Centro Stile Fiat, Alfa Romeo og Abarth har laget en moderne tolkning av legenden fra 60-tallet, Abarth 1000 SP.

Av David K Andersen

Alfa Romeo og Abarth samarbeidet på slutten av 50-tallet om å utvikle en liten sports-coupé med 1-liters motor. Bertone med Franco Scaglione bidro med design, og resultatet ble Alfa Romeo 1000 Abarth GT Bertone Coupé. Den hadde for øvrig en Sprint Veloce Alfa-firer med redusert volum.

To av tre prototyper ble vraket under testing av den 640 kg lette bilen med 88 hestekrefter på Avus i Tyskland, og prosjektet ble lagt ned. De to vrakede bilene ble for øvrig kjøpt av Luigi Colani, senere kjent for en rekke ukonvensjonelle design både i og utenfor bilenes verden, som designet og produserte nye karosserier til dem, og skiftet ut motoren med standardversjonen av Sprint Veloce på 1,3 liter. Bilene finnes fortsatt i dag.

Det var Alfa Romeo-ingeniøren Mario Colucci, som sto for den mekaniske utviklingen av 1000 Abarth GTen, og før Carlo Abarth avsluttet samarbeidet som startet på 50-tallet, ga han Colucci ansvaret for 1000 SP-prosjektet i 1966.

Bilen skulle konkurrere i Sport Prototipo-klassen for små racingbiler med heldekkende karosseri. Målet med 1000 SP, var en allrounder for bilsport, som skulle gjøre det bra i alt fra bakkeløp til langdistanse-racing.

Som den også gjorde, med blant annet seier i Nürburgring 500km i september 1966. Rørramme-konstruksjonen var ikke bare svært lett, men også ekstremt lavt, blant annet takket være bruken av Fiat 600D-motoren med twincam-topp og to 40-Webere, montert på hver side av motoren. 105 hestekrefter fra 982 kubikk, levert ved 8 000 omdreininger gjorde den 93 cm høye bilen til en rakett.

Senere ble det montert inn 1,3-liter i 1300 SP, og i 1967 satt man også inn 2-liters motor i racingbilen.

1000 SP har gjennom alle år stått som inspirasjon for utvikling av lette og effektive biler i Fiat-systemet, og nå, nøyaktig 55 år etter ferdigstillelsen av 1000 SP, feires den med en ny prototype.

Ikke lenger ekstremt liten, lett og lav, men fortsatt mindre og lettere enn det meste av det du finner av sportsbiler i dag.

Designen fokuseres fortsatt mot det lave og aerodynamiske, og bilen har i likhet med originalen, en rekke luftinntak og andre detaljer inspirert av 66-modellen.

Rørramme-chassiset er skiftet ut med det vi i dag kaller en hybrid-konstruksjon. Ikke fordi bilen er elektrifisert, men fordi den blander karbon og aluminium i konstruksjonen. Hoved-tubben er karbon, og så er fronten i aluminium festet inn i den.

Motormessig, er det ikke overraskende Alfa 4C-drivlinjen som benyttes. Her har du med andre ord en 1,75-liters turbofirer med 240 hestekrefter – selvfølgelig plassert bak fører og passasjer.

Prototypen planlegges vist på ulike eventer gjennom året.