Når feriebilen skal ha plass til stor familie pluss bagasje, er det ikke mye å velge på. Ihvertfall om du ikke skal ha skiboks på taket og henger på kula bak. Med Toyota Proace Verso slipper du både skiboks og vedheng.
Tekst: Vegar Bjørge
Foto: David K Andersen
Mange av oss tilbringer mye av ferien i bilen, men det blir ofte en prøvelse for både store og små. Bagasjerom stappes, baksetet blir mer enn trangt og foran blir høylytt diskusjon om veivalg avbrutt av hyppige tissepauser. Løsningen for alt dette finnes vel knapt, men Toyotas store personfrakter gjør ferieturen mye hyggeligere enn man skulle tro.
Med en lengde på 530,9 cm og bredde på 192 cm, så skjønner man at bilen er stor. Den er i tillegg 2 cm høyere enn den er bred, så da ser den også stor ut. I en slik bil får man selvfølgelig mye plass, og med smart innredning der man kan fjerne alle passasjerstoler med unntak av det foran, har man en personfrakter av rang, som kan bli en av markedets største varebiler. Fleksibilitet har fått en ny mening. Bagasjeplassen fra 980 liter og opp til 3300 liter. Du får med deg det meste.
Den imponerer ikke bare som varebil, men også som personfrakter. Både i første, andre og tredje seterad har man meget god plass, og alle setene kan justeres i godt monn, så store og små kan sitte godt. Setene i testbilen var plassert slik at alle så i riktig retning, noe som også er et pluss.
Førerstolen har godt med innstillinger, og man sitter riktig så fint. Det blir rattet derimot som er den store baugen, jeg kunne tenkt meg litt bedre innstillinger på dette. Oversikten fra førerplassen er også krem, og som alle andre varebiler sitter man høyt og fint. Passasjeren i nabostolen klager heller aldri på turen opp til fjells, setene har en stopping som er fast og fin, men også komfortabel.
Baksetene har like god komfort, og man kan som sagt både dra de fremover og tilte de litt i ryggen, om man ønsker. Takhøyden er aldri noe problem i en slik type bil, og man får heller aldri noe trøbbel med beinplass. På tredje seterad kan man kompromisse litt og bestemme seg for mindre passasjerplass for å øke bagasjerommet, eller omvendt. Uansett blir det aldri trangt for bagasjen, men i det fremste sporet blir beinplassen litt i minste laget for voksne som sitter bakerst.
Etter en del mil og en uke med tur, er det mer enn plassen som imponerer med Proace Verso. Først setter man stor pris på skyvedører på begge sider, som gjør inn- og utstigning veldig enkelt. De er i tillegg elektriske og kan åpnes og lukkes med nøkkelen. Genialt og smak av luksus. Det store glasstaket bidrar til godt med lys inn i kupeen.
Noe annet man setter pris på når man tilbringer mange timer bak rattet, er gode kjøreegenskaper. Testbilen har en 2-liters dieselmotor med 177 hestekrefter og godt drag. Motoren er koblet til en komfortabel girkasse med 6 trinn som girer automatisk. Hendler bak rattet bak rattet er ekstrautstyr, men noe man setter pris på også i en slik type bil. Man bruker hendlene når man ønsker rask nedgiring ved forbikjøring, eller når man ønsker at girkassen skal holde seg i et gir, ved for eksempel bratte nedstigninger.
Jeg forventet meg busslignende kjøreegenskaper, men tok litt feil der. Proace Verso er mer personbil enn buss, og har bedre kjøreegenskaper enn man skulle tro. Den holder seg godt på veien, selv om det kan være lurt å ta det pent i svingete partier. Ujevnheter svelges på en komfortabel måte, selv om man merker de største dumpene. Det er en lang og høy bil, så det krenger mer enn man er vant til i vanlige familiebiler, men ikke sånn at man kan bli sjøsyk.
På pluss-siden kommer også prisen, for en slik type bil bør være såpass rimelig at storfamilien kan vurdere den. Toyota Proace Verso starter på kr 526 000,- men da i kort versjon. Testbilen er lang, og lengre enn lang, og dermed ender prisen på kr 721 100,-. Da har du det aller meste av utstyr. Du sparer sikkert litt om du velger en 7-seter, men da har du ikke plass til alt du trenger på tur, og enda litt til.
Jeg finner også noen ulemper ved Proace Verso, den ene er interiørkvaliteten. Her er det mengder av hardplast, som fort knirker og oppleves litt billig. På toppen av dashbordet har man et rom hvor man kan legge fra seg litt småsaker, og lokket på dette rommet spratt opp i tide og utide. Litt irriterende etterhvert.
Man kan også fundere litt over plassering av koppholder. Den sitter til venstre helt i hjørnet på dashbordet. Man må strekke seg godt og langt for å supe litt til kaffen, men nå mener en del at kaffekoppen nytes best utenfor bilen. Jeg er nok ikke enig i det, og ønsker meg kaffekoppholder så nære førerplassen som mulig.
Drivstofforbruket var vel litt høyere enn forventet, i hvert fall om man tar tallene fra produsenten bokstavelig. På ferietur med god oppakning lå forbruket på rundt 0,78 l/mil, uten at føreren gjorde spesielle asntrengelser for å kjøre billigst mulig. Jeg synes dette ikke er særlig mye, tatt bilstørrelsen i betraktning, men likevel er det en del mer enn produsenttallene som sier 0,61 l/mil ved blandet kjøring. Min kjøring var for det meste på motorvei i rundt 90 km/t.
For å konkludere så er Toyota Proace Verso en fantastisk storbil for hele familien. Alle sitter godt og oppreist, ser både framover, bakover og til siden på fortreffelig vis, noe som øker komforten og reiselysten. Kjøreegenskapene er mer personbil enn buss, og de aller fleste klarer å kjøre en slik bil, selv om den virker stor. Automatkassen og motoren står godt sammen, og gjør også Proace Verso til en passe rask familifrakter, og det går faktisk å ta noen forbikjøringer om det er nødvendig. Komforten bak rattet er meget bra, og man kan sitte timesvis å kjøre uten å bli merkbart trøtt. Oversikten er bra og man har det mest nødvendig plassert rundt føreren, selv om koppholderen kunne vært på et smartere sted.
Det er sjelden jeg blir så overrasket over en bil som under denne testen. Forventningene om å være bussjåfør var faktisk til stede, men ble raskt plukket vekk. At man også kan oppleve en så stor bil som lettkjørt i bymiljø og trange gater, gjør at den står høyt på ønskelisten min, men når jeg får råd til en slik, har ungene flyttet ut, og behovet for plass er mer eller mindre borte.
