For en bilidiot, er flere gamle biler, på generelt grunnlag, morsommere enn én ny. I alle fall mye av tiden.
Av David K Andersen
Dette skjedde i julen for et år siden, jeg syntes det var litt moro, og skrev en kladd – som aldri ble publisert. Da jeg kom over den nå nylig, tenkte jeg den var såpass morsom at jeg har tilpasset artikkelen, og publiserer den nå. Beklager ytterst tynt bildegrunnlag.
Siden alt henger sammen, er det litt vanskelig å vite hvor man skal starte. Vi prøver med en desemberdag klokka 05.30. Eller deromkring.
Jeg skulle være på plass i Oslo på en møte klokka 8. Derfor måtte jeg reise hjemmefra rundt 6. Og derfor gikk jeg ut for å starte bilen, det var 12 minus, klokka halv seks.
Den starta på første slaget, og stoppa på fjerde. Ved neste forsøk var det null sjans. Bare starteren gikk, men ikke lenge etter sa batteriet takk for seg, så da var det hele over.
Der gikk den teorien, som nå var satt i ut praksis, i dass.
Jeg hadde nemlig en nobel tanke tidligere den høsten, om at jeg skulle la være å bruke noen av bilene jeg kjører til vanlig på vinteren. Begge, en Mazda RX-8 og en Ford F-150 (I know – glimrende bilkombo, ikke sant?) har passert 10 år med god margin, og ruster jo så det knaker så fort du får inn en passasjer som drar opp en 30-milliliters saltvannsspray fordi han er tett i nesa.
Best å skaffe seg en billig vinterbil.
Joda, jeg har en Toyota Hilux jeg kunne brukt. Ganske tøff faktisk, med store Mud/Terrain-hjul og det hele. Men den er så gammel at den ikke har turbo en gang. Trivelig å prompe rundt i bygda med, men sist jeg testet 0-100 på den, klarte den bare 90. På 33 sekunder. Jeg orker ikke kjøre sånt til Oslo (13 mil unna der jeg bor).
Resten av gjengen ute i garasjen er laget i Italia, og er om mulig enda mer nervøse for salt og fukt enn japsen og yankien.
Mest av alt dreide det seg såklart om at lysten på en ny (om enn godt brukt) bil, var stor.
Så jeg kjøpte en gammel Opel. Mer om den en annen gang. Kanskje. Men det var altså den, som nå ikke ville starte.
Resten av den brokete forsamlingen sto på sommerdekk, og lysten på å legge om i 12 minus klokka 6 på morran var helt fraværende. Jeg utsatte møtet til senere på dagen og ringte brodern for assistanse.
Han hadde nettopp gjort et bedre vinterbilkjøp enn meg, så ikke lenge etter ankom han tunet. Nesten baklengs, hvertfall veldig sidelengs, i en mintgrønn Audi A4 quattro fra 1996.
Det så komplett idiotisk ut, men var litt tøft også. Humøret steg en aning. 2 minutter senere hadde vi stilt diagnosen «kondens har gitt ispropp et sted i bensintilførselen». Vi helte på Westfrost, satt på batterilader, og gikk inn for å varme oss og se litt på rally.
En time senere var det klart at både diagnose og behandling var feil. Vi var like langt, og siden lysten til å legge vinterdekk på noe annet her på gården fortsatt var på null, gikk vi inn igjen og så resten av sammendraget av rally-sesongen 1998. Mens vi forsøkte å klekke ut en plan for å få meg til Oslo.
Inspirert av Colin McRae og Tommi Mäkinen, kasta vi oss litt senere i Audien, med kurs for brodern. Han hadde kanskje noe stående på vinterhjul som vi kunne riste liv i.
Etter å ha beskjært bringebærbuskene oppe ved postkassene med bakenden på Audien, i noe som må ha vært den friskeste Scandinavian Flick-satsingen siden Gigi Galli var totalt useriøs med en Evo VI nesten hele 2001-sesongen, ankom vi tunet hos brodern.
