Prøvekjørt: Opel Grandland Hybrid

Opel Grandland har droppet X-en og fått en strålende facelift – bokstavelig talt!

Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad

Opel Grandland X har kanskje ikke vært bilen som får blodet til å bruse spesielt heftig. Et relativt anonymt, om enn velproporsjonert utseende kombinert med relativt sedate drivlinjer gjorde modellen til et trygt heller enn spennende valg.

Introduksjonen av den ladbare hybrid-modellen hjalp dog på noe. Plutselig kunne den skilte med 300 hestekrefter – og 0-100 på småfrekke 6,1 sekunder. Men bilen så helt lik ut.

Og det bringer oss frem til i dag, hvor Grandland har gjennomgått et ganske kraftig ansiktsløft.

Kulere «stuk»

Aller mest åpenbare er endringene i fronten. Den nye «visir»-snuten til Opel er klistret på, til stort hell. Kombinert med at bilen er hellakkert, og ikke har hjulbuelister i sort plast gjør at bilen får et helt annet «stuk» skrått forfra.

Avbildede bil med stilige 19-tommere kompletterer den utvendige evolusjonen.

Den er kanskje ikke fullt så barsk i proporsjonene som nye Mokka, men det er ikke langt unna.

Bakfra? Der har det ikke skjedd veldig mye, annet en at Opel har plukket virkemidler fra trend-hylla: I stedet for en liten logo nederst i hjørnet på bakluka er nå «GRANDLAND» stolt skrevet med store bokstaver i nærmest full bredde.

Og X-en er borte. Dette er ingen Grandland X – kun Grandland.

Mindre ladbar hybrid

På den tekniske fronten har det også skjedd ting og tang. I Norge droppes alle andre modeller enn ladbar hybrid. Det er lett å forstå det valget.

Samtidig har det dukket opp en ny ladbar utgave, som ofrer el-motoren på bakakselen og reduserer effekten fra 300 hester i toppmodellen til fortsatt akseptable 224 hestekrefter, som alle skal ut gjennom forhjulene.

Det fungerer i nær sagt alle situasjoner helt glimrende, men det virker som elmotor, bensinmotor og girkasse ikke er helt på samme bølgelengde ved litt kvikke fraspark fra stillestående. I det store og det hele ikke et stort problem.

At akselerasjonen er redusert til 8,9 sekunder har heller ikke spesielt stor betydning i praksis, bilen er mer enn kvikk nok til den hverdagslige kjøringen.

Støy og bass

Med unntak av akkurat i startfasen jobber de to motorene godt sammen, og får hjelp av en 8-trinns automatkasse som stille ligger i bakgrunnen og sjalter mellom utvekslingene ganske sømløst. Den 1,6 liter store bensinmotoren avgir et overraskende bassete lydbilde ved tomgang, men er ellers ikke så veldig oppmerksomhetssyk.

Derimot kunne jeg tenkt meg noe mindre støy fra 19-tommershjulene. 19-tommere er uansett et av de få tilvalgene man kan gjøre på oppgraderte Grandland. Nå er det tre utstyrsnivåer å velge mellom, og på toppen av dette kan man legge til nevnte 19-tommere, metallic-lakk, avtagbart hengerfeste og 18-veis elektrisk justerbare skinnseter med varme og kjøling.

Sistnevnte er en oppgradering fra 6-veis manuelt justerbare seter i toppmodellen «Ultimate».

Bilen på bildene – og som er den eneste jeg har kjørt i denne omgang – er en 224-hesters «Ultimate», med alt av utstyr kasta etter seg.

Batteriet i de to variantene er det samme, og er identisk med det før ansiktsløftingen. Med 13,1 kWt kapasitet skal det være nok til rundt 55 kilometer ren elektrisk kjøring på 19-tommerne. Jeg opplevde rundt 40 med normal kjøring.

Prisforskjellen er 60.000 kroner – uavhengig av utstyrsnivå.

Piksel-lys

Om det har skjedd litt på det tekniske, har det skjedd enda mer på det teknologiske.

For å ta ingressen først, og hvorfor dette bokstavelig talt er en «strålende facelift»: Lykte-teknologi.

I «visir»-snuten har Opel montert LED-matriselys med 84 LED-piksler i hver frontlykt. Opel var veldig tidlig ute med matriselys på markedet, og lever opp til forventningene her.

For å hjelpe litt ekstra til i nattemørket skjuler det seg også et lite, infrarødt kamera under Opel-logoen i grillen. I instrumentskjermen kan du fiske frem bildet fra kameraet, som i praksis fungerer som et «nattsyn». Her maskes fotgjengere og syklister ut, og på landeveien fungerer systemet bra. Det fanger raskt opp folk og syklister, gjerne før du kan se dem med det blotte øyet.

