Finnes det en link mellom Camry-generasjonene fra 1987 og 2020?
Tekst og foto: Odd Erik Skavold Lystad
I 1987 kjøpte min far en helt ny Toyota Camry, en GLi – topputgaven. Elektriske vinduer
foran og bak, ettermontert stereoanlegg med forsterkeren plassert under førersetet og knapper oppe på kanten av instrumenthuset – slik Lexus har begynt med i det siste igjen.
Utvendig var den lys blå – innvendig mørk blå.
Dette er bilen jeg vokste opp i. Bilen vi dro på så å si alle ferier med. Til Nordland. Til Askim. Til Bergen. Til Halmstad. Og veldig ofte til Trøndelag.
Den var i trofast tjeneste i familien helt til en januar-dag i 2001. I løpet av drøyt 13 år i tjeneste ble den erstattet av en da helt ny utgave av Toyota RAV4 (uten el-vinduer bak!). Camryen hadde da tohundre-og-noen-og-tjue-tusen kilometer på baken, hvorav samtlige var problemfrie.
Jeg tror en støtdemper var alt som ble byttet utenom ordinære servicepunkter som oljer og filtre.
Jeg husker godt Camry-modellen som kom på markedet omtrent samtidig med vår RAV4; XV30 ble lansert i 2001. Jeg syns den var flott, men kanskje ikke like flott som forgjengeren.
Men det skulle vise seg å bli vanskelig å selge store biler med bare bensinmotor under panseret: Camry forsvant som modell i Norge i 2004, XV30 skulle bli den siste generasjonen importert til Norge.
Helt til nå.
15 år etter at den store sedanen stille takket for seg er den tilbake.
Og hva kan vel da være bedre enn å tilbringe litt kvalitetstid med den nye modellen, ta den med på en langtur som i gamle dager og se hvorvidt den klarer frembringe de samme følelsene som den gamle blå klarte mine første drøye tolv leveår.
Førsteinntrykket
Vi får et godt første møte, Camryen og meg.
Utenfor Toyotas lokaler står den blank og fin – og selv om Toyota kaller bilen «grå» syns jeg den ser brun ut. Elegant brun, ikke pensjonistbrun.
Jeg setter meg inn, og kikker meg litt rundt. Tar litt på rattet. Stryker fingrene over knappene i midtkonsollen. Justerer sete og speil. Kobler opp mobiltelefonen. Så ruller vi av gårde.
Helt stillegående, naturligvis. For nå som Camryen er tilbake er det selvsagt med hybrid-logo på hekken. De første kilometerne går veldig stille for seg, men det er ikke før jeg skrur på head-up displayet og ser den lille turtelleren at jeg skjønner at bensinmotoren sannsynligvis har gått mesteparten av tiden. Den går så stille og fint.
Jeg gir gass så fort jeg er på motorveien, og bilen responderer raskt. 218 hestekrefter er helt fint i den store bilen. Nå hører jeg at motoren går, men det er absolutt ikke sjenerende. Den klassiske bensin-drønningen Toyota-hybridene lenge var kjent for er i praksis eliminert her.
Nå er jeg klar for road trip.
Den ekte adventen
For meg varer adventstiden egentlig bare sju-åtte timer. Det er nemlig tiden jeg bruker i bil fra Oslo til Molde.
Jeg kjører alltid bil hjem til jul. Egentlig kjører jeg bil nesten hver gang jeg skal hjem til Molde, men i hvert fall hjem til jul.
Ruta kjenner jeg godt. De to første timene er en ren transportetappe. Motorveikjøring fra Oslo til Hamar omtrent. Så en liten sløyfe gjennom Brummunddal (mektig det nye Mjøstårnet, altså) og over Mjøsbrua før man så peiser forbi Lillehammer.
Gudbrandsdalen er vakker, men ikke i nærheten så flott som Romsdalen. Trollveggen, elva Rauma, den skummelt lange 60-sonen i Verma hvor politiet liker å stå med «hårføneren», Kylling bru …
Hadde det ikke vært for at verdens
lengste kommune ligger imellom – Lesja føles i hvert fall slik – kunne de to dalene glidd sømløst i hverandre som en drøm.
