Med 104 år på nakken er ikke The Green Monster akkurat siste skrik, slik bilene vi normalt tester er. Det betyr imidlertid ikke at en prøvetur ikke resulterer i, vel, skrik.

Tekst: David K Andersen/Foto: Walter Tillmann

Skal vi se, hvordan går man egentlig inn i den? Eller opp? Eller…? Dør er ikke å finne, stigtrinn lyser med sitt fravær, og det er litt høyt opp. I hvert fall for denne medium kortvokste hamburgerkonsulenten, som akkurat nå er i ferd med å oppfylle en drøm.

Det kan være alderen såklart, men jeg tror det er noe annet. Interessen for førkrigsbiler, mener jeg. Den kom for noen år siden. Ikke nødvendigvis i T- og A-Forder, eller andre hverdagslige doninger, men tidens superbiler.

For det fantes superbiler før Lamborghini Miura også. Bare på en annen måte. Hangen etter å prøve en 20-talls Bentley-racer, eller en Bugatti kanskje, har vært til å ta og føle på de siste årene. For ikke å snakke om fartsmonstrene fra 10-tallet.

På den tiden hadde ikke bilmotorer akkurat trimmings-potensiale som en 2JZ Toyota Supra-motor. Dermed ble andre tiltak gjort når det virkelig skulle gå fort. Først og fremst å bytte ut bilmotoren med en flymotor, som resulterte i monsterbiler med motorvolum på opp mot 30 liter(!).

Opel gjorde det på en litt annen måte. De hadde bygget lettvektsracere til Grand Prix de Lyon i 1914 – løpet som regnes for å være det første store bilsport-eventet i verden, og vuggen til Formel 1. 4 ventiler pr sylinder, en teknologi som ikke slo gjennom på personbilfronten før mot slutten av 80-tallet, var nyvinningen og konkurransefortrinnet.

Men for andre løp, hvor Grand Prix-racerens topphastighet på rundt 160 km/t ikke dugde, måtte det mer enn 4,5-liters motor til. Man endte opp med 12,3, 4 sylindre, 4 ventiler per sylinder, 260 hestekrefter og 700 Nm.

 

Samtidig brøt første verdenskrig ut og det ble stopp. Etter krigen, kunne imidlertid endelig Opel riste liv i The Green Monster, og det var til Danmark de tok den med.

Her jeg er nå, og fortsatt holder på med et antall mislykkede forsøk på å klatre opp i den, kjørte Opels legendariske racerfører Carl Jörns, denne bilen for snaue 100 år siden.

I perioden 1919 til 1924 var nemlig øya Fanø, utenfor Esbjerg, sentrum for europeiske høyhastighetsløp med bil. Sandstrendene er så enorme her, at det egentlig ser ut som om du kan gå over til England. Perfekt for å kjøre fort med bil.

Jörns gjorde det bra. Han vant i 1922 og 24. Andreplass i 23. Han kjørte med snitthastighet på 189,2 km/t, men mente den kunne gå opp mot 250. Hadde han bare turt.

Selv kan jeg være i grenseland oppesen når det kommer til å kjøre fort med bil generelt, og har de siste månedene, mens jeg har drømt om og gledet meg til dette øyeblikket, tenkt at jeg skal dra bilen opp i skikkelig fart. Så fort folka fra Opel-museet i Rüsselsheim, som utgjør dagens racingteam, lar meg.

Smart å tro når du ikke engang klarer å klatre oppi bilen.

Det har forresten blitt gjort en restaureringsjobb som går utenpå det meste, med det grønne monsteret. Fire år brukte de. Motoren måtte bygges opp helt fra bunnen av, det tok 6 uker for to mann å designe motoren digitalt på nytt. Å støpe motorblokka alene kostet 50 000 Euro, og Opel anslår at det gikk med opp mot 2,5 millioner kroner bare for å bygge opp motoren. Ikke din gjennomsnittlige Volvo B18-overhaling der altså.

Alt annet på doningen er selvfølgelig renovert, pusset opp eller nytt. Men samtidig akkurat sånn den var. Unntatt en elektrisk bensinpumpe, som gjør at du slipper å ha med deg en person til for å pumpe bensin manuelt.

Flaks. For en hamburgerkonsulent, mener jeg. Om jeg ikke kommer meg på plass, ser jeg nemlig at det ikke er særlig god bredde der inne. Ser mer ut som en 1-seter spør du meg. Ok, folk var mindre før, jeg lever på det.

-Step on the wood, hører jeg bak meg. Flott, nå har de fått med seg at jeg står her og ser ut som en idiot. Men det funker – jeg turte ikke tråkke på den trelista – men det kunne jeg visst.

Neste skritt plasseres på en stålbjelke som går på tvers foran det latterlig korte (og kjempevonde) setet, det kan ikke være mer enn 30 cm langt. Så slipper jeg meg ned og er plutselig på plass.

Men vent nå litt. Er den stålklumpen som ser ut til å veie 100 kg og befinner seg åpent, 5 cm fra pedalene, svinghjulet? Ehh… Hva om det for eksempel finner ut at det vil spise skolissa? Brøkdelen av et sekund lurer jeg på hvordan det føles å bli dratt med rundt i 3 000 omdreininger. Der nede, sammen med 12,3-literen.

Jaja, den liker seg visst best rundt 2 000, så får holde den der.

Pedalene er hverken plassert i normal rekkefølge eller er nødvendigvis i bruk. Den som går til bremsen, går nemlig ikke til bremsen på hjulene, men til en brems direkte på mellomakslingen. Som i sin tur visstnok har en tendens til å bli så varm at den ødelegger girkassa. Javel ja. En betryggende faktor til, under gulvet. Eller ikke gulv da.

Ved siden av mellomakslingen og en nesten like stor roterende klump der den går inn i bakdiffen, den befinner seg umiddelbart under lårene, er det bare sandstrand å se om blikket senkes. Tror jeg ser opp, jeg.

En ting til, er at de på bilens tid trodde bremser på forhjulene var livsfarlig. Så da har den ikke det. Men den har lærtrukne bremsebånd på bakhjula altså. Som virker om du drar i ei lang stang utenfor girspaken. Girspaken sitter til informasjon utenfor bilen. Dette blir ikke akkurat bedre og bedre syns jeg.

Men så kjører vi da. Til ubestemmelig men voldsom motorlyd. Jeg tar det pent, selvtilliten på å kjøre veldig fort forsvant om ikke med innstegs-utfordringene, så med mangelen på torpedovegg.

Men kjøringen går fint den. Dette er overraskende enkelt. Spesielt styringa imponerer. Ikke er den spesiell tung på rattet, og så er den direkte og med fin følelse av kontroll. Kjennes ikke gammeldags i det hele tatt faktisk.

Momentet er sykt, men jeg utnytter det på ingen måte. Ikke hestekreftene heller. Bare skjønner at ytelsene er der, utfra reaksjonen når det gis på litt.

En del av det er naturligvis instruks, og ikke minst respekt for denne sanseløst verdifulle bilen. Det er ikke her du bomgirer og overvarver, liksom. Ser for meg å stå i oppvasken i kantina på Opelfabrikken til jeg er 114 år, for å gjøre opp for meg.

En like stor del av det er frykt. Ikke for 60, 70, 80 eller hva det er jeg kjører i, men for hvordan monsteret, hvor motoren er så fysisk stor at ventilfjærene stikker opp av panseret, er i 150 km/t.

Denne stranda ser fullstendig flat ut, og den føles ganske så flat i Mokkaen vi kom hit i. Men flat er den ikke. Ei heller er fjæringssystemet imponerende. Og jeg sitter på en 30 cm lang benk, med diverse roterende overdimensjonerte deler fra 1914 åpent under meg.

Hadde jeg ikke holdt i rattet, tror jeg nesten Opelen hadde fortsatt uten meg med kurs for England der et par ganger. Hvordan Jörns kunne finne på å kjøre i 190 km/t her, med denne bilen, er totalt ufattbart. Det er beyond hva jeg oppfatter som mulig. Selv var han altså nervøs for å kjøre den i 250. 190 gikk fint. Loco mann.

Prøver meg litt lenger ut mot sjøen for å unngå humper, men det resulterer bare i at både bilen og jeg ikles vann med sand i, eller motsatt. Den lille vindskjermen, som var vanskelig nok å se gjennom i utgangspunktet, blir som en vegg istedet, og jeg må sitte med hodet ut til siden. Der spruter det enda mer sand såklart. Jeg føler meg litt som en hund med hodet ut av side-vinduet, og litt dritkul, samtidig. Spesielt. For alt jeg vet er det den følelsen som gjør at hunder liker det der.

Men for en opplevelse og for et inntrykk. Det enorme panseret, med de ventilfjærene, lyd, støy, ting som går rundt over alt, lukt, vibrasjoner, saltvann i skjegget, tårer i øya. Overraskende lettkjørt egentlig, men samtidig umulig.

Hva om jeg kunne gitt jernet? Eller kanskje prøvd den på jevn bane. Hvordan er et sånt monster i svingene? Er det mulig å kjøre det til grensen? Egentlig vil jeg bare ha mer. Av denne bilen. Av sånne biler.

Drømmen blir oppfylt, men lever samtidig. Det må bli en neste gang. Da skal jeg minst klare å komme meg opp i bilen.

Rømø Motor Festival, på naboøya sør for Fanø, feirer førkrigsbiler, 40-talls feeling og 20-tallets billøp på sand i Danmark. Det var i forbindelse med denne Opel tok med The Green Monster til Danmark denne gangen, og at vi fikk stifte nærmere bekjentskap med den.

Sjekk bildegalleriet under (foto: David K Andersen) – et besøk anbefales på det sterkeste!