Test: Nissan Micra

Tekst og foto: David K Andersen

Det er lenge siden Nissan var på topp blant småbilene. Nye Micra skal endre på det.

Nissan har gjort det meste riktig de siste 10 årene. Jeg tenker ikke bare på Leaf, men også på crossover-offensiven med Qashqai i spissen. Det er ikke mange merker som har truffet så godt på endringene i det europeiske markedet.

På småbilfronten har det imidlertid vært mer utfordrende. Det er i runde lag 30 år siden Micra herjet med europeerne på deres hjemmebane for første gang. Og det gikk unna helt til litt inn på 00-tallet. I nyere tid, har imidlertid Micra og Europa glidd fra hverandre. Mens bilen har forblitt en enkel, grei og rimelig måte å flytte seg på, har kjøperne i Europa stadig stilt høyere krav til design, utstyr og interiør. Kombinasjonen ble ingen suksess.

Men nå er det slutt på det. Helt nye Micra er ikke bare utviklet og produsert i Europa, det er bare her den selges. Og med ny Kia Rio og Ford Fiesta, kommende Polo, og en rekke andre ferske alternativer som eksempelvis Citroën C3, får Micraen noe å bryne seg på.

At Nissan er seriøse med denne bilen, er det ingen tvil om. Du trenger bare se på den for å skjønne det. Her satses det mot kresne europeere.

Fargerik
Jeg skal ikke mene så mye om utseendet, du får bestemme hva du synes på egenhånd. Men vi kan slå fast at småbil-segmentet byr på to forskjellige design-skoler for tiden. Den ene er tradisjonell og litt forsiktig, tenk Kia Rio eller Volkswagen Polo. Den andre er friskere og forsøksvis mer nyskapende. Micra tilhører definitivt sistnevnte, her har designerne fått stort spillerom og har kunnet skape en bil med spennende linjer og fargerike detaljer.

Appropos fargerike detaljer, trenger du naturligvis ikke ha oransje ting og tang både her og der, slik vår testbil har. Du har godt utvalg når du skal bestille bil, og bredden strekker seg fra langt mer anonymt utseende enn dette, til enda mer «her er jeg». Men spør du meg, skal småbiler være kule, vise litt personlighet. Jeg synes Nissan gjør mye riktig her.

Som på utsiden, er det også på innsiden muligheter til å bestille bil med farger og detaljer tilpasset dine egne preferanser. Testbilens oransje tema tar minst like mye plass her som på utsiden, og igjen synes jeg det frisker opp.

Ved siden av at de fargeglade panelene lyser opp en tilværelse som ellers hadde vært mørk, er de utført i mykt skinn-aktig materiale med sømmer i. Der flere av konkurrentene kun byr på hardplast, kan Micra skilte med en rekke myke overflater. Sammen med solid følelse i det aller meste, byr den på det kanskje fineste interiøret i klassen, og definitivt ett av de med høyest kvalitetsfølelse.

Høy kvalitetsfølelse
Spesielt vellykket er integreringen av infotainmentskjermen i midten. Den står litt ut fra resten av dashbordet og installasjonen gir et eksklusivt inntrykk. Knappene er både stilige og fine i følelsen, det samme gjelder de to hjulene. Både flertallet klassekamerater og større og dyrere Nissan-modeller må se seg slått.

Selve skjermen er imidlertid ikke voldsomt mye å skryte av. Alt fungerer som det skal og det er enkelt å finne frem, men oppløsningen er ikke imponerende og smarttelefon-aktig overflate mangler. I denne prisklassen må vi si det foreløpig er lov.

Instrumentene på sin side ser ut til å være hentet rett ut av Qashqai. De er ekstremt lettleste og kjørecomputeren i midten er enkel å bruke. Samtidig drar de det ellers friske interiøret et lite hakk ned igjen.

Rattet er nytt, og som jeg snakket om i forbindelse med prøvekjøringen nye faceliftede Qashqai, er det både sportslig og stilig å se på, og godt å holde i. Knappene funker også fint, og igjen er følelsen påkostet.

Særdeles fleksibel sittestilling, med mulighet til å sitte lavt og ta med seg rattet ut, for de som vil det, er store pluss for en bil som dette. Setene er relativt myke, og de er fine å sitte i over tid. Sidestøtte er tilnærmet fraværende, men det har jeg lite i mot.

Bose
Før vi flytter oss til baksetet, må vi kikke litt på lydanlegget. Mens så godt som samtlige andre bilklasser en god stund har gitt deg muligheten til å få et skikkelig stereoanlegg, gjerne levert av et kjent hifi-merke, har småbilene blitt holdt utenfor. Det endres nå, både nye Ford Fiesta, og denne Micraen leveres om ønskelig med skikkelig lyd.

I dette tilfellet er det snakk om et Bose-anlegg med 6 høyttalere. Produsenten kaller det Personal Sound System og det har blitt utviklet i nært samarbeid med Nissan. Målet er å gi føreren maksimal lydopplevelse, det gjøres blant annet ved at to av høyttalerne er montert i selve nakkestøtten. Ultra Nearfield-enhetene på 2,5 tommer lar seg ikke høre spesifikt fra førerplass, men fordi de er montert i kort avstand ørene, får du en nærmere og mer tilstedeværende lydopplevelse.

Det hele funker meget bra. Uten subwoofer er ikke trykket voldsomt, men resten låter utrolig bra – det blir litt mer konsert-aktig. Og siden du kan justere virkningen av høyttalerne i nakkestøtten, er det også lett å merke hvilken nytte de gjør.

Plass
I baksetet kan jeg, som er 1,75, med et nødskrik sitte «bak meg selv». Det er med andre ord litt igjen til de aller beste på plass, men samtidig er det ikke mye føreren skal trekke setet frem før det er mulig å få plass til lengre baksetepassasjerer også.

Takhøyden gir noen få cm klaring for min del, lange kan få utfordringer. Setet er fint å sitte i og knevinkelen grei.

Med det relativt ekstreme utvendige designet pleier dårlig sikt ut av sidevinduene fra baksetet å følge med på lasset, men fordi du sitter forholdsvis høyt, er sikten ut faktisk finfin. Vinduene må du imidlertid sveive opp og ned. Bagasjerommet er på snittet i størrelse.

På veien
Når du rygger ut av luken første gangen, vil du legge merke til at sikten bakover er svært begrenset. Heldigvis, og uvanlig nok for en småbil, er Micra ikke bare utstyrt med ryggekamera, men med kameraer rundt hele bilen slik at du ser den i fugleperspektiv. Manøvrering på trange plasser blir dermed en lek.

Ute på veien er preges først og fremst opplevelsen av høy komfort. Her har Nissan virkelig tatt et stort skritt. Støynivået er lavt og fjæringskomforten glimrende. Når du legger til den påkostede førerplassen med fin sittestilling, er faktisk Micra så bra at den nesten kunne tilhørt klassen over.

Her tenker du sjelden over at du faktisk sitter i en småbil. Å finne en rimeligere bil, som er så fin å kjøre langt med, tror jeg ikke du gjør.

Nissan har sier de har hatt som mål å kombinere komforten i VW Polo med kjøregleden i Ford Fiesta, og som jeg allerede har gjort klart, lykkes de med komfort-biten. På kjøreglede er jeg ikke like sikker.

Det er ikke noe galt med veiegenskapene i seg selv. Chassiset, bestående av vanlige MacPherson fjærben foran og tosjonsfjæring bak, slik alle småbiler har, generer sammen med dekkene massivt veigrep. Du skal virkelig kjøre fort før begrensningene merkes, de kommer til slutt ved at det blir for mye for ytre forhjul, fjæringen går nesten til bunns, og så etter det igjen, slipper det pent og rolig. Men som sagt; da går det veldig fort og du vil sannsynligvis aldri oppleve det.

At jeg plasserer den bak biler som Mazda 2 og Ford Fiesta på kjøreglede har mer å gjøre med tilbakemeldingene til føreren. De er det ikke så mange av og da blir også kjøreopplevelsen mindre involverende og morsom. Du får også den voksne følelsen bilen ellers gir litt i retur her – den er ikke like lett på tå og kjapp i vendingen som noen av konkurrentene.

Ivrig
0,9-literen på 90 hestekrefter er en uvanlig ivrig liten sak. Greia med disse små turbomotorene som sitter i så godt som alle småbiler nå for tiden, er at nesten samtlige kommer i to effekt-uttak. Som regel en på rundt 90 hester og en med ca 115. På grunn av avgiftene selges som regel bare de med lavest effekt i Norge. Problemet med dem er at du kan føle at de er ned-trimmede versjoner av hovedmotoren – de kjennes ofte litt halvdøde, du savner den siste snerten på maks.

I Micra finnes bare denne versjonen, dette er maks-varianten. På nesten merkelig vis føles den også langt sprekere enn konkurrentenes nedtrimmede alternativer, selv om den ikke er raskere på papiret. Det kreves litt turtall for å få opp ladetrykket i turboen, men så snart det er på plass, drar den som om den skulle hatt 30 hestekrefter mer.

Alt er ikke fryd og gammen, blant annet lever ladetrykket tidvis sitt eget liv (jeg kjenner det igjen fra Renault og Smart med samme motor), så noen ganger kan det hakke litt og innimellom gir den mer enn du venter, andre ganger mindre. Og gassresponsen er ikke all verden i og med at mye ladetrykk kreves. Jeg irriterer meg litt over dette de første par dagene, men så venner jeg meg til det, og etter en uke er det ikke noe jeg holder mot den.

Viktigere, er at motoren stille og raffinert. Den lager litt typisk treer-lyd under hard akselerasjon, men totalt sett er den mer stille på både tomgang og oppe i fart enn mange andre. Fullt på linje med Micras høye komfort.

Forbruket, oppgitt til 0,46 på blandet kjøring, havner i praksis rundt 0,6 for min del. Det er litt over de beste konkurrentene, men har neppe mye å si i praksis. Du får den forresten også med dieselmotor, et godt alternativ for dem som bor utenfor storbyene og kjører en del.

Girkassen er egentlig det eneste jeg har å utsette på en ellers morsom drivlinje. Den har relativt lange slag og er hverken kjapp eller presis i følelsen. Men den funker selvfølgelig problemfritt.

Konklusjon
Den store greia med nye Micra er at den drar kjøreopplevelsen nesten opp til kompaktklassen. Komforten er så god at du ikke tenker på at du sitter i en småbil. At du i prosessen mister litt av den snertne og morsomme følelsen en småbil tradisjonelt kan ha, tipper jeg de aller fleste lever godt med. Andre høydepunkter er utstyrsnivå og kvalitetsfølelse, samt mulighetene for individualisering av utseende.

Data: