Ved David K Andersen
Smart burde passe meg perfekt. Jeg liker jo små, gjerne litt rare og uvanlige biler. Med ekstra pluss for kreativitet såklart. Og Smarts konsept er genialt: Du beholder noenlunde normal størrelse og romslighet for fører og passasjer, resten kuttes ned til et minimum.
Vipps – du har en microbil som utmerket godt kan brukes til frakting av deg selv og en til.
De har likevel ikke helt klart å nå fram hos meg, jeg har aldri kjøpt en. De to første generasjonene Fortwo (som liksom er hovedmodellen), traff ikke helt med design. Og de hadde horrible singelclutch-automater. Manuell, alltid mitt førstevalg, særlig i små biler, var ikke tilgjengelig.
LES OM SMARTS HISTORIE, OG SE BILDER AV DE ELDRE MODELLENE HER
Så kom tredje generasjon i 2014. Jeg testet året etter, og denne gangen traff de med designen. Den ble bredere, og de klarte å utnytte forholdet mellom lengde og bredde til å gjøre den tøff og kul. Ganske fet rett og slett. I alle fall for oss som synes annerledes-biler er en bra greie.
Men de kom kanskje ikke helt i mål. Plattformen deles med Renault Twingo, og dermed også motorene og girkassene. Singelclutch-kassen ble skiftet ut med en dobbeltclutch, så det hjalp en god del.
Kalibrering av motor og girkasse funket ikke spesielt godt. Den minste bensinmotoren, en treer uten turbo på 71 hestekrefter, burde holdt når vekten er under tonnet, men over 15 sekunder til 100 er i overkant. Gassresponsen var unaturlig og rar, og selv om girkassen isolert sett funket som den skulle, hendte det at den fant på merkelige ting.
LES TEST AV SMART MED BENSINMOTOR OG AUTOMAT HER
Det samme gjaldt 0,9-literen med turbo og 90 hestekrefter. Men manuell girkasse burde alt ligge til rette for en morsom opplevelse, men med den rareste kontrollen av turbotrykket jeg noen gang har opplevd, føltes den mest merkelig å kjøre. Plutselig ladet den og dro av gårde, andre ganger skjedde lite. Uharmonisk og litt uferdig.
Jeg ville så gjerne like den, men fikk det ikke helt til.
Men nå har det skjedd ting. I Norge selges ikke lenger smart med bensinmotor. Derimot har denne tredjegenerasjonen i år kommet som elbil. Den har jeg kjørt denne uka.
Og nå faller endelig brikkene på plass. 82 hester og 160 Nm gjør den sterk og rask opp til 80 km/t. Gassresponsen er velkalibrert og naturlig. For første gang (skal sies at jeg aldri kjørte elektrisk andregenereasjon Smart), funker hele bilens konsept slik det skal, uten kjøremessige ulemper levert av drivlinjen.
Batteriet er ikke voldsomt, ei heller ladekapasitet. Og det finnes andre ting å henge seg opp i, du kan lese mer om det i testen som kommer til uka. Men dette funker for meg altså.
Smart er tøff, morsom, særegen og får meg i godt humør. Den viser at elbiler både kan ha personlighet og sjarm, og til og med funke bedre enn med fossilt brennstoff på tanken.
Heia biler som ikke er som alle andre, og god helg!
