Test: Kia Sorento facelift

Den kommer både som personbil og varebil: Nå har trivelige Sorento blitt oppdatert.

Tekst og foto: David K Andersen

Denne stor-SUVen, jeg tillater meg å kalle den det når kassa går inn og de grønne skiltene på, har hengt med siden 2015. Mens modellen tidligere var typisk familie-arbeidshest uten de helt store utskeielsene, fikk den med introduksjonen av denne generasjonen ta del i Kias moderne og tiltalende designspråk. Og innvendig ble det om ikke full premiumstandard, så i alle fall veldig bra.

Stort bildegalleri nederst i artikkelen

Tre år senere kommer altså denne oppdateringen. De helt store forandringene finner du nok ikke, en ny 8-trinns automatkasse er hovedingrediensen. Og så er det modernisert ytre og indre på en rekke punkter. Fangerne og lyktene er nye både foran og bak, og LED er selvfølgelig på plass. På innsiden er det mer mykplast, nytt ratt og nye display, samt oppdatert infotainmentsystem.

Om vi tar nyhetene først, og litt mer om bilen generelt siden, gjør definitivt automatkassen en forskjell.

Ny egenprodusert automatkasse

Først og fremst dreier sikkert 8-trinnskassa seg om lavere utslipp og lavere forbruk, og sistnevnte lykkes de virkelig med hos Kia. Jeg kjørte for eksempel bilen fra Oslo og hjem til Hedmark, 15 mil i 10 minusgrader, på 0,52 liter pr mil (stort sett fartsgrensen pluss halv moms). Det er virkelig imponerende for en SUV på 1,9 tonn. Med betydelig større innslag av by- og småkjøring senere i perioden, holdt den seg fortsatt godt under 0,8.

Girkassen er utviklet og produsert av Kia selv, og er altså hverken en ZF eller Aisin-enhet kjøpt inn utenfra, slik de fleste konkurrentene byr på. Hvilken rolle det spiller, er forsåvidt mindre viktig, men vi kan i alle fall la oss imponere av hvor bra denne automaten er.

Girskiftene er raske og bestemte, men samtidig umerkelige. Videre girer den akkurat når du ønsker (om du bryr deg om sånt), og den lar deg utnytte momentet i dieselmotoren fremfor å la den ruse seg opp uten mål og mening.

En siste ting er måten Kia har optimalisert pedalfølelsen mot motor og girkasse på. Ved igangsetting, rygging og annen manøvrering, responderer bilen veldig naturlig på pedalbevegelsene, det samme skjer oppe i hastighet. Dette gjør Sorento særdeles lettkjørt – du slipper å lure på om du skal trykke litt mer eller mindre på gassen for å få bilen til å gjøre som du vil – her går det intuitivt og automatisk.

Oppdatert interiør

Den store forskjellen innvendig, er rattet. Som du ser i videoen under, er det nokså stilig i designen, spesielt liker jeg «metallkanten» i nedkant av airbagen.

Dessuten har jeg alltid holdt Kias rattknapper som en favoritt. Jeg liker vippebryterne, og det faktum at du har volum, sporskifte og det der til venstre og cruisekontrollen til høyre. Med dette nye rattet, er feelingen og funksjonen i knappene enda bedre.

Ellers ser ikke jeg de helt store forandringene mot forgjengeren, men så er også dette Exclusive-utgaven. Det høres ut som den dyreste, men er den rimeligste. Over denne, kommer nemlig GT-line, som er ny av faceliften.

Design på dashbord og ellers rundt omkring der inne er egentlig nokså sprekt, men testbilen har i overkant mye sort – det trekker litt ned sammenlignet med den mer fargeglade utgaven jeg testet i 2015, denne gjemmer på en måte de fine detaljene litt. En GT-line er noe mer påkostet med kontrastsømmer og mer krom, så vi regner med den øker litt på luksusfølelsen og interiørdesignens synlighet.

Instrumentene er en blanding av konvensjonelle analoge visere og digitalt. De er svært letteleste, og menyene for kjørecomputer og den slags uvanlig intuitive. Samtidig er det også her her alderstegn såvidt kan begynne å merkes.

