Test: Mercedes-AMG GLC 63 S 4Matic+ Coupé

Du tar en relativt kompakt SUV, som også er en coupé. Så dytter du en spinnvill V8 inn under panseret. Er ikke det litt kokko? La oss finne ut.

Tekst og foto: David K Andersen

Ikke bare i form av vanlige utgaver, men avarter hinsides hva man for en håndfull år siden selv med heftig fantasi neppe kunne forestilt seg, formerer SUVene. Bare tenk på denne bilen, minus AMG. Der gikk vi altså rundt og trodde fremtiden ville bringe flyvende biler, og så var det coupé-versjoner av firehjulstrekkere vi endte opp med.

Jaja, folks ønske om å ferdes i høyden vil ingen ende ta, og takket være smarte plattformløsninger og produksjonsmetoder, klarer bilprodusentene å fylle nisjer av alle slag. Selv kan jeg, som du kanskje vet, på generelt grunnlag styre meg for skyskrapere på fire hjul. Selvfølgelig med visse unntak, som eksempelvis Mercedes’ egen G-Wagen og en håndfull andre doninger, såpass sære og fulle av historie, mer eller mindre absurd, at de vekker noe i bilentusiasten men øye for det uvanlige.

Så rå kan en SUV bli

Mercedes GLC er et kjent syn på norske veier, salget tok ikke overraskende av da den kom som ladbar hybrid. Og kjøper du en GLC, har du en fin bil. Jeg liker designen, og jeg liker kjørefølelsen. Selv i noe så vanlig som en 220 diesel.

MER GLC? HER KAN DU LESE TEST AV GLC 220d COUPÉ

Lite kunne imidlertid forberedt meg på den visuelle bomben vi her har med å gjøre. Javel ja, tenker jeg når jeg først ser GLC 63 S Coupé stående utenfor Bertel O. Steens lokaler, så rå kan altså en SUV bli.

Stancen, måten bilen sitter på hjulene og asfalten på, er helt syk, og forandrer GLC Coupé fra å se ut som den SUVen den er, til, vel, egentlig ser den bare ut som en diger biceps.

Den rette fronten, med AMG GT-grillen med stående spiler, i kombinasjon med sporvidden, får andre biler til nærmest å gjøre unnamanøver over i høyre-fila når du nærmer deg. Du ligger unna verdens største biceps.

Panseret er deilig langt, og med nokså rett frontrute og langt tilbaketrukket kabin, i kombinasjon med 21-toms hjul og senket chassis, har du altså en bil som ser helt vanvittig rå ut. Hvitfargen sammen med de sorte detaljene fungerer optimalt, og til og med de sorte felgene, vanligvis et fyfy, sitter som et skudd. Røde bremsekalipere setter punktum.

Ikke så uvanlig innvendig

Innvendig er AMG GLC lik de dødelige versjonene med unntak av visse detaljer. Rattet er sportsligere i grepet, og har semsket skinn på hver side. Instrumentene har egen design, og setene er av en annen type. Pluss noen småting til.

Setene er forresten ikke så ekstreme, de byr på massevis av komfort, men heldigvis også nok sidestøtte. I alle fall så lenge du ikke utnytter bilens maksimale evner i svingene.

Sittestillingen er dessuten perfekt, du sitter lavt og kan ta med rattet ut. Resten av interiøret kan vi snakke om en annen gang, men det er utvilsomt flott utført i alle detaljer, og utgjør et svært fint sted å bruke tid i.

Dessuten er jo GLC nokså praktisk, også coupé-versjon. Baksetet er bra og bagasjeplassen holder for de fleste familieutflukter. Men nå sporer vi av.

Brutalitet uten grenser

La oss gå rett på monsteret under panseret, signert Pascal Kurz. Japp, det er han som har bygget den, for hånd. Slik har det alltid vært hos AMG, og uten at jeg kan peke ut hva som eventuelt er fordelen med akkurat det, kan vi i alle fall slå fast at ryktet sier at AMGs motorer er relativt skuddsikre sammenlignet med en del andre ekstrem-motorer på dette nivået.

4-liters V8eren yter 510 hestekrefter og 700 Nm i denne S-versjonen (S = 34 ekstra hk og 50 Nm).

Ikke noe kan forberede deg på hvordan det er å kjøre en bil med sånn motor, og når du først har gjort det, vil du resten av livet ønske deg tilbake.

En turboladet V8, optimalisert for maksimal ytelse og moment som her, grenser til det optimale i alle situasjoner.

Når du kjører rolig og pent til vanlig er den snill som bare det, men føles samtidig helt spesiell. Det å ha så voldsomt mye krefter i bakhånd, selv om du ikke bruker dem, gir deg i seg selv en følelse av å være uovervinnelig. Dessuten kan du anytime bare trykke litt ekstra på gassen og fly forbi alt annet.

Velger du å tråkke på, utnytte effekt og moment, finner du brutalitet uten grenser. Responsen er forbløffende til tross for turbolading med masse ladetrykk, og tilgangen på pulver går fra voldsom på lavt turtall til hårreisende på høyt.

Akkompagnert av et lydbilde som får deg til å ønske å gjøre det om og om igjen. Ikke bare føles det som om du skytes forover, det føles samtidig som om du dyttes, dras, kastes og slenges samtidig.

Girkassen, AMG Speedshift MCT 9, er den samme du finner i nye E63, og teknologien slekter på den i tidligere MCT 7. Unikt er ikke bare lynraske girskift, men blant annet mulighet til å gire ned flere hakk samtidig. Uten å bli altfor teknisk, er converteren skiftet ut med clutcher, og resultatet er like godt som teknologien er spennende.

Ikke like voldsomt brutal i girskiftene som eksempelvis BMW Ms dobbeltclutch i racemode, men ikke tregere av den grunn. Dessuten er evnen til rask nedgiring et stort pluss både i vanlig kjøring og når du presser på.

Lyd, girskift, gassrepons, krefter og akselerasjon i GLC 63 S, setter en standard som er så høy at du, som sagt, for alltid vil ønske deg tilbake. Selv om vi vet at det er kostbar og avansert teknologi som aldri helt kan finne veien til folkebiler, er det også litt sånn at du lurer hvorfor ikke flere biler kunne ha en sånn drivlinje. Hvorfor er det ikke bare sånn liksom? Det er jo så bra.

Så finnes det klart et par minuspunkter midt oppe i all herligheten. Utslippet, forsåvidt lavt med tanke på ytelser (men hva hjelper det), gjør at avgiftene til staten blir betydelige. Og forbruket er ikke akkurat på 2-liters diesel-nivå. Oppgitt til drøye literen i vanlig kjøring, endte vi lett på langt over det, vi snakker 1,6 – 1,7 liter pr mil. Tallet er imidlertid sterkt farget av relativt kort tid med bilen, som resulterte i at «normal» kjøring ble holdt på et minimumsnivå…

Plantet i asfalten

Oppfølgingsspørsmålet lyder slik: Er det igjen noen kjøreegenskaper når denne drivlinjen dyttes ned i en SUV?

Normale GLC kjører fint, den er stabil og trygg, komfortabel og sikker. Denne derimot, føles nesten som en annen bil. De etter min mening store styrkene fra vanlige C-klasse og GLC, nemlig tilbakemeldingene til føreren om hva som skjer med veigrep, g-krefter og bil, samt optimal vekting av alt fra styring til pedal-følelse, er med videre.

Men alt er forsterket. Veldig. Du har virkelig forbløffende god kontroll over bilen i alle situasjoner. Den føles ikke særlig SUV-aktig i det hele tatt, selv om den sikkert lener litt mer enn en AMG C-klasse.

Istedet er GLC 63 alltid godt plantet i asfalten. De voldsomme bremsene bidrar naturligvis til det bildet – evnen til å ta ned hastigheten inn mot svingene er aldri et uromoment, men heller en betryggende handling via bremsepedal-følelse som gir ordet soliditet ny betydning.

Siden alle kontrollene responderer så tilfredsstillende er det enkelt å finne rytme i kjøringen fra sving til sving, og det gode chassiset gir deg på alle måter den selvilliten du trenger for å gjøre det hele moro og trygt.

Like dynamisk som en super-sedan fra AMG, M eller RS, er ikke dette. Selv om det trylles med chassis, snakker vi fortsatt høy vekt og høyere tyngdepunkt. Men hvem bryr seg. Drivlinjen trumfer uansett alt, og kjøreegenskapene er virkelig råe.

Komforten, om du skulle lure på den, er fullt intakt. De store hjulene kan selvfølgelig slå noe mer i hull og over skarpe kanter enn i mer beskjedne versjoner, men det er hverken plagsomt eller føles fragilt å kjøre GLC 63 S på dårlig vei.

AMGs sportsfjæring, basert på luftfjæringen Air Body Control, står nok bak mange av trylleriene i komboen kjøreegenskaper til tross for biltype, og komfort.

I alle tilfeller, er dette i likhet med bilen den er basert på, en utmerket lettkjørt og komfortabel vogn for både korte og lange turer i alt slags vær.

Konklusjon

La meg forsøke å sette perspektiv: En vanlig Mercedes er en skikkelig bra bil, ikke sant? For eksempel C-klasse med 220 dieselmotor. En Mercedes med stor motor er et fullt hakk bedre enn det igjen, eksempelvis GLC 350d med herlig sekser under panseret. En klasse over der igjen, finner du den nye AMG-serien, for eksempel E 53. Men i denne sammenhengen må du glemme den også, for GLC 63 S er på en ny planet igjen. Skjønner? Så rått er dette.

Bortsett fra prisen og forbruket, har jeg virkelig problemer med å finne minuspunkter. For selv om konseptet er kokko, og mye annet ved bilen det samme, drar den også trådene sammen til et utrolig sluttprodukt som ikke bare akselererer, låter og kjører på en måte som får pulsen til å øke. GLC 63 gir deg også kontroll, komfort, plass, firehjulsdrift og de andre egenskapene som gjør den deilig å bruke i hverdagen.

1 av 23

Data: