Langt fra tidenes jubileum, men det spiller liten rolle – vi kaster ikke bort sjansen til et tilbakeblikk på denne svært ettertraktede youngtimeren.
Anledningen er nemlig ikke engang 500 Es debut. For den skjedde i 1990, og da blir ikke tallet en gang tilnærmet rundt. Derimot er det nå i mars 25 år siden spesialutgaven E500 Limited ble vist på bilutstillingen i Genéve.
Den observante har nå fått med at Een er plassert på to forskjellige steder. Som er riktig. Bilen debuterte nemlig på Paris-utstillingen i 1990, og da het den 500 E. I 93 fikk så E-klassen facelift, og da flyttet bokstaven inn foran tallene, hvor den har forblitt siden.
Det var faktisk også da at denne bilen først offisielt ble hetende E-klasse. De av oss som er litt eldre, husker sikkert at bilene vi nå i dag omtaler som E-klasse, før i tiden gjerne bare gikk under navn basert på motorstørrelse, altså 230 eller 300 for eksempel. Eller i henhold til internbenevnelser som «strek 8», 123 eller 124. Sistnevnte er selvfølgelig gjeldende for bilen vi snakker om her.
500 E var langt fra en vanlig bil med stor motor, det er jo en grunn til at du må bruke gangetabellen for prismessig å komme deg fra en 300 til en 500 i dag.
Denne bilen ble utviklet i et samarbeid mellom Porsche og Mercedes, og den ble montert hos Porsche. I denne perioden gikk det nemlig langt fra så bra for det legendariske sportsbilmerket som i dag – de hadde rett og slett ledig kapasitet. Det passet utmerket med Mercedes sine planer for 500 – den skulle ikke produseres i særlig stort antall, og passet derfor godt inn med Porsches produksjonsmetoder.
Karosseriene ble produsert og lakkert på Mercedes-fabrikken i Sindelfingen, deretter ble de sammen med resten av komponentene sendt til Porsche for montering.
V8eren på 4 973 kubikk centimeter hadde 326 hestekrefter (320 fra oktober 1992) og var koblet til en firetrinns automatkasse. M119 med fire ventiler per sylinder var allerede kjent fra tidligere (blant annet i 500SL), men fikk enkelte oppgraderinger for Een. Blant de var Bosch LH-Jetronic innsprøytningssystem som her kom med elektronisk luftmassemåler.
Utseendet må dessuten være en av tidenes mest diskrete, men samtidig tydeligst synlige, senke- og breddejobber. Bilen er 23 mm lavere enn andre E-biler, og har bredere skjermer og sporvidde. Ikke mye, men akkurat nok til at alle skjønner at dette er noe helt spesielt.
Kjøreegenskapene var bedre, og bilen gjorde 0-100 km/t på 5,9 sekunder. Det var sykt i 1990 – og i 1994. Det samme var topphastighet begrenset til 250 km/t. I en familiebil.
Limited-utgaven fra 1994 ble bare laget i 500 eksemplarer, og kunne leveres i enten sapphire black eller brilliant silver. Egne felger med design inspirert av minst like legendariske 190 E 2.5-16 Evolution II var på plass. Også lakkert karosseristripe rundt grillen, som kom med faceliften året før, hjalp på med fetere utseende.
Innvendig kunne du velge mellom flere eksklusive muligheter: Grått, grønt eller rødt skinn, pluss paneler i «black bird’s-eye maple» eller «burr walnut».
Totalt ble det produsert 10 479 biler før det var slutt i 1995. Allerede samme år fikk Mercedes mange henvendelser fra kunder som angret på at de ikke hadde kjøpt bilen før det var for sent.
Redningen kom selvfølgelig ganske raskt, for like etter, i 97, kom W210-karosseriet i E50 AMG-utgave, og etter det den mer kjente 55-versjonen. 500 E var på mange måter starten på alle de «syke» tingene AMG holder på med i dag – nå som da, dreier det seg om å putte store V8ere med latterlig mye krutt inn under panseret på helt normale biler. Og vi elsker det!
Vil du har en 500 E eller E500, ligger det faktisk hele fem biler ute for salg i Norge for øyeblikket – regn med å betale 3-350 000 kroner for et bra eksemplar. Limited-utgaven derimot, den vi skulle feire jubileumet til, må du nok både lete lenger etter og grave betydelig dypere i lommeboken for å skaffe.
MER HEFTIG MERCEDES? LES TEST AV AMG GLC 63S HER!