Men Lesja er ikke så kjedelig som den pleier å være. På pop-anlegget har jeg en miks av piano-rocken til Ben Folds og et knippe podcaster som veksler jevnt. Det har tatt noen timer å komme hit, men det virker ikke så lenge. Det er noe med Camryen som gjør at jeg slapper litt ekstra av, men jeg klarer ikke helt sette fingeren på det. I hvert fall ikke enda.
Før jeg vet ordet av det er jeg på Åfarnes. Jeg kjører rett om bord i ferga, og fra Sølnes-kaia er det tjue minutter hjem.
På gamle trakter
Huset jeg vokste opp i står trygt der det sto den gang. Det er fjorten år siden vi flytta derfra, men lite har forandret seg utvendig med unntak av fargen.
Det gamle Moxy-dumper-dekket fader’n tok med hjem fra jobb for å lage et rustikt blomsterbed på fellesområdet i gata ligger der fortsatt. Det lille bartreet på andre siden av gata har blitt svært.
Men en lyseblå Camry mangler, og en ny Camry har plutselig gjort sin inntreden.
Det er surt utenfor, men inne i bilen er det strøkent. Det er en pussig detalj å henge seg opp i, men Camry har et usedvanlig behagelig klima-anlegg. Det blåser ikke for hardt, men lar heller ikke vinduene dugge. Det bare gjør jobben, effektivt og diskré – og jeg trenger i praksis aldri justere temperaturen. Så deilig.
Klimaanlegg i gamle-Camryen kom i form av åpne vindu.
Kanskje er det dette som er den lille magien i nye Camry som gjør at jeg trives så godt bak rattet? At ting bare funker?
Baksete-luksus
På turen oppover har jeg lastet bagasjerommet fullt av julegaver. Baksetet domineres av kjøleboksen – den samme kjøleboksen vi hadde i den lyseblå.
Baksetene har ikke blitt noe dårligere med årene hva passasjerkomfort angår. I denne topputgaven av Camry kan man med knapper i midtkonsollen regulere vinkel på bakseteryggen, sette egen temperatur på klimaanlegget og styre lydanlegget. Akkurat det siste er nok et potensiale for stor frustrasjon i forsetene …
Her kan også solskjermen i bakruta heves og senkes – noe føreren også kan via rattknappene. At funksjonen heter «Ryggsoleskala» i Toyotas «Rear sunshade»-oversettelse til norsk er litt flaut, men ellers henger ting på greip i bilens multimedieanlegg.
Det er raskt og relativt intuitivt. Android Auto og Apple CarPlay mangler, dog.
Noe som sårt kunne trengt en justering er derimot ryggekameraet. Det sørper seg til på et øyeblikk, og selv når linsa er gullende ren er ikke bildet HD-kvalitet, for å si det sånn.
Apropos kamera: Camryen har ikke det artige kamera-bakspeilet som nye RAV4 har, dessverre.
Hjemme borte
Men det er kanskje ikke i bakspeilet vi skal se så mye i. I hvert fall ikke metaforisk.
Strengt tatt er det lite som minner om den gamle Camryen med unntak av navnet og sedanformen. Ting har heldigvis gått fremover.
Men det er likevel noe jeg kjenner på når jeg vender snuten fra Molde og ned mot Oslo igjen. Gatelysene skaper et svakt, rytmisk gjenskinn i Toyota-logoen i rattet.
Minnene om alle bilturene i den lyseblå kommer tilbake. Den nye Camryen er en herlig bil. Komfortabel, bensingjerrig og romslig.
Og så kommer jeg plutselig på en detalj idet jeg kaster et blikk på det som kunne vært en turteller, men som i hybrid-Camryen er ei slags «øko-nål» som danser mellom «Eco» og «Power».
I den gamle Camryen var det også en slik måler, riktignok bare i form av to lamper i instrumentpanelet, men de gjorde i praksis akkurat samme nytten. Plutselig finner jeg den røde tråden mellom de to – selv mange generasjoner fra hverandre.
Jeg er nesten tilbake i Oslo igjen, og selv fem hundre kilometer hjemmefra føler jeg meg hjemme likevel.