I alle fall nesten. Vi dro baklengs av gårdsveien type 10 meter unna. Snakk om tryning på målstreken. Et napp i baken med traktoren, hvis det er lov å si, var heldigvis nok for å få den opp igjen.
Nede ved bekken, foran en nedlagt utedass, og mellom en Fiat Fiorino med gåen topp-pakning, forrige vinterbil (Subaru Impreza), og en Ferguson 3060 med spon i bakstussen (det er lov å si), sto den pensjonerte familiebilen under 20 cm snø.
Sist brukt som deletransportør da potetopptageren ble steinkjørt i september, og nå full av grønne, bøyde og ubrukbare deler, belter og tannhjul. Pluss ei diger potetgreip i passasjersetet. Men bilen hadde visst gått «tålig bra» den gangen.
Siden det ene bakhjulet var flatt, gikk jeg bort til verkstedet for å starte kompressoren, mens brodern gikk ned for å starte V70en.
Like etter, hørte jeg voldsom rusing fra turbofemmern. Å komme opp bakken fra gravplassen nede ved bekken, var ikke bare bare. I 20 cm snø, med flatt bakhjul, automatgir og en stadig hissigere fører, ble det jokket frem og tilbake.
Han kom stadig litt lenger opp i bakken før det måtte rygges ned igjen for å ta fart. I siste forsøk, som rett etterpå bare delvis kunne karakteriseres som sukssessfullt, må det ha tatt tak i grusen under snøen. For Volvoen kom opp på tunet i voldsom fart.
Den delvise suksessen, selv om bilen kom seg opp på tunet, skyldes at den deretter fortsatte tvers over gårdsplassen, før den i passe godt driv kjørte rett inn i et stabel tomme potetkasser.
Ikke så rart egentlig – hvordan skal man kunne vite hvor i verden man er? Med 20 cm snø på frontruta?
Heldigvis svikta ikke annet enn høyre nærlys etter sammenstøtet. Verre var det at det punkterte bakhjulet ikke holdt på lufta. Altså ble det hjulskift likevel, men ett er bedre enn fire. For på dette tidspunktet, begynte det å bli viktig å se lyst på ting.
Femten minutter senere lå jeg i godt driv langs Osloveien, bare avbrutt av seriøs fusking hver tredje km.
Først var jeg ganske imponert over at den gamle V70en, med rundt 400 000 på telleren, både hadde startet, og nå var nokså komfortabel å kjøre langs landeveien. Var det ikke litt antydning til premiumfølelse her også? Under jordlaget interiøret hadde pådratt seg under sine siste arbeidsdager som gårdsbil?
Følelsen gikk snart over. Mest på grunn av verdens tyngste gasspedal. Etter 10 mil hadde jeg bortimot senebetennelse i høyrebenet. Dessuten var det nokså irriterende at den måtte ha to kickdowns for å i det hele tatt klare å øke farten. Og da det først skjedde, dro den avgårde så du plutselig måtte bremse igjen.
At hele fem varsellamper lyste konstant, begynte også å bekymre litt. Men jeg tok meg til Oslo og rakk et utsatt møte. Deretter kjørte Volvoen og jeg til Bertel O Steen på Lørenskog, hvor jeg parkerte på første ledige plass, hvorpå jeg plukket opp en testbil og reiste hjemover igjen.
Volvoen, tenkte jeg ikke mer på før etter jul – da jeg nødvendigvis var nødt til å få vraket hjem på et eller annet vis.
Den sto der jeg sist forlot den. Ganske nære hovedinngangen, sånn at de fleste, og det er jo ganske mange som jobber der, må ha passert den på nært hold en rekke ganger.
Noen må ha lurt på hva en skakk V70 fra 98 med ei potetgreip i passasjersetet og 50 kg jord i bagasjerommet gjorde der. Svaret har du nettopp lest.
FLERE TULLETE HISTORIER? LES OM PUNTOEN SOM TOK FYR!
