Test: Audi A7 Sportback 50 TDI quattro

I nye Audi A7 møter usedvanlig lekker design, teknologi og presisjon på tidligere ukjent nivå.

Tekst og foto: David K Andersen

Mens A4 og A6 muligens kan beskyldes for å være i forsiktigste laget på design når en generasjon utgår og en ny kommer inn, gjelder ikke det tankesettet for A7.

Til det, er det et par grunner. Den ene at A7 er noe for seg selv. Joda, den har konkurrenter – i nye Mercedes CLS for eksempel. Eller kommende BMW 8-serie Gran Coupé. Men A7 er noe eget, i alle fall i mitt hode.

Den har drag av gamle Avant-Audier der et sted, for å nevne noe. Avant fra før den gangen ordet ble ensbetydende med «vanlig» stasjonsvogn. Annerledes enn andre sedan-coupéer, eller firedørs-coupéer om du vil, både i forrige generasjon og denne, er A7.

Og så er den jo så stilig. Milde Moses, den bakenden altså. Som en slags krone på verket og et uttrykk for individualitet. Den vrir den typiske Audi-aktige preisjons-, tech- og muskeldesignen i fremre halvpart, like tradisjonell som forventet, til noe langt mer spektakulært.

Alt sammen godt avhjulpet av detaljer som fascinerer. Eksempelvis LED signaturene i alt som er av utvendig lys. Eller de ultrapresise profilene langs karosseriet som ikke så mange andre klarer å få pressene sine til å lage. I alle fall ikke med samme presisjon i åpningene mellom de ulike elementene.

Innvendig er det ikke mindre oppsiktsvekkende, men ikke av alle de samme grunnene. Presisjon og omtanke for detaljer gjelder på samme måte som på utsiden, eller, kanskje enda mer på innsiden. Samtidig er tilskuddet av teknologi, og måten alt er integrert på, svært imponerende.

Miljøet er kjølig og strikt uten slinger i valsen, og voldsomt tilfredsstillende å befinne seg i.

Ergonomisk perfeksjonisme?

Med A7 går Audi, som med A8, bort fra den kjente MMi-kontrollen av infotainmentsystemet, og over til berøringsfølsomme skjermer for alt. Inkludert klimaanlegget. For meg har det vært litt vanskelig å akseptere. Jeg står ved tidligere uttalelser som det nå utgående systemets fortreffelighet. Med hånden hvilende på den flate girvelgeren, var det en fryd å styre via hjulet og vippebryterne for hurtigvalg – min favoritt uansett bilmerke. Og plasseringen av volumhjulet i midtkonsollen var ergonomisk perfeksjonisme.

Sistnevnte er imidlertid beholdt. Nede til høyre befinner hjulet seg fortsatt, og som før kan du vippe det til siden for å skifte spor i medieavspillingen. Veldig bra, men synd plasseringen ikke lenger er perfekt, jeg må strekke meg litt for å nå det.

Bruken av skjermene derimot, imponerer og vinner meg brukbart over. En ting er at de ser fordømt bra ut, de fremstår som solid belyste glassflater og gir høyverdig kvalitetsinntrykk. En annen er at menyer og betjening er logisk og enkel.

Men de har også en annen interessant funksjon: Nå du trykker på dem, avgis en liten vibrasjon i skjermen som bekrefter at du har nådd frem med valget ditt. Det samme skjer når du sveiper. Resultatet er ved siden av påkostet følelse, at du forhåpentligvis kan spare deg for noen blikk ned på skjermene for å bekrefte at du faktisk trykket.

Instrumentene består som i andre nyere modeller av en skjerm (Virtual Cockpit) og fungerer som i andre nye modeller optimalt. Du kan selv velge hva du vil ha fremme, og satelittbilder i navigasjonen imponerer fortsatt.

1 av 6

Sittestilling og seter er optimale og umulige å finne negative sider ved. Plassforholdene er dessuten svært gode. I baksetet både sitter man komfortabelt, og har mer enn nok plass i alle retninger.

Videre er bagasjerommet voldsomt, det tar hele 535 liter, og du får mye av fleksibiliteten fra stasjonsvogn. Så hvorfor velge stasjonsvogn egentlig? Holder ikke dette? Stilpoengene fra utvendig design veier for meg enkelt opp for litt mindre lasteplass i høyden. Men så er jeg ikke kjent for å bry meg så mye om sånt, så du får avgjøre selv.

Spillerom i systemet

A7 kan både i prinsipp og praksis kjøre seg selv mye av tiden, et resultat av at alle tenkelige aktive sikkerhetssystemer er på plass. Men det er naturligvis ikke tillatt, så holde i rattet må du.

Den store fordelen med Audis tilnærmingsmåte, er ved siden av at sikkerhetsnivået blir skyhøyt, at eksepsjonelt mye energi er lagt ned på å teste og justere inn systemene. Det kan muligens virke som en detalj, det viktigste er vel om en bil har aktiv styrehjelp eller ikke? Feil. Vel så viktig er at systemene forstår veien og forholdene best mulig, og dessuten, gitt at du tross alt må kjøre bilen selv, gir deg spillerom til å gjøre nettopp det.

