Det er ikke så mange som forstår hvorfor, men det er jo sånn at jeg elsker gamle små Fiater. Rart? Tja. De er glade, smarte og morsomme. Og de har sjel og liker å bli kjørt. Dessuten er de superenkle å skru på, og deler er billig. I dag kjøpte jeg en til.

Av David K Andersen

Denne saken ble første gang publisert i august 2016

Min svært gode venn Roberto ringte meg for et par dager siden. Han heter egentlig Robert, men helt siden 1996, da jeg fikk ham til å kjøpe seg en Lancia Thema, har jeg kalt ham Roberto. Etter Roberto Testore – sjef på Fiat fra 96 til 02.

Legg forresten merke til at jeg sier han er en svært god venn. Den omtalen kan eksempelvis oppnås om en person som forblir en god venn – også etter å ha eid en Lancia som ikke går i fuktig vær. Uten å være bilentusiast. Dette er en bra kar.

Uansett: Roberto ringte for et par dager siden og mente han hadde nyheter som ville få meg i svært godt humør. Det hadde han rett i.

For et snaut år siden kjøpe han en 95-modell Punto 55. Han trengte en billig bil å kjøre til og fra jobb med. Fiaten var EU-godkjent og kostet ikke mange tusenlappene, så jeg anbefalte den. Selv om jeg ikke hadde sett den selv.

Robertos gode nyhet fra telefonsamtalen, var at familien nå nettopp hadde kommet hjem fra ferie, og at Puntoen hverken ville starte eller rikke på seg. Kanskje jeg ville kjøpe den på rot?

– Prosentuelt, er du svært langt unna nå, sa Roberto etter at jeg hadde bydd ham 50 kroner over vrakpant. Dermed doblet jeg budet til 100, og heldigvis var det nettopp det han hadde sett for seg.

Så langt unna NAFs råd ved kjøp av bruktbil du kan komme, fikk jeg først senere på kvelden ytterligere detaljer om selve bilen – via en lengre chat på Facebook. Den var EU-godkjent til januar og årsavgiften var betalt. Bra.

Videre fungerte ikke vindusviskene, batteriet var flatt, og høyre bakhjul hadde satt seg. Han sendte dessuten noen bilder, og den så utvilsomt helt forferdelig ut. Sota vinduer, ultrastygge sideskjørt og superharry montering av temperaturmåler i A-stolpen. En yngre person enn Roberto hadde nok eid den før ham.

Så, i dag var det endelig tid for å hente mitt nye smykke, og jeg tok med broren min. Han er eks Fiat Uno-eier og dermed en mann du kan stole på. I alle fall etter min logikk. Vi kastet alt fra startkabler og verktøy til spett og slegge bakpå pickupen, og følte oss godt rustet. Biltralla lot vi stå igjen hjemme – denne bilen skulle kjøres på egen maskin.

Om du fulgte med litt lenger opp, så du at ett av problemene var at den ikke ville rikke seg. Ved ankomst lokaliserte vi raskt høyre bakhjul som problemkilde. – Det er sikkert bremsene som har satt seg, sa brodern og ga hjulet en knert med spettet. Det hjalp ikke det minste, men vi så at hele hjulet beveget seg ut og inn. Faktisk kunne det beveges minst 2-3 cm om man tok tak i toppen av det og ristet. Ok, tenkte jeg – hjullageret er totalt ferdig og har skjært seg. Vi vippet av nav-koppen, men der var alt i skjønneste orden uten glipp. Det var da vi forsto at det var hele bakhjulsopphenget som var fullstendig utslitt.

Med 10 prosent bekymring for bilens generelle kjøreegenskaper, men 90 prosent glede over å unnslippe lagerbytte, dro brodern til hjulet med slegga så hele bilen hoppa sidelengs. Dermed løsna bremsen og verden hadde ett problem mindre.

Så kobla vi på startkabler og bilen fyrte. Dessverre bare på tre sylindre. En runde med pluggene og nytt forsøk hjalp ikke. Imidlertid kunne turen under panseret informere om at det et aller annet sted måtte være en betydelig oljelekkasje – her var det god smøring – utenpå. På innsiden var det muligens noe dårligere stilt, jeg fant ikke antydning til olje på pinnen. Ja, og så befant plast-dekselet over registerreima seg bare delvis der Fiat en gang i tiden plasserte det.

Siden olje var det eneste vi ikke hadde tatt med hjemmefra, valgte vi å ikke gjøre noe med saken. Muligens ikke helt i tråd med hva som er lurt i forbindelse med bruktbilkjøp. Eller biler generelt egentlig.

Så skulle det kjøres hjem. På tre sylindre. Den var flere hundre omdreininger unna å klare seg selv på tomgang, men med effektiv heel-and-toe-teknikk lært fra racing, gikk det ganske så fint. Ikke kom og si at motorsport ikke har relevans for dagliglivet.

Med 55 hestekrefter originalt, er ikke det beste som kan skje deg å miste en sylinder. Da må du bruke gassen hardt for å oppnå fremdrift. Brodern sa etterpå at han syntes det luktet rart, der han lå bak meg i en slags Beijing-aktig eksoståke.

Etter noen kilometers kjøring bestemte heldigvis den fjerde sylinderen seg for å avslutte sommerferien og joine de andre. Folk skryter av Tesla og andre biler som kan kjøre seg selv. Selv lar jeg meg imponere mer av biler som kan reparere seg selv.

Den siste milen hjem ble dermed ren fryd. Dette var i sin tid en av Europas absolutt mest solgte biler, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Støynivå, fjæringskomfort og fartsfølelse er omtrent som i en ny småbil i dag. Puntoen var behagelig og fin å kjøre, om enn ikke helt stabil i svingene, takket være bakstillingens antatte forsøk på å fraskille seg resten av bilen. Om dette eksemplaret ikke lar seg redde, skal jeg ha en sånn Punto i samlingen etterhvert – for en fantastisk bil dette er. At et pent eksemplar fortsatt kan koste over 20 000, sier jo noe om hvor ettertraktet disse er.

Vel hjemme, parkerte jeg på gårdsplassen og gikk inn i garasjen for å hente motorolje. – Den kokte ikke da, spurte brodern sarkastisk. – Naturligvis ikke, fnøs jeg tilbake. 10 sekunder senere, med oljekanna i hånda på vei ut av garasjen, kunne jeg konstatere at røyk veltet opp fra under panseret. – Det er ikke mulig at den koker, sa jeg. Vann-tempen var jo helt stabil.

Etter at panseret var åpnet, konkluderte jeg raskt med at jeg hadde rett – den kokte ikke. Derimot brant det nokså friskt der nede.

– Skal du slokke den, spurte brodern med en god porsjon latter. Omtrent samtidig gikk det opp for meg hva som skjedde, og jeg spurtet over gårdsplassen for å hente pulverapparatet. Så kom jeg til å tenke på at om jeg tømmer det oppi der, så blir jo motoren helt ødelagt. Dermed skiftet jeg brått retning for å finne ei bøtte med vann istedet. Ett sekund etter det igjen, kom jeg på at bøtta ikke var der jeg trodde, så for tredje gang på fire sekunder skiftet jeg brått retning.

Ok – gårdplassen min er ganske stor. Og jeg er ikke en mann som vanligvis spurter alt jeg kan. Dette, i kombinasjon med Fiaten som sto i full fyr, var antakelig årsaken til at broren min på dette tidspunktet lå på bakken og vred seg i latter.

Heldigvis for alle vennene hans, rakk han å ta denne Snapen:

Og den er jo ganske morsom. Til info var Fiat på 80-tallet først i verden med å bygge motorer med robot, og de fikk navnet Fully Integrated Robotised Engine, fortkortet FIRE.

Heldigvis slukket en bøtte vann brannen effektivt. Det viste seg at det var dynamoen som hadde tatt fyr. Årsaken er svært sannsynlig en kombinasjon av at den var innsauset i masse olje som følge av at det meste av motorens smøremiddel befant seg på utsiden av den istedet for på innsiden. Og at motoren ble nokså varm de første kilometerene på tre sylindre.

Nå virker ikke dynamoen lenger dessverre, men bilen ellers begynner å komme seg sett i forhold til hvordan vi fant den tidligere på dagen. Den er imidlertid i heller dårlig forfatning ellers, så akkurat dette Punto-eventyret blik nok ikke så langt.

Men jeg skal bruke den litt før den vrakes. Det er jo ikke noe verre enn å kjøre elbil: Jeg kobler på laderen når bilen står i garasjen, og så kjører jeg til batteriet er tomt.

Kommer muligens tilbake senere med informasjon om hvor lang rekkevidde en 95 Fiat Punto har.