Hjem Tester Test: Hyundai Ioniq Electric

Test: Hyundai Ioniq Electric

Det gjelder å ikke se seg blind på batteristørrelsen,
Hyundai Ioniq er nemlig en av de beste elbilene som finnes.
Tekst og foto: David K Andersen
I takt med at elbilens rekkevidde-problem nå er i ferd med å
løses, er det på tide å gjøre nye inndelinger blant dem.
Opel Ampera-e er naturligvis bilen alle snakker om. 52 mil
rekkevidde i henhold til NEDC-standarden. Ikke uten grunn er oppstyret i Norge
stort. Renaults småbil Zoe, er dessuten på plass med 40 mil. Disse, og andre
kommende biler, havner i en egen klasse for deg som er avhengig av lang
rekkevidde for å få transportbehovet til å gå i hop.
Men hvor lang rekkevidde trenger du egentlig? Alt likt,
velger du naturligvis det alternativet som kan kjøres lengst mellom hver
lading. Det er bare det at når det kommer til elbiler, er ikke alt likt.
Derfor blir spørsmålet du må stille deg før kjøpekontrakten
signeres, ikke bare om du skal velge elbil eller ikke, men hva slags elbil du
skal gå for.
Om du sjelden kjører mer enn 10 mil på hverdager og 20 i
helgene, trenger du kanskje ikke vente på en 50-mils bil? Da kan du heller
velge en som er rimeligere å kjøpe og ikke drar med seg et megabatteri rundt
omkring.
En ny klasse elbiler med batteri på rundt 30 kWt er i ferd
med å etableres. Nissan Leaf, BMW i3 og oppdtarte e-Golf er blant dem. Denne
Ioniqen en annen.
Etter å ha kjørt Sør-Koreaneren med like tall for
batteristørrelse og rekkevidde – 28 – en uke, har jeg funnet ut et par
interessante ting.
Det ene er at forrige gang jeg hadde elbil på ukes-test, var
rekkevidden et problem. Det er den ikke nå lenger.
For min del har utfordringen med elbil så langt nemlig vært
ukependling. På hverdager kjører jeg bare noen få kilometer til og fra jobb i
Oslo og kanskje totalt 6-7 mil enkelte dager når jeg må rundt omkring på møter.
Da er ikke en bil med 10-15 mil i praktisk rekkevidde et problem.
Problemet har vært helgene, hvor jeg med nød og neppe har
kommet meg hjem til Hedmark uten å lade på veien. Og selv om det har gått
greit, har det vært problematisk både i for- og etterkant. Før jeg har reist,
har jeg vært nødt til å passe på at bilen er helt fulladet. Og etter at jeg har
kommet hjem, har jeg ikke hatt mulighet til å reise på besøk eller til butikken
uten å lade i mellom.
Med Ioniqen er det annerledes. Jeg startet turen hjem med
204 km tilgjengelig, og endte den 130 km senere med 70 igjen på tanken. Ikke
hadde det vært krise om bilen ikke var helt toppladet før jeg reiste, og etter
at jeg kom hjem, hadde jeg fortsatt plenty med kilometer igjen.
Og det var uten sparekjøring. På motorveien lå jeg som
vanlig i venstrefilen og fulgte trafikken der, selv om fartsgrensen er 110 km/t.
Og senere, på landeveien, kjørte jeg forbi både vogntog og de med altfor god
tid slik jeg pleier.
Det er rett og slett imponerende levert av Hyundaien, og i
full tråd med inntrykket jeg fikk etter første møte med den i
fjor sommer. Den har kanskje ikke det største batteriet, men utnytter det den har særdeles godt.
Om jeg endrer noen få vaner, kunne jeg rett og slett levd
med denne elbilen – tross litt uvanlig transport-behov.
Som elbil, er Ioniq særdeles vellykket. Den er bygget fra
grunnen av som det den er, det betyr to ting: Fysisk plassering for
komponentene er slik den skal være og ikke en etter-tilpassning, og så er bilen
optimert for lavt energiforbruk.
Sistnevnte går på ting som lav luftmotstand, lav
rullemotstand og sånt. Det bekreftes i praksis. Forbruket under den omtalte
hjemturen havnet nemlig på 14 kWt pr 100 km. Det er lavt med tanke på tempo og
kjørestil. Legger du godviljen til, kjører du rimeligere.
Hyundai har i tillegg gjort det enkelt å følge med på forbruk
og alt som har med den biten å gjøre. Foran deg har du naturligvis alltid et
rekkeviddetall å forholde deg til, og øko-meteret som viser hvor økonomisk du
kjører, eller om du lader ved rulling, er tydelig og presist.
Som i alle Hyundai-biler, uavhengig av drivstofftype, er
kjørecomputeren eksemplarisk enkel å bruke, og den inneholder all info du
trenger.
Videre finnes det naturligvis en rekke menyer i
infotainmentsystemet som lar deg følge kjøring og energiforbruk nærmere. Disse
nås enkel via en stor hurtigknapp. Bra – å kjøre elbil
handler alltid litt om å følge med på forbruket – det er viktig at
informasjonen er tydelig og enkelt tilgjengelig.
En annen ting jeg liker med Ioniqen er at den fra førerplass
ikke føles så innmari «elbil». Ta for eksempel kjørestillingen. Her kjennes det
overhode ikke som om du sitter på en kjøkkenstol på toppen av et fjell av
batterier. Førersetet kan i stedet senkes langt ned og rattet dras med ut. Det
gir helt vanlig og god personbilaktig kjørestilling. Mer komfort og mer
kjørefølelse med andre ord.
Setene er i seg selv ikke noe unikum, men heller ikke på
noen måte dårlige. Sidestøtten er ikke all verden, men så er heller ikke bilens
chassis satt opp på en måte som gjør det å kjøre veldig fort i svinger særlig
givende.
Ergonomien er eksemplarisk. Alt er enkelt lesbart, og
betjeningen er eksepsjonelt intuitiv og oversiktlig lagt opp. Ekstra pluss for
rattknappene som blant annet har vippefunksjon. Vi har sagt dette mange ganger
før, men det tåler å gjentas: Ingen lager mer brukervennlige og gjennomtenkte
førerplasser enn Hyundai (og Kia).
De praktiske sidene av interiøret er også særdeles godt
ivaretatt. Spesielt foran. Dørlommene er lange og store, og de har dedikert
flaskeplass. I midtkonsollen har du et enormt stort rom foran girvelgeren som
passer perfekt til en veske, eller for min del, det store kameraet.
Du har videre eget rom til mobiltelefonen med induktiv
(trådløs) lading, to koppholdere og et stort rom under midtarmelenet.
Det hele ser dessuten bra ut og har fin kvalitetsfølelse.
Hyundai har valgt soft-touch overflater utført i et materiale med spesiell
tekstur. Annerledes og rimelig høyverdig i utførelsen. Interiørdesignet er
passe eget og passe vanlig – det føles lyst, luftig og moderne der inne.
Plassen foran er det ikke noe å si på, mens det i baksetet
skorter litt på takhøyden for de over 1,80. Benplassen er imidlertid meget god.
Bagasjerommet er ikke voldsomt, men stor gulvflate gir i de fleste tilfeller
noe mer fleksibilitet enn sammenlignbare konvensjonelle kombier med lignende
totalvolum.
Det knappebaserte girvelgersystemet fungerer fint og ser
kult ut, men revolusjonerer ikke måten du velger D eller R på. Varmepumpens
nesten umiddelbare oppstart, med varmluft fra dysene etter bare sekunder, er
imidlertid superdeilig kjølige vårmorgener. Testbilen hadde dessuten varme i
rattet.
Ute på veien er Ioniq to ting: Lettkjørt og komfortabel. Den
er altfor myk, i alle fall på tørr asfalt med piggfrie vinterdekk, til å vise
noen sportslige ambisjoner, men alt hentes inn på komforten.
For det første er det stille. Riktignok er hjulstøy til
stede oppe i hastighet, men den er ikke høy, det er bare det at det ikke finnes
noen annen støy som jevner den ut.
Videre er Ioniq utrolig lettkjørt. Sikten ut er fin selv om
du sitter forholdsvis lavt, og Hyundai har gjort en glimrende jobb med
optimalisering av gassresponsen slik at den kjennes naturlig enten du lirker
rundt på parkeringsplassen eller ligger i 80 langs landeveien.
Fjæringskomforten er glimrende på alle typer underlag – selv
grusveier i total vårløsning med gjørme og enorme telehiv, spises opp av fjærer
og dempere uten å plage de inne i kupéen.
Hele bilen føles avslappende og harmonisk ute på veien, og
sammen med Infinity lydanlegg finnes det ingen grunn til ikke å lene seg
tilbake og slappe av mens du tar deg fra A til B.
Akselerasjonen fra elmotoren på 120 hestekrefter er god
opp til ca 80 km/t og deretter mer enn bra nok til å fikse forbikjøringer av
vogntog som ligger i 80. Det er omtrent som å kjøre en helt vanlig
bil med samme motoreffekt – bortsett fra at moment og respons i lave
hastigheter er betydelig bedre.
Minussider og ulemper er faktisk ikke så lett å finne. Kanskje
trenger du mer rekkevidde, men som jeg snakket om innledningsvis: Kanskje ikke.
Og kanskje er utseendet litt vel konservativt? Jeg liker
frontlysene – både hovedlyktene og stripen med små LED-lys under. Ellers er
Ioniq nokså snill i formene. Noen av de jeg treffer på og diskuterer bilen med, synes den ser kjempefin ut. Andre savner litt snert.
Et større bagasjerom ville kanskje gjort den mer anvendelig
for familien.
Koklusjon

Jeg finner ikke de helt store svakhetene på denne bilen. Den
er ikke bare god på å være elbil, den er god på å være bil. Det liker jeg. Aller best er det å sette seg inn, skru på en podcast eller litt bra musikk, og bare seile
lydløst frem langs landeveien i topp komfort. Som sagt: Opplevelsen er
harmonisk og avslappende, og gjør bilen til en glimrende hverdags-venn. Selv etter å ha testet nye Opel Ampera-e, holder jeg faktisk en knapp på Ioniq – om rekkevidden er tilstrekkelig for tiltenkt bruk.

Data:
Hyundai Ioniq Electric
Pris fra
239 900
Pris testbil
274 900
Motortype
Elektrisk
Batteri
28 kWt
HK o/min
120
Nm o/min
295
Sek. 0-100 km/t
9,9
Topphastighet km/t
165
Forbruk blandet
11,5 kWt/100km
Rekkevidde NEDC
280 km
Rekkevidde i praksis
200 km
Utslipp CO2 g/km
0
Egenvekt kg
1 420
Tilhengervekt kg
0
Bagasjerom liter
350
Lengde mm
4 470
Bredde mm
1 820
Høyde mm
1 460
Akselavstand mm
2 700