Mens du i mange biler gjerne slår av eksempelvis filholderen, fordi den blander seg inn i kjøringen din ved å vri på rattet så fort du er en cm unna midten av kjørefeltet ditt, trenger du ikke det på A7. Den skjønner bedre når du har kontroll og når du ikke har det. Å kunne kjøre med alle systemer tilkoblet alltid, øker sikkerheten voldsomt.

Ute på veien preges A7 av tre ting: Presisjon, veigrep og komfort. De to første momentene dreier seg om at bilen går nøyaktig dit du vil, og den gjør det med en gang og gjerne i høy hastighet. Det er svært lite å utsette på måten denne bilen takler en sving på.

Den styrer inn raskt, og holder linjen mer eller mindre uansett, takket være svært avansert hjuloppheng som lar seg kontrollere presist på grunn av stivt karosseri, quattro såklart, og store hjul. Det hverken lener seg eller understyrer selv om det går superfort.

Selv om styringen er veldig presis, direkte og rask, mangler den imidlertid i A7 den hyper-kjappe innstyringen i svingene A4 kan skilte med. Jeg savner faktisk det litt i en bil som er så kompetent i svingene.

Og selv om det går som på skinner, er ikke alltid det ensbetydende med at øvelsen er underholdene for føreren. Litt sånn er A7; imponerende på alle måter langs den svingete favorittveien, og du kan nyte teknikk i praksis og høy presisjon i kjøreopplevelsen. Direkte moro er det imidlertid muligens ikke – det blir litt klinisk.

Komfort er en sterk side, kanskje den sterkeste. Testbilen hadde riktignok standard fjærer og ikke adaptivt chassis, som gjør at den føles nokså stiv i lave hastigheter gjennom katastrofalt dårlige kommunale Oslo-gater. Men i alt annet er bilen likevel suveren.

Den flyter fantastisk langs landeveien, opplevelsen er silkymyk uten på noen måte å være for myk eller upresis i fjæringsbevegelsene. Støynivået er svært lavt, og bare det å befinne seg inne i et sånt interiør, skaper jo enestående komfort i seg selv.

Av en eller annen grunn fant jeg styringen, langs motorvei eller i god hastighet på rette landeveier, nødvendig å jobbe litt med for å holde bilen på rett kurs, og det er eneste minus i komfortboken. Muligens er det dekkrelatert.

Diesel er riktig

Dieselmotor er ikke akkurat det hotteste for tiden, men det hindrer ikke A7 å være perfekt med sådan under panseret. For når alt kommer til alt, passer en storbil som dette svært godt med kraftig dieselmotor. Særlig en motor som denne.

3-liters V6eren viser ikke bare at mer enn fire sylindre betyr en annen verden både i krefter og raffinement, den går særdeles økonomisk, med forbruk bare rett over halvliteren på mila.

286 hestekrefter er tilgjengelig, sammen med voldsomme 620 Nm. Akselerasjonstiden på papiret er imponerende nok, men i praksis føles den enda kraftigere. På denne siden av en RS-modell, trenger aldri mer, du har alltid mer enn nok. Forbikjøringer er en lek og skyvet i ryggen forsterker følelsen av at du kjører noe litt ut over det vanlige.

Girkassen, en 8-trinns automat av vanlig converter-type, fungerer optimalt det aller meste av tiden. Den er rask og myk samtidig, og stort sett merker du ikke noe til den i det hele tatt. Unntaket er når du raskt vil tråkke på litt fra stillestående eller lav hastighet. For eksempel når du glir inn mot en rundkjøring og vil stikke av med en ledig luke før neste bil. Eller du ligger bak en syklist i påvente av ledig felt i motgående så du kan passere.

Da bruker den lang tid på å bestemme seg. Du trykker på gassen uten at noe skjer, så trykker du litt til, men fortsatt ikke noe. Så trykker du litt til, og bom, du drar avgårde på en sky av Newtonmeter. Siden automaten er adaptiv tar jeg forbehold om at den under testdagene var forvirret av ulike førere i forkant og ulikt kjøremønster fra min side. Men uansett: Her savnet jeg den konsekvente og intuitive koblingen mellom gasspedalens bevegelser og de mekaniske delenes respons.

Konklusjon

Grunnene til å velge denne Audien fremfor noe annet er de samme som før, og de samme som for de fleste andre modellene i merkets program. Presisjonen i alt, enten det er design, teknologi eller interiør, er på et nivå som tydeligere enn kanskje noe annet sted, klarer å videreformidle ingeniørkunsten som ligger bak. Komfort og luksus tilkommer, men kroningen, og det som skiller deg fra røkla om du er så heldig å kunne eie denne bilen, står bakenden for.

Data:

Galleri:

1 av 21