Test: Alfa Romeo Stelvio 2.2D Q4

Tekst og foto: David K Andersen

Noen ganger kan ting virke for godt til å være sant. Dette er ikke en av de gangene.

For det første: Ikke bruk energi på å bekymre deg over at tradisjonsrike Alfa Romeo har laget en SUV. For 15 år siden måtte det til for Porsche, nå må det til for Alfa. Dermed: Legg heller merke til hvordan de har laget den, og ikke at de har gjort det.

Oppgaven kan ikke ha vært enkel. Her tas nemlig kampen opp mot de tøffeste konkurrentene man kan tenke seg. Suksessrik Mercedes GLC og Lexus NX, fersk Jaguar F-Pace og Audi Q5, splitter ny Volvo XC60 og straks neste generasjon BMW X3.

At Alfa Romeo kan, beviste Giulia i fjor: En vakker skapning som leverer skarphet i kjøringen og underholdning bak rattet de andre i klassen må nøye seg med å drømme om.

Les test av Alfa Romeo Giulia Quadrifoglio her

Tiltrekkende
På jobben har jeg fast parkering rett utenfor kontorvinduet. På den plassen står det i løpet av året en god del fete biler. Sjelden har jeg imidlertid opplevd så stor trafikk rundt en testbil. Her var det mange mobilkameraer fremme for å knipse.

Fargen Competizione Red, et kryss i utstyrslisten som koster deg drøyt 20 000 kroner ekstra, gjør sitt. Fin på bilder, men i virkeligheten er den ikke til å tro. Alle jeg snakket med underveis påpekte fargen, og at de villig hadde betalt summen om de først skulle kjøpe bilen. Jeg er enig.

Designmessig treffer Stelvio midt i blinken. I alle fall for oss som ikke tenker at en SUV nødvendigvis trenger å se ut som en Land Rover eller Jeep.

Fra visse vinkler og avstander ser den nesten ut som en hevet kompaktbil. Men så kommer du innpå den, og innser hvor stor den faktisk er, og hvilken tilstedeværelse den gir. Panseret er høyt og muskuløst, bakparten kompakt og dynamisk i stilen. Og så er den en flyt i hele designet man sjelden finner maken til.

Kompletterer du med detaljene, som for eksempel de tøffe felgene, de røde bremsekaliperne, den store grillen i midten foran, LED-lys signaturen og mer, lander vi på et totalresultat som fortjener all oppmerksomhet.

Med dette utseendet, denne biltypen, og Alfas akkurat passe sagnomsuste varemerke, står vi her ovenfor en av de aller hotteste bilene i 2017. Få, om noen, er mer trendy, passe avmålt, stilig og med bedre image enn Stelvio akkurat nå. Naturligvis forutsatt at du ikke er av typen som skal ha akkurat samme bil som alle andre.

Som utsiden, gjør Alfa også innsiden på eget vis. Det er riktignok hentet inn elementer vi kjenner igjen fra andre (typ styring av infotainment), men i det store og hele skiller dette interiøret seg ut.

Ikke bare på godt, det må vi innrømme. Kvalitetsfølelsen er nemlig ikke på høyde med de beste i klassen. I Stelvio har hardplast funnet veien til et par steder vi hadde forventet softere materialer. Noen brytere og hjul har også litt å gå på, det samme gjelder girvelgeren. Nye Audi Q5 setter standarden på dette feltet, Stelvio har noe å gå på.

Men så kontrer den med detaljer som korter avstanden til tyskerne ned til noe jeg veldig fint lever med. For eksempel tre-innleggene. Det er laget av ekte tre, de føles som om de er laget av ekte tre, og de er tiltalende for øyet.

En annen detalj som hever hele interiøret er teksturen i toppen av dashbordet. Materialet er som forventet i mykt plast/gummi-aktig materiale som i konkurrentene, men overflatens litt grove mønster er både stilig rent designmessig, og tilfører spesiell følelse.

Designet innvendig trekker også opp. Både de store linjene og de små detaljene er stilige, annerledes og helt tydelig tegnet av folk med god smak. Jeg liker spesielt måten infotainmentskjermen er integrert i dashbordet på: Særdeles stilfullt.

I en premiumbil er en av interiørets viktigste oppgaver å få deg til å føle deg spesiell når du sitter der. Jeg synes Stelvio klarer det, tross enkelte utradisjonelle virkemidler.

På brukervennlighet leveres det sterkt. Alt er logisk lagt opp og befinner seg der du forventer. Jeg digger de supertydelige analoge instrumentene med knallstilig design. Så enkelt, så bra, så sportslig.

Informasjonsdisplayet i midten av instrumenteringen er fint med høy oppløsning og enkle menyer for bruk av kjørecomputer og annet. Infotainmentsystemet på sin side, er ikke like avansert og perfeksjonert som tilsvarende i BMW eller Audi, men det er til gjengjeld enklere å lære å kjenne. Responsen er litt tregere enn ønskelig noen ganger, for eksempel ved inntasting av adresse i navigasjonen.

Stort pluss for at infotainment styres via hjul foran armelenet og ikke touch. Og volumhjulet til høyre, hvor du i tillegg kan skifte spor i streamingen ved å vippe det sideveis, er like genialt i Alfa som i Audi.

Men hvordan er det med sittestillingen? Alfa har i likhet med de fleste andre italienske biler opp gjennom, ofte ikke truffet særlig godt her. Og når dette i tillegg er en SUV, er jeg spent på om jeg vil finne meg til rette. Jeg foretrekker nemlig å sitte lavt, og å ha med meg rattet ut.

Bekymringen i forkant er grunnløs. Alfa har gjort som sine tyske motparter, med andre ord gitt både ratt og stol særdeles generøse justeringsmuligheter. Liker du å sitte høyt og rett, kan du det. Og liker du å sitte lavt og med rattet i fanget, er ei heller det noe problem. Sistnevnte kan du dessuten gjøre uten av knevinkelen blir unaturlig (et gjentakende problem i SUVer med setet i laveste posisjon). Dette er virkelig godt jobba av Alfa, og jeg tror det er et viktig punkt å treffe på om man skal tukte konkurransen.

Det finnes et tilvalg på sports-seter som ikke testbilen har, men på tross av lettere anonymt utseende, fungerer disse standard-stolene godt. Det er ikke all verdens sidestøtte, men nok. Kompromisset mellom sport og komfort er fint, jeg kjørte Stelvio 70 mil en av testdagene og kunne hverken merke ryggen eller antydning til tresmak. Topp komfort der altså, men jeg tipper personer som er lenger enn meg vil ønske seg justerbar lårstøtte.

På de praktiske sidene er det lite å utsette. Plassmessig ligger Stelvio på omtrent samme nivå som konkurrentene. Det betyr et fullverdig baksete med fin komfort og praktisk bagasjerom på godt over halvkubikken. Et lite minus for innsteget til baksetet som kunne vært enklere, grunnen er utformingen av bakre del av døråpningen.

Fine dørlommer, gode koppholdere og greit med nedkjølt plass under midtarmelenet er veldig bra. Dedikert plass for mobilen mangler imidlertid, det samme gjør induktiv lading.

Men la oss legge inn D, som du for øvrig kan gjøre med å vippe høyre girvelger bakover (i tillegg til å velge på vanlig vis med girspaken), og komme oss ut på veien.

For det er på veien en Alfa Romeo hører hjemme. Og som godt er, er det også på veien Stelivo virkelig viser muskler.

Nå er det farlig å kalle ting «best» eller «i en klasse for seg selv», spesielt når det finnes en SUV der ute som lyder navnet Macan. Men det er altså sånne ord og setninger som best beskriver Stelvios veiegenskaper.

Styringen er ekstremt direkte, og den er det i den grad at det å gå inn i en sving, mer er en intuitiv og automatisk greie, enn en prosess der rattet først svinges på, før bilen så styrer inn. Veifølelse i rattet er det som i alle andre nye biler fint lite av, men den superkontante og svært presise styringen veier enkelt opp for det.

Forresten er den overraskende lett på rattet, og vanligvis vil jeg si det er et minus. Så lenge styringen er så direkte som dette, stiller det seg imidlertid annerledes. For i motsetning til nesten alt annet der ute, er altså denne styringen så kjapp og presis, at å programmere den elektriske servoassistansen til å gi en viss motstand slik at vektingen skal føles naturlig, rett og slett ikke er nødvendig.

At Stelvio er retningsstabil og avslappende på motorvei og i helt vanlig kjøring på rette veier, med denne styringa, er nesten like imponerende. Litt må du korrigere i ny og ned, men siden motstanden ikke er større, føles ikke det som noen jobb.

En stor ulempe er det imidlertid med styringa: Er du så dum at du skriver meldinger på telefonen mens du kjører, ja da må du nok se deg om etter andre mer diffuse biler enn dette.

Kjøreegenskapene følger opp standarden styringen setter. Det er stivt og kontant i svingene, her er det hverken understyring eller krenging å finne. Stelvio ligger på veien, og takler de utfordringene veien gir den i form av svinger, så imponerende, at om du ikke allerede visste at du satt i en SUV, ville du ikke trodd det.

Takken kan du blant annet sende et lett og stivt karroseri, gjennomarbeidet hjuloppheng, særdeles velkalibrerte fjærer og dempere, perfekt balanse og dessuten drivlinjen. Stelvio deler plattform med Giulia, så selv om dette er en firehjulstrekker, oppfører den seg først og fremst som en bakhjulstrekker når du kjører på tørr asfalt.

Til min overraskelse underbygger også dieselmotoren på 2,2 liter og 210 hestekrefter den særdeles sportslige måten bilen kjører på.

For det første sørger effekt og massivt moment på 470 Nm sammen med 8-trinns automaten for å skyve SUVen til 100 km/t på bare 6,6 sekunder. Dette er med andre ord, og til tross for at det sitter firer-diesel under panseret, er særdeles kvikk bil.

Men kanskje enda viktigere, i alle fall fra den kjøreglades ståsted, er gassresponsen og girkassens fortreffelighet. Førstnevnte er helt utrolig i dieselsammenheng: Turbofordrøyningen er ikke bare mindre merkbar enn i andre dieselbiler, den er også mindre merkbar enn i en rekke sportslige biler med bensin(turbo)motor. Som for eksempel, og uten sammenligning for øvrig, i nylig oppdaterte Golf R som jeg kjørte uken før denne.

Videre er automatkassen med 8 gir (den samme ZF-enheten som brukes av blant annet BMW og Audi), like eksepsjonelt justert inn mot motor og gasspedal som i bilene fra München. Den girer akkurat når den skal, den girer lynraskt men likevel mykt, og på magisk vis har den alltid inne det riktige giret gjennom svingene.

Den eneste ulempen med girkassen, er at den er så bra at du altfor sjeldent har behov for å benytte bilverdenens mest sexy girhendler. Naturligvis i metall og festet i rattstammen og ikke i selve rattet.

Det hele spisses ytterligere med DNA-velgeren som påvirker gassrespons og girkasse. Som vanlig i Alfa, merker du tydelig forskjell mellom de tre kjøreprogrammene. Jeg tar meg selv i å bruke DNA-velgeren aktivt, og skiller mellom kjøring på svingete vei, som skjer i sportmodus, og vanlig kjøring som skjer i normalmodus. Det viser at velgeren faktisk har noe for seg. Du kan naturligvis også få bilen med aktive dempere slik at også chassiset blir justerbart.

Men hva med komforten? Den lider vel under disse forholdene? Svaret på det er nei, men med forbehold. Om du sammenligner med nye Audi Q5 som vi testet med luftfjæring, taper ikke overraskende Alfaen både på fjæringskomfort og støynivå. Men det er fordi Audien er eksepsjonell på de to punktene, ikke fordi Stelvio er dårlig.

Støynivået er behagelig lavt, og selv om visse ujevnheter merkes mer enn ønskelig, er fjæringskomforten totalt sett god. Det ligger på normalt «tysk» nivå omtrent: Bestemt, men samtidig med fin komfort.

Det største minuset, med motoren spesielt, og komforten generelt, er dieselens forholdsvis harde gange på tomgang og i lave hastigheter. Lite stilig, men antagelig til å leve med økonomien hensyntatt.

Testbilen du ser her er godt utstyrt, men har heller ikke alt. Som vanlig er utstyrslisten lang, her er noen av de viktigste punktene i «vår» bil: Mørke ruter, røde bremsekalipere, 20-toms alu, competizione red farge, adaptiv cruise, lyspakke, automatisk fjernlys, ryggekamera, keyless, blindsonevarsler, autodimming speil, stereo med 11 høyttalere, 8,8-tom infotainmentskjerm, panorama soltak, elektrisk justerbare seter i skinn, ekte treinnlegg og ganske mye mer. Bilens pris er 722 00 kroner.

Det er rene kuppet. Nevnte nylig testede Audi Q5, koster intet mindre enn 200 000 kroner mer. Den hadde da noe mer utstyr, men også mindre motor. Det er naturlig å tro at annenhåndsverdien er noe lavere for Alfa enn for de mer etablerte premium-merkene, men neppe i den størrelsesordenen.

Stelvio gikk for øvrig på 0,57 liter pr mil den dagen jeg kjørte 70 mil. Tempoet var noe over snitt-trafikken. Totalt gikk den på rundt 0,7 i testuken. Svært imponerende.

Konklusjon
Stelvio er så bra at jeg ikke helt skjønner hvordan de har fått det til. Vi snakker et i sammenhengen lite bilmerke, som i tillegg prøver seg på noe helt nytt. Resultatet er lysende. Liker du å kjøre bil, finnes neppe bedre alternativer, i alle fall ikke i denne prisklassen. Det samme gjelder forresten om du liker stilige biler.

Data: