Test: Voyah Free

Er det mer enn utseendet som tiltaler hos Voyah Free? Vi har testet den store el-SUVen fra det ferske merket.

Tekst og foto: David K Andersen

Med flere nye kinesiske bilmerker på det norske markedet, er det ikke nødvendigvis enkelt å holde oversikt. Spesielt ikke når de nærmest helt plutselig, bare dukker opp. Sånn som Voyah gjorde.

Dette merket faller imidlertid ikke i «hva er dette»-kategorien. Årsaken er ikke showroom i Oslo sentrum, som Voyah har, men noe så gammeldags som god design.

For mens en rekke nye elbilmodeller fra mer eller mindre kjente merker sliter voldsomt med å skape sin egen identitet via utseende, treffer Voyah spikeren på hodet.

Ikke bare ser bilen meget bra ut, den gjør det samtidig som den har særpreg. Free, som med sine 4,9 meter omtrent er som en Audi Q8 e-tron i størrelse, kjennes enkelt igjen på den tøffe grillen med negativ vinkel.

Aller mest er det imidlertid C-stolpene og designen i bakenden som skiller den ut. Se – det er faktisk mulig å designe noe helt fra bunnen av – fra et helt nytt merke – som både ser glimrende ut, og er enkelt å identifisere.

Kule detaljer som stilig turbin-design på felgene og lyssignatur foran som går via logoen i midten og tvers over, drar opp ytterligere.

Mangler ikke noe

Design er imidlertid én ting, men hva er egentlig dette for noe?

Størrelsen er omtrent der mange norske familier ønsker å befinne seg, i alle fall når man skal koste på seg litt.

Bagasjerommet tar 560 liter, og er dermed der det bør være i dette segmentet. Såvidt. Om ikke alt får plass der, kan du laste 75 kg på taket, og så er tilhengervekten på hele 2 tonn.

Baksetet imponerer likeledes, med svært gode plassforhold og høy sittekomfort. Gulvet er tilnærmet helt flatt, og selv om to sitter best (som du ser på utformingen av setene), fungerer tre fint.

Ved siden av god plass også foran, som det selvsagt skal være i en så stor bil, er det rikelig med oppbevaringsplass – blant annet i et stort rom under den høye midtkonsollen.

Heller ikke på den tekniske siden, er det enkelt å fiske frem mangler.

Batterikapasiteten er på 100 kWt netto, og rekkevidden oppgitt til 500 km i henhold til WLTP for blandet kjøring. Det hadde for øvrig bilen ingen problemer med å nå i sommerens store rekkeviddetest i regi av NAF, hvor den nådde 510 km.

Ladeegenskapene derimot, kunne vært bedre. Makseffekt for hurtiglading på 100 kW, er dårligere enn vi begynner å bli vant til – spesielt for en påkostet storbil som dette.

Det tar seg imidlertid opp igjen når vi kikker på chassis og drivlinje, for her har du 489 hestekrefter og 720 Nm tilgjengelig via elmotor foran og bak. Som også gir firehjulsdrift.

Dermed fikses akselerasjonen fra 0-100 km/t på 4,4 sekunder. Med stor margin raskt nok for en familie-SUV.

Premium

Både utseendet og prisen på 750 000 kroner, antyder at Voyah satser mot premium.

Så er den også utstyrt med det meste du kan tenke deg, enten det er belysning i de automatisk utfellbare dørhåndtakene, eller en av de beste massasjefunksjonene i forseter vi noen gang har testet.

Alt fra lydanlegg fra Dynaudio, til nattkamera og skjermer tvers over dashbordet, er på plass.

Premium-følelsen kommer imidlertid hovedsakelig fra materialvalgene, designen på innsiden og den generelle kvalitetsfølelsen.

Ikke noe er overdådig og nesten i overkant luksuriøst som hos Hongqi, men du får ikke mindre påkostet følelse av den grunn.

Mengden kunstskinn er enorm, omtrent alt du ser, og i alle fall kommer i kontakt med, er trukket i det. Til og med gulvmatten i bagasjerommet holder samme høye standard.

Designen er stilig i alt fra dørsider med ulike mønstre i sømmene og kontrastmaterialer med fin følelse, til midtkonsoll og seter.

Måten alt er satt sammen på gir høyverdig og solid inntrykk.

Personlig er jeg ikke like glad i blåfargen på enkelte paneler, og girvelgeren holder ikke helt standarden til resten av interiøret, om noe skal pekes på. Men Voyah imponerer like mye på interiør som på design og spesifikasjon.

Partytriks

I likhet med flere andre kinesiske bilmodeller, har også Voyah Free et partytriks i ermet – denne gangen noe som faktisk også kan være nyttig – og som er helt nytt.

Jeg snakker ikke om de tre 12,3-tommers skjermene som kler hele interiørets bredde, men selve dashbordet de er integrert i.

Velger du Sport kjøremodus, senkes nemlig hele dashbordet seg automatisk med flere cm. I samme prosess reduseres den totale skjermflaten, og innholdet tilpasses den slanke, nye stilen du plutselig sitter med foran deg.

1 av 4

Voyah sier formålet er å fokusere ekstra på kjøringen, men bedre sikt ut, er en like stor fordel.

Når det kommer til skjermenes innhold, er den til høyre reservert passasjeren, som kan kontrollere lyd, navigasjon, sitt eget sete og mer, mens de to resterende for det meste fungerer som vi er vant til fra andre biler.

Førerdisplayet rett foran deg har tydelig og ryddig oppsett for visning av viktig informasjon knyttet til kjøringen, mens den i midten fungerer som en vanlig infotainmentskjerm.

Om ønskelig kan du imidlertid bytte om på visse ting, for eksempel kan kartet fra navigasjonen i sin helhet plasseres foran deg og ikke i midten.

Menysystemene er enkle og intuitive å benytte, med ekstra pluss for store ikoner å trykke på.

Og som vanlig får fysiske knapper for klimaanlegget og ordentlige rattknapper framfor berøringsfølsomme overflater, rikelig med plusspoeng fra meg.

Sittekomforten er for øvrig glimrende i forsetene, og om justeringsmulighetene ikke er like voldsomme som hos de tyske premium-konkurrentene, er de tilstrekkelige til å finne en god kjørestilling.

Komfort i høysetet

Langs veien er det til tross for solide fartsressurser, komfort fremfor sport, som gjelder.

Luftfjæringen gjør at de aller fleste ujevnheter spises opp uten å sendes videre, men kanskje først og fremst at flyten på motor- og landevei blir særdeles behagelig. Heldigvis uten å gjøre bilen for myk eller huskete i bevegelsene – karosseriet forholder seg i stor grad rolig.

Når støynivået samtidig er lavt, blir dette en svært komfortabel doning å legge mil bak seg i.

Med det sagt, gjør ikke Voyah seg bort langs svingete landeveier i godt tempo heller. Styringen er direkte og gjør det enkelt å plassere bilen presist i veibanen.

Chassiset genererer dessuten mye mekanisk grep, og ujevnheter i svinger setter den ikke ut av balanse.

Samtidig er forskjellen mellom kjøremodusene begrenset, og selv i Sport, begynner bilen å lene seg ganske tidlig.

Men det er greit, dette er uansett ingen sportsbil.

Konklusjon

Mange nykommere er gode på mye, men kan falle gjennom på enkelte ting. Dermed er det spesielt imponerende å oppleve hvor godt Voyah lykkes på nærmest alle måter. Bare enkelte små og mindre viktige detaljer har forbedringspotensiale, og så ønsker vi oss selvsagt raskere hurtiglading. Bilen er ikke direkte billig, men sett opp mot hvor komplett den er totalt sett – på alt fra plass til utstyr og komfort – er det vanskelig å karakterisere Voyah Free som annet enn svært attraktiv. Her er det definitivt mer enn design som lokker.

Galleri:

1 av 28

Data: