Test: Volkswagen ID.3 Pure 52 kWt

Volkswagen ID.3 i budsjett-versjon gjør livet surt for vårens elbilnyheter.

Tekst og foto: David Kordahl Andersen

Det strømmer på med nye bilmodeller, først nå merker vi virkelig bilprodusentenes investeringer de siste årene. Mest hot for øyeblikket, er de små og billige.

Hyundai har kommet med Inster, Opel lanserer Frontera, Citroën ë-C3 og ë-C3 Aircross er i gang – alle biler der 250 til 300 000 kroner plasserer deg bak rattet med nøkkelen i lomma. Eller i tenningslåsen. I denne prisklassen er det ikke nødvendigvis nøkkelløst.

Og det er før vi har nevnt kule Renault 5 og den praktiske broren 4. Snart er dessuten Volkswagen her med både ID.1 og ID.2.

Jeg er enig i at det frister. En splitter ny bil til ikke særlig mye penger. Dette er jammen en annen verden enn for få år siden. Alle har noe å by på, enten det er mye utstyr, god plass, allright rekkevidde eller kul design. Ulempen er at du ikke får alle de egenskapene i én og samme bil.

Priset som en småbil

Før du faller for en av nyhetene og legger pengene i Renault 5s baguett-holder eller det store bagasjerommet på Opel Frontera, er det verdt å merke seg en gammel traver på sidelinjen. Den har satt kursen rett mot deg.

Etter at Volkswagen ga ID.3 facelift i 2023, har nemlig det formodentlig siste, men kanskje også beste kortet blitt trukket.

I påvente av lillebrødrene i ID-familien, og som et motangrep på gjengen over, er en budsjett-utgave blitt tatt frem.

Det lille batteriet er tilbake. Eller – det har vært der deler av tiden fra starten av, men slo dårlig an i en rentesnill verden med rekkeviddeangst, lite elbilutvalg og stor betalingsvillighet.

Nå er det annerledes. Pengene er tryggere forvart, konkurransen en helt annen, og det reelle rekkeviddebehovet justert.

ID.3 Pure, som dagens helt heter, koster 299 900 kroner, og kommer med batteri på 52 kWt og 388 km rekkevidde. Testbilen er en Business-utgave og lander på 319 920 kroner.

Ikke ribbet

Til den prisen skulle man tro det var tynt med utstyr, men det er faktisk ikke tilfelle. Her er det varme i rattet, ryggekamera, 18-tommers felger, metallic lakk, adaptiv fartsholder, stemningsbelysning og egentlig det meste du kan tenke deg å behøve.

Til og med den store skjermen og de individuelle midtarmelenene har fått være med.

Og siden batteri fortsatt er større enn i konkurrentene fra kompaktklassen, Opel Astra og Peugeot 308, er slett ikke rekkevidden så ille heller. Du kjører dessuten mye lenger enn de fleste av nykommerne vi nettopp snakket om.

Så hvordan funker dette?

Hakket tristere vinterhjul-felger enn du er vant til, kan røpe hva slags ID.3-utgave det er snakk om, men annet enn det, og annerledes design inne i lyktene siden bilen ikke har LED matrix (men fortsatt LED) hovedlys, er det lite som skiller på utsiden.

Det samme kan sies om interiøret. Først og fremst, nyter du jo her oppdateringene som ble gjort på faceliften. Det er stort sett myke materialer der du venter, og det er piffet opp med kontrastsøm i dashbordet, samt stemningsbelysning. Fargerikt og sprekt er det ikke, men den opplevde kvalitetsfølelsen er bra, og ikke minst høyere bedre enn i billigbilene jeg har sammenlignet med.

Jeg er fortsatt skeptisk til enkelte løsninger som mangelen på egne brytere til de bakre vindusheisene, berøringsfølsomme rattknapper og fravær av volumhjul, men på den annen side er infotainmentskjermen et meget hyggelig bekjentskap.

Fremskrittet mot de første utgavene fra 2020 er så store at det hele egentlig oppleves som et helt annet system. Oppløsningen er god, menyer og valg intuitive og enkle, og så er programvare lynrask. Å sveipe vekk fartsgrensevarslingen og filholderen gjør du etter hvert lynraskt. Nettopp fordi skjermen takler det, og lystrer umiddelbart som i en Tesla.

Forsetene representerer også tydelig fordelen ved å velge en billig-versjon av en kompakt-klassebil, fremfor en bybil eller småbil.

De er store og svært komfortable, med riktig støtte der du trenger den. Legg til gode justeringsmuligheter og de deilige armelenene, og du sitter glimrende.

Baksetet er som vi vet fra før bra, og bagasjen typisk for kompaktklassen.

Én miss

Noen krefter blir du nødt til å gi slipp på. Standardversjonen av ID.3 med 58 kWt batteri byr på 204 hestekrefter på bakhjulene, mens du her må nøye deg med 170. Du er fortsatt milevis foran småtassene vi prøver oss mot.

0-100 km/t går unna på 8,2 sekunder, og du har nok trøkk til å passere annen trafikk trygt.

Den nokså tvilsomme bremsepedalfølelsen, henger imidlertid igjen fra før – her trenger Volkswagen å gjøre en bedre jobb når hastighetsreduksjonen skjer med regenerering og ikke selve bremsene.

Ellers er ID.3 Pure omtrent som en hvilken som helst utgave å kjøre, styringen er riktig vektet og forutsigbar, og kjøreegenskapene trygge. Å ha det moro er litt mer krevende, blant annet fordi du ikke får noe særlig krefter å rutte med hvis bilen tror det er fare for sladd når du tråker på ut av svingene.

Den ene tingen jeg ikke helt får til å stemme med denne Pure-utgaven, er fjæringskomforten. ID.3 er jo ganske bra på dette med det største 77 kWt-batteriet, men her oppnås ikke tilfredsstillende flyt.

Små ujevnheter forplanter seg i resten av bilen og merkes, med mindre veien er helt slett, går den og småstusser. Det blir ikke bedre med større ujevnheter.

Kan det være at samme fjærer, dempere og stabstag som i versjoner med større batteri og opp mot 165 kg høyere egenvekt benyttes? Det vet jeg ikke, ei heller ikke om dette er en dealbraker for deg. Bra er det i alle fall ikke.

Konklusjon

Med unntak av de sedvanlige ID-tingene enkelte kanskje kan irritere seg over, og fjæringen som ikke helt får til flyten jeg ønsker, teller alt til fordel for ID.3 i Pure-utgave med lite batteri og lav pris. Ikke så rart, du betaler for en småbil, men får en kompakt-bil.

Galleri:

1 av 17

Data: