Av David K Andersen

Bil: Volvo V40 Cross Country T4 AWD Summum, april 2014, 180 mil.

Kompaktbiltradisjoner
Relativt kompakt, bensin turbofemmer på 180 hestekrefter og firehjulsdrift. Dette er en spennende bil, Volvo V40 Cross Country T4 er en nytelsesmaskin. Før bilen hentes, funderer jeg på dette med Volvo og kompaktbiler. Tradisjonen er lang og det har vært mange modeller, men den helt store suksessen har vi ikke sett ennå. Iallfall ikke frem til V40 kom i fjor. Men hva var egentlig galt med forløperne? Ok, kanskje var ikke 300-serien det helt store. De første årene hadde de reimdrift og motorer fra Renault. Senere ble de mye bedre, men da begynte de å bli umoderne. I 1985 presenterte Volvo etterfølgeren, og på en måte forløperen til nye V40: 480 ES. Og at ikke den ble noen voldsom suksess, skjønner jeg ikke. Den ser fantastisk ut til straks å være 30 år gammel, designet kunne jo nesten like gjerne tilhørt en bil produsert i dag. Jeg gir meg ikke helt med tanken og blar opp i mitt nokså nerdete dataprogram for å søke opp hva jeg har av tester av 480 i bilbladsamlingen. Auto Motor & Sport og Teknikens Värld gir bilen rimelig bra kritikk. Den veier bare ett tonn, så selv om turboversjonen har 120hk, går den ikke så verst. Kjøreegenskapene beskrives som trygge men ikke veldig underholdene. Det klages på plassen, og jeg tenker at kanskje 480 rett og slett var for tidlig ute. På 80-tallet ville ikke mange nok betale for en «segmentskaper» som dette. Da Volvo la ned 480 i 1995, gikk det 12 år før de var tilbake i premiumsegmentet for småbiler. Da med C30. Egentlig en glimrende modell basert på det geniale chassiset fra Focus og med kult design på bakparten. Men med bare tre dører, og identisk front med V50, misset nok denne modellen mange potensielle kjøpere.

Etter å ha sjekket Finn.no for C30 T5 og tenkt litt på om ikke det kunne vært en kul bil å ha, er jeg ferdig med historiefunderingene og tilbake i den virkelige verden. Sammen med V40 CC. Den har et helt eget og moderne design, den har 5 dører, et flott interiør, og det ryktes om fortreffelige kjøreegenskaper. Men hva er dette egentlig? Hvilken bilklasse passer den inn i? Ikke lett å svare på, og strengt tatt synes jeg V40 Cross Country bare har èn konkurrent: Mercedes GLA. Den blir riktignok testet mot biler som BMW X1 og Mini Countryman, men noen SUV synes jeg ikke den er. Egentlig tenker jeg at det er en Norges-versjon av en kompakt premiumbil. Den er et alternativ til Audi A3 og BMW 1-serie, men med litt bedre bakkeklaring. En litt outdoorsy og trendy type. Ser den lett for meg med takstativ med sykkel, ski eller et surfebrett på. Eller kanskje ryggende inn i ei ledig luke i Bogstadveien. Dropper klasseinndeling og lar det være med det.

Ute
Frem til nye XC90 kommer til høsten, er V40 Volvos nyeste og mest moderne bil. Alle relasjoner til firkantede stasjonsvogner er borte. Volvoarven bringes i stedet videre i bakenden med assosiasjoner til P1800 ES og 480. Og de brede skuldrene da, de som Peter Horbury presenterte på 90-tallet, muligens inspirert av 240, og som har fulgt Volvo siden. Forresten er V40 den siste bilen designet under Horburys ledelse, vi venter i spenning på hva fremtiden vil vise. Fronten er den mest konevnsjonelle delen utseendemessig. Det er sidene som trekkes oppover mot slutten, og selve bakparten som i stedet står for noe litt annerledes. Kjenner igjen trekk fra 60-seriene, men Volvo har lyktes med et eget design på denne bilen. Cross Country-modellen har litt ekstra beskyttelsesplast her og der uten av den grunn å minne særlig mye om en SUV. Sett bakfra, muligens unntatt. Og så er den jo litt høyere. Totalt sett er designet definitivt tommel opp og ekstra plusspoeng deles ut for at den ser både dyr og moderne ut. Og dessuten ikke som noe annet enn den nye V40en.

Inne
Inne bak rattet er V40 både veldig «Volvo» og litt annerledes. Den deler instrumenter, infotainment og planken med knapper og hjul med de andre Volvomodellene, og følelsen er definitivt merketro. Samtidig føles den nyere, mer moderne og ikke minst mer ungdommelig. Paneler og dashbord har former og linjer på et høyere nivå, og det er stort spillerom for fargekombinasjoner til ytterligere fremheving av designet. Kvalitetsfølelsen er kanskje et halvt hakk under store Volvomodeller, dette er tross alt en kompakt og «rimeligere» modell, men premiumfølelsen synes jeg er meget godt til stede. Igjen avhjulpet både av design og farger. Det som er litt uvant og rart, er følelsen av å sitte i en mini-Volvo. Bilen er på ingen måte trang foran, men den er kompakt. Døra er nærmere, midtkonsollen er nærmere, alt er liksom litt mini samtidig som alt også er der. Jeg liker det, det kjennes spesielt.

Å huff, de knappene
Ja de, klager alle som tester Volvo på. Og ja, optimalt med så mange like knapper og hjul i midtkonsollen, er det ikke. Men du lærer deg fort og da tenker du ikke mer på det. Og så bruker du de ikke så ofte, det meste kan styres fra knappene i rattet. Den ene store svakheten i systemet, er at det ikke er mulig å skifte kilde fra rattknappene. Da må du ned på midtkonsollen (etter publisering har en leser påpekt i kommentarfeltet at man skifter kilde fra rattet ved å holde Exit-knappen nede. Slik går det da men ikke leser instruksjonsboka. Takk for info!). Infotainmentsystemet er ellers av de absolutt bedre. De som måtte få skrekken av knappene i midtkonsollen kan roe ned med enkelheten og brukervennligheten i skjermbilder og valgmuligheter. Mulighetene er mange, men enkle å finne og utnytte. En ting som er spesielt bra med Volvos nye infotainment system er at du i de skjermbildene du oftest lar stå oppe, har det meste av viktig informasjon tilgjengelig. Da slipper du å skifte kilde så ofte for å finne informasjon. Layout, design og farger både på instrumenter og skjerm, synes jeg passer betydelig bedre til V40 enn til større og dyrere Volvomodeller. For eksempel kan du velge ulike layouts på instrumentene, og min favoritt, som du ser på bildet under, passer bedre i sportige V40 enn luksuriøse S80. Sjekk Bil og Motorbloggens test av XC60 for mer utfyllende info om disse tingene, de fleste Volvoer har nå temmelig likt infotainmentsystem og instrumentering.

Seter og sittestilling
Et absolutt must i en premiumbil enten den er stor eller liten, er at du må kunne sitte godt og som du vil. Ratt med for kort teleskopfunksjon eller seter som ikke kan senkes tilstrekkelig, nytter bare ikke. Det er Volvo med på. Du kan sitte høyt eller lavt, rett eller skrått, langt foran eller langt bak. Bilen er imidlertid kompakt, og i likhet med andre biler av samme type, sitter du ikke riktig like bra med riktig like store justeringsmuligheter som i biler et par hakk større. Det er det rett og slett ikke plass til. Det samme gjelder setene som er nødt til å være noenlunde kompakte for at det skal bli plass. Dermed er ikke sittekomforten kongelig. Den er imidlertid omtrent så bra den får blitt sett mot konkurrenter som 1-serie og A3, og selv om den ikke er kongelig, snakker vi nå høyt nivå. Du kan fint gjøre voldsomme dagsetapper uten problemer. Sidestøtten i ryggen er passelig, men etter noen timer merker jeg at jeg sitter litt på og ikke mellom sidestøttene i seteputen. Et problem jeg finner i svært mange nye biler. Strengt tatt forstår jeg ikke hvorfor ytterkantene av seteputen må helle inn mot midten av setet, det er sidestøtten i ryggen som holder meg på plass i svingene. Men som sagt før: Kanskje er det bare jeg som er litt for tjukk…

Plass
Du kjøper ikke V40 fordi du trenger mye plass. Det har den ikke. Bagasjerommet er på 324 liter, og av de mindre i klassen uten at det antakelig har betydning for biltypen. Setene er i alle fall enkle å felle, og det blir rimelig flatt bak der, dog høyt. Jeg brukte blant annet bilen for å hente fire nye racingslicks, og med de på plass, føltes det ikke voldsomt romslig. Et hakk forover, er det faktisk ikke så galt. Plassen er helt grei i baksetet og ikke minst er setene ganske gode å sitte i. Foran, er det finfint for de fleste, men lange personer føler nok litt på bilens begrensede størrelse. Kanskje spesielt med tanke på at de må ha setet nederst om de vil eller ikke, og dermed er avstanden ned til gulvet i korteste laget.

Den femmeren
For siste gang i overskuelig fremtid ser det ut til at Volvos karakteristiske fem-sylindrede bensinturbo finnes i en ny bil. Den har blitt modifisert og fornyet et antall ganger, men nå forsvinner den snart ut og erstattes av en helt ny motorserie med en sylinder mindre. Utviklingspotensialet innen utslipp og forbruk er tømt og da blir det slik. Det er litt vemodig, for 2-liters femmeren i denne bilen, er en skjult perle på det norske markedet og passer bilen ytterst perfekt. Den er silkemyk og helt lydløs med mindre du virkelig gir på. En drøm i dagens dieselverden hvor alt som er, rister, vibrerer og lager ekle lyder. Den går også utenpå de fleste bensinfirere med turbo da det kommer til raffinement. Rett og slett et voldsomt bidrag til premiumfølelsen. Karakterfull er den også med et herlig lite snerr da man lar den jobbe hardt. Bilen veier voksne 1625 kg, så de 180 hestene og 300 newtonmeterene i kombinasjon med konvensjonell 6-trinnsautomat, gjør ikke T4 AWD voldsomt rask. Nå er ikke 0-100 på 8,2 sekunder spesielt tregt heller, du kjører jo lett fra det meste annet. Likevel er det følelsen av å ha krefter i overflod som gjør susen. Og igjen bidrar til den gode følelsen: Du farter rundt i noe utenom det vanlige. Det er synd motoren gjør bilen både dyr å kjøpe på grunn av avgiftene, og dyr i bruk på grunn av forbruket. Sistnevnte gidder vi ikke snakke om en gang, du kjøper ikke denne bilen av økonomiske grunner. Jeg gleder meg imidlertid til å prøve Volvos nye serie motorer. Håper de har klart å beholde noen av femmerens gode egenskaper.

Ut å kjør
Ute på veien, slås man med en gang av to ting. Heftig gassrespons i lave hastigheter og den harde fjæringen. Vi gir oss ikke helt med motoren ennå, den er jo tross alt en viktig del av kjøreopplevelsen. Og den er virkelig på alerten. Rent responsmessig er den ikke som en sugemotor ved at den på litt turtall kommer for fullt i samme bevegelse som du rører gassen. Litt turbofordrøyning er det nødvendigvis. Derimot gjør kraftreservene seg stadig påminnet, du trenger ikke røre mye på pedalen før det reiser i vei i en fei. I starten virker bilen raskere enn den egentlig er. Fjæringen er det litt verre med. Jeg synes den er for stiv. Den finner ujevnhetene i veien og gir beskjed om det. Plagsomt er det ikke, men ikke optimalt. Og heldigvis er flyten oppe i fart bedre. Den er stiv, men den er ikke «busy» slik at du hele tiden sitter å rister litt der du farer bortover landeveien. Med den gode motoren og sportige satte fjæringen forventer jeg stor underholdsningsfaktor på svingete veier. De forventingene blir nesten helt innfridd.

Jeg har en fast teststrekning jeg prøver å kjøre alle testbiler. Hvor den er kan være det samme, men den er på 2,2 mil og går fra ingenting til ingenting. Altså 0 biler. Asfalten er grov, ujevn og svinghyppigheten voldsom og akkurat passe til at førerkortet er trygt og sikkerheten på den rette siden. Perfekt til å teste kjøreegenskapene og underholdningsfaktoren på svingete vei. V40 CC T4 AWD burde være som skapt for denne veien. Den er kompakt, har power, grep og er stiv. Jeg setter automaten i Sport og klemmer på. Det tar ca to svinger før jeg får bekreftet dens ene virkelige svakhet: Den bruker alt for lang tid til å finne riktig gir da du gir på. Brems ned til riktig inngangshastighet i svingen, la bilen rulle noen meter til den er klar for gasspådrag ut igjen, gi gass, og så… ingenting – akkurat til det er for sent til å få den fine flyten i hele prosessen. I praksis er dette bare en irritasjonsfaktor under vanlig kjøring og du for eksempel glir inn mot en rundkjøring og plutselig ser en mulighet og vil stikke ut. For ved aktiv kjøring på svingete vei, løser du problemet enkelt ved å gire manuelt. Testbilen savnet girhendler på rattet, men det gjør ikke så mye, for følelsen i manuelt modus i selve girspaken er perfekt. Den er kul og litt racingaktig å bruke. Og det som bedre er: Om du lar være å trykke gassen forbi kickdown, holder den girene uten å blande seg inn. Dette er en av få biler jeg har kjørt hvor transformasjonen fra automat til manuell er så total i denne settingen. Å ligge på svingete veier på 80-90% av potensialet er veldig moro med denne bilen. Gir ned inn mot svingen, hold den noen meter, og så gi gass på rett sted etterfulgt av oppgiring. Flyten fra sving til sving blir topp og man koser seg rett og slett. Styringen er både og. Ikke særlig bra på videreformidling og direktehet, men jeg synes den tar inn mye på at den er så «justerbar». Misser du den perfekte linjen i svingen litt, er det superenkelt å finne den igjen med noen rattbevegelser. Det gjør bilen mindre nervøs og gir deg mer selvtillit.

Da jeg pusher videre helt til maks, blir jeg både litt skuffet og litt imponert. Jeg trodde den stive fjæringen ville bety at bilen ligger temmelig flatt, også på grensen, men den gir etter og krenger faktisk en del. Jeg synes kanskje Volvo enten kunne ha myket opp litt generelt for bedre komfort ved vanlig kjøring, alternativt gjort noe med stabstagstivheten for å kurere krengingen. Og så understyrer den litt da jeg kommer fort inn i svingen. Deretter snur det, for ut av svingen, og fortsatt på grensen, kommer firehjulsdriften inn. Den gir da ganske mye krefter bakover med det resultat at bilen suger seg helt utrolig godt fast samtidig som den slutter å understyre. Dermed skyter du ut av svingen i voldsom fart og med full kontroll. Jeg er ingen firehjulsdriftekspert, men synes det Volvo får til med ikke-permanentete Haldex i denne bilen er imponerende.

Konklusjon
Dette er en smart kompakt premiumbil for norske forhold. Den er litt høyere, litt røffere og har firehjulsdrift. Dermed takler den mange typisk norske utfordringer som dårlig vei og føre uten å måtte være en høyreist SUV. Da jeg oppsummerer tenker jeg at det jeg totalt sett liker best med V40 Cross Country, er at den tar med seg kjente Volvokvaliteter som sikkerhet, premiumfølelse, trygghet og brukervennlighet, og så legger den til design og sportighet. Man sitter igjen med en temmelig tiltalende pakke. Jeg synes fjæringskomforten er i grenseland, men det er også det eneste punktet jeg vil trekke frem på minussiden. V40 er kompetent og et attraktivt alternativ uansett motorvalg, men maskinen i T4 gir bilen en ekstra dimensjon og bidrar sterkt til å gjøre nettopp denne bilen til den nytelsesmaskinen den er.

Kommentar til versjon og økonomi
Testbilens egentlige minus er pris og drivstofføkonomi. Den kler denne motoren perfekt, men med en pris på 618 900 kroner (inkludert 138 500 i utstyr og tilbehør), er jeg redd mange går glipp av mye av det som gjør bilen spesiell. D2 er en helt grei motor, men den har for lite krefter til å yte bilen rettferdighet. Skulle jeg kjøpt V40 CC, ville jeg prøvekjørt en T4 uten firehjulstrekk og med manuell girkasse. Den har også 180hk, men fra en 1,6 liters firer, er ca 100 000 rimeligere, og har betydelig lavere forbruk. Du kan også spare en del på utstyr og tilbehør. Folk har ulike ønsker på det området, men ikke alle trenger testbilens fulle pakke. Og er ikke fartsressurser veldig viktig, er det ikke til å komme bort fra at startprisen for D2 på rett over 300 000 er attraktiv.

Bil
Volvo V40 Cross
Country T4 AWD Summum
Pris fra
304 800
Pris testbil
618 900
Motortype
R5 bensin turbo
Motorvolum
1984
Hk v o/min
180/5000
NM v o/min
300/2700-5000
Girkasse
6A Firehjulsdrift
Forstilling
Enkle bærearmer, McPherson
Bakstilling
Multilink
Vekt
1625 kg
Tilhengervekt
1500 kg
Bagasjevolum
324 liter
Lengde/bredde/høyde
4370, 2041, 1458 mm
0-100 km/t
8,2 sek
Forbruk oppgitt, blandet
0,8 l/mil
Utslipp g/km
187

«Kompakte» V40 med «storbilen» PV….

david@bilogmotorbloggen.no