Av David K Andersen
I denne serien plukker jeg ut noen av mine personlige favoritter. De er det mange av – her er de første fem.
Jeg snakker ikke om hvilke biler som er best, der er det en andre ting som teller. Behov, økonomi, plass og masse andre «kjedelige» faktorer.
Ikke heller tenker jeg på de morsomste, raskeste, dyreste, råeste eller tøffeste. Da kunne jeg jo bare listet opp de ti som gjorde 0-100 raskest.
Nei, jeg mener de jeg liker ekstra godt. For det er sånn: Noen biler er det bare noe med. Ikke alltid så lett å si nøyaktig hva. Men noe er det.
Når folk snakker om biler de har hatt, snakker de ofte om «gode» biler. Det er det jeg mener. Selv kaller jeg dem gjerne trivelige. Biler som bare faller i smak, gjør jobben sin veldig godt. Biler som du ser frem mot en kjøretur i.
Her er de første fem av mine favoritter, alle er nye biler du kan kjøpe i dag. De er ikke sortert etter pris, bilklasse, år eller noe som helst. Og listen har ingen prioriteringer, ei heller er disse fem noen større favoritter enn de fem som kommer i del 2 eller 3.
Du har kanskje andre favoritter, muligens er du uenig i disse. Samtidig er jeg temmelig sikker på at om du eier en av disse fem, så er du skikkelig fornøyd med bilen din!
Mercedes C-klasse
Du skulle jo tro at E-klasse er favoritten. Men som sagt; vi snakker ikke nødvendigvis best, vi snakker favoritter. Og med C er det noe.
Blant annet interiøret. Ikke samme kvalitetsfølelse på detaljnivå som Audi A4, men mer spennende design. Og fin kjørestilling.
Aller best liker jeg C-klasse ute på veien. Betjeningsorganene, og da spesielt styringa, har akkurat passe følelse. Litt sånn tungt og typsik Mercedes-aktig, men mikset med noe moderne og lettkjørt.
En annen greie med C, og det gjelder forsåvidt også GLC hvor mye er likt under skallet, er at selv om BMW 3-serie, Alfa Giulia og Jaguar XE er tydelig mer sportslige, har også C noe spesielt ved seg når den presses. Faktisk er den en av de bedre på å formidle hvor mye veigrep du har og i hvilken retning G-kreftene drar. Det gjør det lett og morsomt å presse den på grensa. Og ikke minst gir det masse trygghet på glatt føre fordi du føler fin kontroll med bilen.
Ladehybriden 350e er den mest omtalte og populære for tiden. Og ja, den er kjempebra og gir mye for pengene. Selv kunne jeg lett klart meg med en C 200 med 184 bensinhester. Eller en diesel.
Hyundai Ioniq Electric
Hæ? En elbil på lista til mannen som ikke eier en bil som bruker under literen på mila? Og hvorfor ikke Opel Ampera-e med sin monsterrekkevidde og alt?
Hva kan jeg si? Ioniq er bare en veldig trivelig bil. Den føles ikke så elbil-aktig som Ampera eller Leaf når du setter deg inn. Mer som en vanlig bil egentlig, men med en dose annerledeshet slik jeg synes det er greit å ha når det er elbil.
Ioniq er nesten litt som en amerikaner. Det er noe med atmosfæren inne i bilen. Den er avslappet. Den uka jeg hadde den på test, husker jeg at jeg gjerne cruiset en bitteliten omvei da jeg skulle hjem fra kontoret. Bare fordi det var et trivelig sted å befinne seg og avkoble litt etter en lang dag på jobb.
Og vi kan jo være så store bilentusiaster vi bare vil, men det er ingen tvil om at når du skal til og fra jobb i Oslo, så er elbil genialt. Det er så lettkjørt, stille og komfortabelt.
Les test av Hyundai Ioniq Electric her.
Toyota Prius
Nå har det tørna for Andersen. Først Ioniq, så denne.
Men greia med Prius er nøyaktig den samme som med Ioniq. Det er så avslappende og behagelig. Enkelt og lettkjørt. Og Toyota har rydda opp i kjørestillingen, det vil si at du kan sitte relativt lavt og trekke med rattet ut. Ikke nok, men nesten. Og det holder.
Prius, enten du går for fullhybriden som ikke kan lades i veggen, eller ladehybriden, er ikke minst en særdeles effektiv bil. De to Prius-utgavene du kan kjøpe i dag, har nye hybridsystemer og de er meget velfungerende.
Fullhybriden jeg testet i fjor sommer hadde gått omtrent 10 000 km da jeg kjørte den. I kjørecomputeren kunne man se totalforbruket siden den var ny. Og det viste 0,39 pr mil i snitt. Tenk deg det. 10 000 km med motorjournalister bak rattet. Og så et forbruk på en bensinbil som ikke er ladbar på under 0,4. Den slår du ikke med det første altså.
Og selv for meg, som ikke er så innmari opptatt av driftskostnader spesielt og fornuftighet generelt, tiltaler Priusens typiske Toyota-greie: Her kan du bare kjøre og kjøre og kjøre. Problemfritt og med lavt forbruk.
Lest test av Toyota Prius fullhybrid her
Les prøvekjøring av Toyota Prius plug-in hybrid her.
Audi A4 Allroad
Muligens verdens beste «Norgesbil». Heiste stasjonsvogner som dette gir perfekt miks av SUVens bakkeklaring og fremkommelighet og personbilens kjøreegenskaper og komfort.
Men aldri har jeg likt en av disse bilene bedre enn nettopp denne. Chassiset er utrolig. Fjæringskomforten får en Citroën med gasshydrualisk fjæring til å skjelve i skvettlappene. Firehjuldriften og kjøreegenskapene tar nattesøvn fra både Subaru og BMW. Jeg synes A4en er bedre enn lignende biler i klassen over fra premium-merkene på dette området.
Med et interiør hvor den minste detalj er så gjennomført at du lurer på hvordan de fikk det til, og en deilig dieselsekser under panseret, er det komplett.
Les test av Audi A4 Allroad her.
BMW M2
Alle snakker om den. Noen sier den er den første ekte etterfølgeren til E30 M3. Mindre, lettere, enklere, morsommere. Enn selveste M3.
I realiteten synes jeg ikke M2 minner noe særlig om E30 M3. Nå er det noen år siden jeg kjørte sistnevnte, og all ære til den puristiske, mekaniske og filterløse E30n – den er en drøm. Men M2 kjører jo ringer rundt den. Både rett frem og i svingene.
I M2 klarer BMW på magisk vis å beholde den naturlige, intuitive bilfølelsen. Du har feeling med veigrepet, du kjenner på lastveksel-reaksjonene når bilen balanserer mellom nedbremsing og pådrag gjennom svingkombinasjonene. Den er rapp og kjapp. Kjøreopplevelsen er levende. Men den er også komfortabel og behagelig.
I M2 får du kanskje mer enn i noen annen bil bare lyst til å kjøre. Og kjøre. Og kjøre. Eneste ulempen er at du helst vil kjøre så fort som mulig. Men alt kan jo ikke være perfekt.