Ellers er jo naturligvis dette Kia-interiøret like eksemplarisk som alle andre Kia-interiør når det kommer til ergonomi. Det er veldig enkelt og oversiktlig, og selv de som synes trykkfølsomme skjermer er skummelt, vil raskt lære seg infotainmentsystemet. Det har forresten Apple Carplay som fungerer veldig fint.

En konsekvens av skilleveggen, er naturlig nok noe begrenset plass bak rattet. Med mine noe begrensede 175 cm, sitter jeg nesten normalt. Eller det vil si, hadde det ikke vært for at jeg foretrekker en noe tilbakelent posisjon, hadde jeg nok ansett dette som fullt normalt. Er du lenger enn meg, bør du synes det er ok å sitte forholdsvis oppreist.

Artikkelen fortsetter under videoen

På veien

Kia Sorento er ikke på noen måte sportslig på veien, og gir heller ingen signaler om at det vil være det. Her er det mer komfortorientert, og det passer biltypen finfint. Den tar ikke skarpe ujevnheter spesielt imponerende, så fjæringskomforten alene er mer god enn den er utmerket.

Derimot drar en del andre faktorer opp kjøreopplevelsen og komfortnivået betydelig. Noe har vi allerede snakket om. For eksempel ergonomien og den fine kalibreringen av gasspedal og girkasse. Sorento er uvanlig lettkjørt med tanke på størrelsen.

Den har også, på tross av manglende sportslig følelse, god evne til å kommunisere informasjon om g-krefter og veigrep via ratt og sete. Det gir i sin tur økt komfort fordi du kjenner hvor du har bilen, hvor glatt det er, og så videre.

2,2-liters dieselen, som jeg tidligere har tenkt har vært i overkant bråkete, føles mindre plagsom enn jeg husker, du hører den egentlig bare når du er på tomgang og i gangfart. Kanskje har det noe med den nye girkassen å gjøre, men uansett: Oppe i fart funker dette fint, støymessig.

Mangelen på møblemang bak forsetene skaper noe ekstra sus, men ikke særlig mye, så her har du en stillegående varebil.

Også fartsressursene tilfredsstiller, den bruker 9,4 sekunder til 100 km/t. Muligens viktigere enn det, er de 441 Newtonmeterne som alle tar plass fra og med 1 750 omdreininger. Siden girkassen lar motoren jobbe på moment, får du det fine skyvet på lavt turtall bare en kraftig diesel kan gi, og det passer bilen utmerket. Den føles sterk, lett og ledig.

LES TEST AV KIA SORENTO SOM 7-SETER HER

Pengene og utstyret

Denne Exclusive-versjonen koster 554 900 inklusive mva som varebil. 20 000 kroner til, gir GT-Line. Den er litt tøffere, finere innvendig og har et lydanlegg fra Harman/Kardon jeg gjerne skulle hatt med, men jeg er ikke overbevist om verdien av påslaget.

Exclusive er nemlig svært godt utstyrt, vi snakker tross alt ventilerte, elektrisk justerbare skinnseter, 360-graders kamera, adaptiv cruise og hundre ting til du gjerne må godt opp i pris for å finne hos andre.

Påslaget for to rekker med bakseter er 230 000 kroner, og gjør Sorento til en kostbar bil. I alle fall til Kia å være. Til stor og særdeles velutstyrt familie-SUV å være derimot, er det likevel ikke så ille. Du kan jo prøve å spekke en lignende premium-bil og se hvor du ender opp..

Konklusjon

Kia Sorento er en skikkelig trivelig bil. Ikke premium, slik de fleste solgte SUVer på denne størrelsen er i Norge, men like fullt et merkbart hakk over folke-SUV-konkurrentene i klassen under. For du merker både på interiør og i kjørefølelse at dette er en stor bil. Og store biler er gode og komfortable å kjøre, og de gir det lille ekstra. Den nye automatkassen gjør større forskjell enn man skulle tro, og den generelle lettkjørtheten, komforten og vel avstemte følelsen hele bilen avgir, gjør at jeg nå som ved lanseringen for tre år siden, anser Sorento for å være en uvanlig trivelig bil.

1 av 40

Data: