Ingen over, ingen ved siden. I 24-timersløpet på LeMans kommer historie, teknologi, konkurranse, rivalisering, fart og dramatikk sammen som ingen andre steder.
Tekst og foto: David K Andersen
Jeg var usikker på om det ville gå. Og om jeg ville overleve. Det siste kan jeg ikke svare på foreløpig, men når jeg først er her, er det uansett verdt det.
Tidligere i uken var jeg nemlig i USA for å kjøre nye BMW X3 og X4 M. Hjem derfra kom jeg i går morges, etter fly gjennom natta og frem-stilling av klokka. Med bare et par timer å gå på før flyet til Paris skulle gå, ble det for første gang en dusj på Gardermoen.
Etter å ha kommet til Paris, gjaldt det å ta seg fra flyplassen til Montparnasse-stasjonen i sentrum. Det gikk på håret, og så rett på TGV-toget til Le Mans. Ved ankomst banen i går kveld, bar det etter innsjekking på container-hotellet inne på banen, videre til før-arrangement hos Toyota.
Da hadde jeg vært på reisefot i et døgn eller så, og var egentlig ganske klar for å legge på røret.
Men så kommer du til racerbanen da, og så husker du hvor kult det er, alt du skal oppleve, stemningen og det hele. Sånt kvikner opp.
Folk og biler
For dette er ikke et hvilket som helst billøp, det er 24-timersløpet på Le Mans. Av flere ansett som ikke bare årets bilsport-begivenhet, men verdens største idrettsarrangement.
Du merker det med en gang du går av toget inne i den koselige byen med 150 000-ish beboere, liggende rett nord for banen.
Gatene er ikke bare mer fulle av folk og biler enn normalt, det er mye rart å se. Første en engelsk Marcos, som vi legger merke til da vi hører hissig V8-rumling bak oss. Like etter står det flere 70-talls 911er med racingstuk, bur og det hele foran en kafé. Så møter vi en Corvette C2, før to Aston Martin kommer inn fra en sidevei, og liten gjeng Peugeot 205 GTI og Renault 5 Turbo blander seg oppi det hele.
Du skjønner fort at du er blant mange bilentusiaster.
Til løpet kommer nærmere 280 000 tilskuere. Fra hele verden, men såklart mest fra Europa. Veldig mange kommer flere dager før løpsstart, og bor i telt inne på det enorme baneområdet.
De forskjellige campingområdene er inndelt etter land. Danske fans har blant annet sin egen koloni. De har selvfølgelig blitt mange gjennom årene, i og med at Tom Kristensen er selveste Mr Le Mans. Han er mestvinnende gjennom tidene, med 9 seiere her – 6 av dem på rad fra 2000 til 2005.
Engelskmenn er det også mange av. Veldig mange. Så mange at de til og med har delt inn campingen etter hva slags bilmerke de kommer med. Bare TVR-leiren er større enn en gjennomsnittlig norsk campingplass i juli.
Vi drister oss til å påstå du sjelden finner en leir hvor det står en Bentley ved siden av hvert lille fisketur-telt.
Så, hvorfor er alle disse folka her?
24-timersløpet på Le Mans er alt. De raskeste bilene, Toyota TS050 Hybrid har over 1 000 hestekrefter, firehjulsdrift og er konstruksjonsmessig mer avansert enn en Formel 1 bil.
Det store startfeltet, over 60 biler med tre førere på hver, gjør startflata til et folkehav på nesten en kilometer i forkant av startskuddet.
Kompleksiteten blant bilene, hvor det skilles mellom prototyper i to klasser (som Toyota TS050 eller Rebellion R13) og GT-biler i to klasser (som Porsche 911 RSR, Corvette eller Ford GT), gjør det svært krevende og spennende for både publikum og førere ute på banen. Raskere biler kommer konstant bakfra og skal forbi.
Blandingen av profesjonelle førere og amatører er dessuten unik, og skaper ekstra spenning. De beste fabrikkteamene har såklart bare pro-førere, Fernando Alonso er bare toppen av berget tilstede i helgen. Privat-teamene er imidlertid i stor grad avhengig av «rike onkler» som vil kjøre selv, for å finansiere racingvirksomheten. I mange av GT-bilene (GTE Am-klassen) er det derfor gjerne en miks av profesjonelle og amatører blant de tre førerne.
Så har du lyden. Jeg har ikke vært her siden 2015, og da glemmer man. For dette er voldsomt. Virkelig voldsomt. Kanskje har du sett storyene våre på Instagram eller Facebook, men de klarer ikke å gjøre opplevelsen rettferdighet.
Det starta på warm-up klokka 9 i dag tidlig. Da kom jeg liksom på det. Hvor ekstremt mye støy ordentlige racerbiler lager. Umulig å tenke seg til utfra billøp i Norge, hvor det er strenge lydbestemmelser.
Det er det ikke her. En Corvette C7.R med suge-åtter på 5,5 liter, sideeksos uten demping og 500 hester, er på full gass så ekstremt at det rister inne i brystkassa i ekte Top Fuel-stil om du står nære banen. Det samme gjelder Porsche 911 RSR med 4-liters boxer-sekser på litt over 500 hester. På fri eksos.
Også prototypene lager mye lyd og smell, men faktisk ikke den raskeste: TS050en går stillere enn de fleste. Etter at Ferrari fikk turbo har de forresten også gått fra å være voldsomme lydbildet til noe mer kontrollert.
Uansett kommer alt sammen på startstreken. Bilene står parkert på skrå langs målraka, og etter diverse nokså imponerende seremonier med det franske flyvåpenet og sånne ting, startes motorene og bilene legger ut på oppvarmingsrunden.
Når de så kommer tilbake, det grønne flagget faller, og alle 60 bilene tråkker fullt idet de passerer hovedtribunen i flokk (der jeg sitter), er det et samlet brøl som kan få deg til å tro at himmelen er i ferd med å revne.
Langløp
Og så var det utholdenheten da. I 1906, da første løp ble kjørt, var langløp standarden. Biler var fortsatt en nokså fersk oppfinnelse, og ikke særlig holdbare. Bilfabrikkene ville vise at sine modeller holdt, på full gass, gjennom et helt døgn.
Aspektet gir ikke bare magiske øyeblikk med billys i 300 km/t akkompagnert av rødglødende bremseskiver gjennom natten. Det belaster bil og mannskap på en helt annen måte enn i vanlig racing.
Ett løp på Le Mans tilsvarer 19 Formel 1-løp back to back. Det setter uant press på det tekniske, og det er mye takket være langdistanse-racing gjennom mer enn 100 år, at vi i dag kjører biler som nesten aldri stopper.
Bilfabrikkene som kjører Le Mans deltar ikke bare for berømmelse og ære, de stresstester sine siste innovasjoner til det maksimale.
Ikke bare innovasjoner med formål å gjøre bilene raskere, men nye løsninger for lavere forbruk. Et pitstopp mindre er mange titalls sekunder, kanskje minutter, spart.
Banen og historien
Circuit de la Sarthe har blitt brukt siden 1923, men med mange endringer gjennom historien. I dag er den på 13,6 km, og lynrask. Felles hele veien, har imidlertid vært kombinasjonen av egen racerbane og bruk av veinettet rundt. 10 dager i året (for 24-timersløpet og Le Mans Classic), stenger langstrekken mot Mulsanne og slås sammen med den permanente GP-banen.
Banerekorden tilhører Toyota og er på 3 minutter og 14 sekunder. Det gir gjennomsnittsfart på over 250 km/t.
Hadde det ikke vært for endringene som hovedsakelig har blitt gjort med tanke på sikkerhet opp gjennom, hadde det gått enda raskere.
Og da kommer vi inn på historien, som er det siste store elementet i det som gjør dette løpet så ekstremt spesielt.
Med dramatikk hvert eneste år, mangler det ikke på uforglemmelige øyeblikk. Ikke alle så hyggelige å tenke på, spesielt ikke tidenes største katastrofe i motorsport. I 1955 førte en kjedereaksjon i forbindelse med passering av tregere biler til at Mercedes 300 SLRen til Pierre Levegh traff en sand-bank ved siden av banen for siden å brase gjennom publikum. Totalt 83 mennesker ble drept.
Til sammen har 22 førere mistet livet opp gjennom her, sist i 2013. Danske Allan Simonsens Aston Martin snurret og han ble truffet av en annen bil i høy fart.
Da er det bedre å se tilbake på de ekstremt spektakulære flipp-overne med Mercedes CLR i 1999 – hvor det gikk bra med førerne.
For ikke å snakke om rivaliseringen mellom bilmerker og team. Størst av alle, den mellom Ferrari og Ford på 60-tallet. Den historien er nok for en bok, som det finnes flere av, og ikke minst en ny storfilm med Matt Damon og Christian Bale som kommer neste år.
Glamour ar det ei heller skortet på. Steve McQueen både deltok og lagde film herfra, og en rekke stjerner er i en eller annen form forbundet med løpet både tidligere og nå.
Mest av alt er det imidlertid dramatikken, spenningen og vinnergleden. Som da Toyota etter en rekke forsøk i 2016 lå an til å vinne, bare for å oppleve turboproblem 6 minutter før utgått tid og å miste alt på målstreken. Men så endelig klarte de det i 2018.
Det er er umulig å forestille seg hvordan det er å vinne et løp man har jobbet for å mestre i årevis, gjennomføre hele uken med kvalifisering og det hele, for så å ta ut alt mannskap og maskiner har, i 24 timer. Står du på toppen av pallen etter det, er det ubeskrivelig teamarbeid og en nesten umulig prestasjon.
Til sammen blir alt dette en sånn greie som må oppleves i virkeligheten. En slags maksimal miks av Flåklypa, Formel 1, bilglede, folkefest, følelser, historie, sanseinntrykk, spenning, utmattelse og alt du kan tenke deg.
Alene selvfølgelig mer enn nok til å gi en reisesliten bil- og motorsportentusiast ekstra boost.
Og det er før jeg har begynt å fortelle om det jeg gjorde i dag tidlig: Å kjøre nye Toyota GR Supra alt den går rundt la Sarthe… Mer om det senere.