Når det er sagt: Det er ikke anbefalt å kjøre med øynene klistra til instrumentskjermen – de skal være på veien uansett. Nattsynet er en støttefunksjon – ikke en kjøremodus!

Minimal-skjerm

Og ja; instrumentpanelet er naturligvis nytt. Tidligere har Grandland vært utstyrt med tradisjonelle instrumentklokker. De er ofret for en veldig oversiktlig skjerm, med flere forskjellige design å velge mellom.

Selv trives jeg best i «minimal». Da vises kun hastighet, kjøremodus, girvalg og fartsgrense. Spesielt på kvelden er det behagelig å kjøre med minst mulig distraksjon – litt som den gamle «Night mode»-funksjonen i Saab-modeller fra 90-tallet og utover.

Kaster man blikket fra instrumentene og rett over mot høyre ser man også en ny skjerm. Multimedieskjermen har blitt vesentlig større og ikke minst mye skarpere enn den som var i Grandland X.

Hjertesukk

Men – og dette er et lite hjertesukk – har skjermen egentlig blitt større? Nei, den har ikke det. Ikke i praksis.

Dette er fordi en tredjedel av skjermen tas opp til å vise temperaturinnstillingene på klimaanlegget, i det som best kan beskrives som en meningsløs sløsing med plass. For det første er det ikke noe poeng å kaste bort så mye plass på denne informasjonen –  dessuten er denne informasjonen uansett hele tiden vist nede ved knappene for klimaanlegget.

Farsen gjøres komplett ved at temperaturen i hovedskjermen vises med desimaler – men det er ikke mulig å justere temperaturen i halv-grader, kun hele grader.

Dette er en latskapskopiering av grensesnittet til øvrige PSA-modeller, som har all styring av klimaanlegget på skjermen. Det er bare veldig dårlig tilpasset Opel-grensesnittet. Skjerpings.

En tilsvarende «bug» finner man i styringen av auto-funksjonen til vindusviskerne. I Opel-modeller står visker-spaken i en dedikert, fysisk posisjon når auto-funksjonen er aktivert. I andre PSA-modeller aktiveres auto-funksjonen med en liten dytt på spaken, som så spretter tilbake til utgangsposisjonen.

Hver gang bilen startes på nytt nulles dette ut av minnet til Peugeoter, Citroëner og DS-er – men det gjør det jaggu meg i Opel-modeller også. Det vil si at du fysisk må vippe spaken ned i null-funksjon, og så tilbake i auto-funksjon ved hver omstart av bilen.

Slik har det vært i mange år på PSA-Opel-modellene, og er like irriterende hver gang. Skjerpings igjen!

Og når jeg først er i denne modusen: Hvorfor går bilen tilbake til radioen hver gang jeg starter den, selv om jeg hørte på musikk via blåtann eller Android Auto da jeg forlot den? Slutt med det, takk.

Lettkjørt, lettparkert

OK, nok eder og galle for denne gang. For det er mye positivt å ta med seg fra Opel Grandland.

For det første er den fabelaktig lettkjørt. Den nye girvelgeren – også plukket fra delelageret til PSA – fungerer bra, og jeg kan knapt huske å ha kjørt en bil som er så lett på rattet som Grandland.

Det er ikke det at den trenger noe mer ratting enn andre biler, det er bare servoen som virkelig jobber for å gjøre snurringen på hjula så tiltaksfritt som overhodet mulig.

Når man kombinerer dette med overraskende liten svingradius – det er ikke vanlig på forhjulsdrevne hybrider, hvor det er mye mikk-makk på forakslingen – får man det som må være en av de mest lett-parkerte bilene på markedet.

Ute på veien gjør ikke den lette styringen at bilen blir upresis. Chassiset er fast, men ikke veldig stivt. Det gir utslag i litt skarpe treff på trikkeskinner og andre uhumskheter i veibanen, men tas fint igjen med god kontroll på landeveien.

Som nevnt er støynivået det største problemet – og kanskje ville 18-tommerne hjulpet litt på begge disse problemene. Verdt å prøve før kjøp, vil jeg påstå.

Konklusjon

Bak rattet er det også lett å sette pris på den gode materialkvaliteten, det oversiktlige interiøret og en sittestilling som – i hvert fall med de råeste setene – er lett å justere til nær optimalt. Snedig er det også at sitteputen kan justeres i lengderetning. Ikke hverdagskost i denne klassen bil.

Kjapt oppsummert er oppgraderingen av Grandland særdeles vellykket. Utseendet har fått en faktisk ansiktsløfting, den nye forhjulsdrevne hybridversjonen sparer deg for 60.000 kroner og vil være mer enn god nok for de fleste, og det teknologiske har fått seg et kjærkomment løft.

Så får det være at bilen noen plasser oppleves som en halvkonvertert franskmann – totalinntrykket er fortsatt mer tysk enn noe annet.

1 av 24

Tekniske data: