Test: Cupra Born

Cupra Born er Volkswagen ID.3s rampete fetter, og lykkes i stor grad med det meste. Men det er når den skal tøffe seg den kommer til kort.

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad

Cupra – navnet ringer kanskje en liten bjelle, ikke minst blant «hot hatch»-entusiastene.

Tilnavnet ble helst brukt på Seats sprekere, sportsligere modeller, hvor diverse generasjoner Seat Leon Cupra kanskje er høydepunktene.

I praksis kan man si at Cupra var det GTI er til Volkswagen, men nå er Cupra skilt ut som en egen merkevare i Volkswagen-hierarkiet.

Cupra Born er ikke første rene Cupra-modell, men det er den første hel-elektriske.

Det skal ikke mange blikkene til for å se at bilen lener seg tungt på Volkswagens eksisterende elbil-portefølje.

Proporsjonelt er Born i praksis identisk med VW ID.3, og teknisk er de også i praksis like.

Men det er likevel noen sentrale forskjeller – inkludert et par ting Cupra lykkes med i større grad enn Volkswagen.

Utseendet med seg

Som nevnt deler Cupra både teknisk plattform og generelle proporsjoner med VW ID.3 – men den er langt skarpere i detaljene utvendig.

Personlig syns jeg Cupra lykkes å krydre ID-fasongen i stor grad. Den «sinte» fronten bruker de skarpe LED-lyktene som blikkfang, og Cupra-bokstavene i slissen på frontfangeren er en kul detalj.

Langs sidene dominerer naturligvis de store hjulene – 18-tommere er minste felgvalg! – og langs kanalene går en sportslig profil med en liten knekk mot slutten, som skal gi inntrykk av sterke aerodynamiske egenskaper.

Dette går igjen bakerst, med en svær diffuser i hekken, som sannsynligvis også er mer «show» enn «go» – men det gjør ingenting.

Bakparten kompletteres av et heltrukkent LED-baklys, og spør du meg er Born mer vellykket enn ID.3 fra alle vinkler.

Cupra har samtidig bestemt seg for at merkets profil-farge er kobber. Se på bildene og finn alle kobber-detaljene – det er mange av dem!

Herlig interiør-miks

Kobber-detaljene fortsetter i det øyeblikk førerdøren åpnes. Dashbord, ratt og midtkonsoll preges alle av fargen – som ellers har en slags grå-blå fargetone. Jeg syns det gir et sporty og litt mer levende preg enn de «døde» gråfargene de fleste bil-interiør lider av.

Setene i denne First Born-utgaven er kledt i stoff – skinnseter er ikke kult lenger nå, vet du – og Cupra har også kledt toppen av dashbordet og midtkonsollen i et stoff-materiale.

Dette er en enkel, helt sikkert ganske rimelig og ikke minst vellykket måte å skjule billig plast på.

I et interiør som må låne mye fra Volkswagen ID.3 er det herlig å se at Cupra har fått sette sitt eget preg på det hele, og material- og kvalitetsfølelsen er langt bedre her enn i konsernfetteren fra Wolfsburg.

Det tøffe rattet – litt imitert karbonfiberstruktur til tross – bidrar også til det gode helhetsinntrykket.

Sliter med ID.3-ulemper også

Dessverre har ikke Cupra klart å eliminere alle ulempene ID.3 også sliter med.

For eksempel er vindusheisene av den håpløse typen hvor man må velge mellom for- eller bakvinduene med en berøringsfølsom knapp.

Berøringsfølsomme knapper er også rattet utstyrt med, men konfigurasjonen og plasseringen av knappene er gjort litt bedre i Cupra Born, med mindre sjanse for tilfeldige tastetrykk.

Det største aberet er derimot betjeningen av multimedie-skjermen.

I en evig iver etter å fjerne så mange fysiske knapper som overhodet mulig, er Cupra Born utstyrt med et lite berøringspanel under hovedskjermen.

I hver ende sitter en liten «bryter» for temperaturen på de to klima-sonene, mens volum styres midt i.

Ikke bare er disse fiklete å bruke normalt – de er heller ikke bakgrunnsbelyste, slik at de blir enda mer kronglete å bruke i mørket.

Cupra har heldigvis beholdt en «hurtigtast» for å rask aktivere setevarmerne: Trykk på temperaturvelgeren med to fingre, så justeres setevarmen i tre trinn. Dessverre er denne funksjonen litt temperamentsfull, og fungerer omtrent på halvparten av trykkene mine …

Funksjonsrik, men rotete skjerm

Det meste i Cupra Born styres via den store hovedskjermen øverst på dashbordet.

Skjermen her er større enn i ID.3-modellene, og bruker litt av den ekstra plassen til å ha hurtigvalg nederst på skjermen til de viktigste funksjonene.

Selve grensesnittet er i overkant rotete, og jeg er ikke kjempe-imponert over skjermens oppløsning og skarphet – men det fungerer stort sett bra.

I likhet med ID-modellene sliter dog også Born med at skjermen ikke reagerer raskt nok på fingerbevegelser. Forhåpentligvis klarer de nøste opp i det gjennom programvareoppdateringer.

Dashbordets andre skjerm sitter rett foran rattet, og er montert på rattstammen. Det betyr at den er synlig uansett hvordan rattet justeres – en snedig detalj som ikke veldig mange biler har.

Skjermen er liten, men trenger ikke være større heller. Hastighet, status for den aktive fartsholderen og enkle navigasjonsmeldinger er alt du får her, men jeg skjønner ikke helt kritikken som har kommet mot Cupra, VW og Skoda for disse små skjermene. Mye heller en slik instrumentskjerm enn ingen (*host host* Tesla Model 3 *host host*).

Enkelhet satt i system

Å sette av gårde i en Cupra Born kunne knapt vært enklere.

Med nøkkelløs tilgang er det bare å åpne døren, sette seg inn, velge D på den snertne girvelgeren monter på instrumenthuset, og kjøre.

Selv om bilen har en startknapp montert på rattstammen trenger man ikke bruke den i hverdagen.

Det eneste jeg har brukt den til er å la «tenningen» stå på under fotografering …

Det delvis perforerte skinnet og nær perfekt tykkelse gjør rattet skikkelig godt å holde i, og som vi forventer fra VW-produkter er blinklys- og vindusviskerhendler ergonomisk «riktig» plassert. Disse har også solid tyngde og kvalitetsfølelse, men bilen gir fra seg en overraskende – og faktisk noe skjemmende – høy lyd når blinklysene er aktivert.

Akkurat som at bilen skrur seg på så fort føreren setter seg inn, er det flere eksempler på at bilen «tenker» for deg: Om du er uten passasjer i bilen, vil klimaanlegget automatisk stille seg inn kun for deg som fører.

Dette er en funksjon Cupra deler med andre konsernslektninger, og som sikkert kan spare noen promiller strøm hver tur.

Stille – men pysete

På landeveien slår det meg fort hvor utrolig stillegående Cupra Born er.

Med 19-tommers vinterhjul hadde jeg forventet en viss hjulstøy, men den er i praksis ikke-eksisterende.

Kombinert med et understell som er veldig godt balansert mot den relativt kompakte bilens egenvekt på ikke-altfor-slanke 1736 kilo gjør det at det er veldig lett å like Born fra perspektivet bak rattet.

Styringen er komplett følelsesløs, men i det minste presis.

Et lite stykke utenfor hovedstaden finner jeg litt snø, og tenker at drøyt 200 hestekrefter og bakhjulsdrift burde gi litt rampete kredibilitet til det tøffe utseendet.

Jeg gir på litt ut av en slak venstresving, men ingenting skjer. Ei gul lampe i instrumentskjermen blinker hissig, og forteller meg at antispinn-systemet aktivt jobber mot meg.

Ett eller annet sted i hovedskjermen – det er fullt mulig å gå seg vill her inne – finner jeg en «bryter» for ESP-systemet. Jeg skrur bryteren av, og prøver meg på nytt.

Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at jeg her beskrev en deilig, kontrollert og langtrukken sladd på nydelig snøføre – men faktum er at det fortsatt er ingenting som skjer. Det er overhodet ingen forskjell på hvordan bilen oppfører seg før og etter såkalt «deaktivering» av ESP-systemet.

Det kan virke som om VW-konsernet er så redd for at mye krefter og bakhjulsdrift skal skremme den erke-konservative Golf- og Passat-kunden at de struper ethvert hint til overstyring eller hjulspinn – og dermed også moro.

Men det skal dem ha, de som har kalibrert antispinn-systemet i elektromotoren: De har gjort en fabelaktig jobb med å maskere at den slår inn. Effekt-strupingen er så sømløs som bare el-motorer klarer.

Nå skal jeg ikke sitte her å oppfordre til slik «hooliganisme» på offentlige norske veier (jeg kan omtrent både se og høre den moralistiske pekefingeren bevege seg i sidesynet), men jeg hadde – Cupra-navnet tatt i betraktning – virkelig håpet at det gikk an å slå seg litt løs i en Born.

Konklusjon

Rent pragmatisk og overordnet er Cupra Born en ganske komplett pakke. Den har mye plass, både til passasjerer og bagasje. Den har rekkevidde som gjør den særdeles allbruks-anvendelig.

Den har et utseende som gjør mye mer ut av seg enn ID.3-en den er basert på. Og den har et interiør som både er kulere og – etter min mening – triveligere enn nettopp ID.3.

Likevel klarer den ikke helt å fri seg fra de konservative lenkene fra konsernet, og den plages av et par håpløse betjeningsløsninger som ikke er annet enn dårlige svar på spørsmål ingen har stilt.

Om det skal komme en enda «hottere» utgave av Cupra Born vet jeg ikke – det hadde jo vært gøy, dersom de da også tør gi litt slipp på overformynderiet i motor-tuningen.

Hva den i så fall skal hete vet jeg ikke, Cupra er jo allerede den «hotte» Seaten.

Men jeg har en følelse av at dersom gjengen i Barcelona fikk lage en Born helt etter egne ønsker, hadde den levd enda mer opp til forventningene jeg har til det som nå er et merkenavn: Cupra.

1 av 32

Tekniske data