Dobbeltclutch

1,7-literen under panseret er oppgradert og leverer nå 141
hestekrefter og 320 Nm. Med 11 sekunder til 100 km/t er den ikke raskere enn den bør, men det er hyggelig å konstatere at denne 1,7-literen føles kraftigere enn de tradisjonelle 1,6-literne med 100-120 hester. Den kjennes ganske riktig i bilen. På støy og vibrasjoner er den gjennomsnittlig – med andre ord nokså bra.

Hyundais egenutviklede dobbeltclutch-automat med 7 gir er det lite å si på. Kanskje er den et lite hakk under Volkswagens DSG når det kommer til avstemte giringer og respons, men det hakket er jammen meg lite også. Litt brå på clutchen ved manøvrering på trange plasser er eneste egentlige minus, men her er det mest snakk om vane.

Ekvipasjens forbruk imponerer. Den skal ifølge NEDC-normen gå på 0,47 liter pr mil ved blandet kjøring. Vi endte på 0,5 på landeveien og 0,6 totalt i testen. Det er bra for en stor familiebil.

På veien er i40 nøytral i oppførselen og byr ikke på overraskelser hverken den ene eller andre veien – her får du et kompromiss mellom sport og komfort du fint kan leve med med mindre du er ekstremt interessert i en av de to.

Støynivå og fjæringskomfort er som du forventer – et nivå over en typisk bil i kompaktklassen. På disse punktene er det faktisk forskjeller å merke mellom de to bilklassene: Mer voksent, rolig kontrollert her i i40. Det er en av grunnene til at vi liker biler som dette. Et lite minus for støy fra innerskjermene på grusvei er notert i testprotokollen.   

Konklusjon

Idét en mellomklassebil når middelalderen, blir den fort litt glemt i dag. i40 bør imidlertid ikke glemmes. Dette er en flott familiebil som er lettkjørt og kan by på masse plass, god komfort og moderne og sparsommelig drivlinje. Proppet med utstyr til fin pris, burde dette være et åpenbart alternativ for mange, enten det er snakk om firma- eller familiebil. Fin å se på er den også.

Data:

Pris i40 fra kr. 359 950  Pris
testbil (alt utstyr), kr. 444 950